Anonym bruker Skrevet 15. april 2017 #1 Skrevet 15. april 2017 Jeg er så fortvilet. Lykkelig samboer med verdens beste mann og vi har et barn sammen. Han har store barn fra før. Den ene datteren har alltid vært veldig spesiell. Hun klarte såvidt å fullføre vgs og studerer nå. Problemet er at hun sliter psykisk. Jeg har så vondt av henne og samtidig sliter det veldig på meg også. Nå dukker hun plutselig opp hos oss og blir boende noen dager ad gangen. Løfter ikke en finger om hun ikke blir bedt om det. Sier ja til å hjelpe til, men glemmer det og forsvinner inn i tlf igjen. Forsvinner på rommet sitt og kommer kun til måltider. Far elsker selvsagt sin datter, men stiller ingen krav. Jeg blir smågal. Innimellom snakker hun masse om sine ting, avbryter og holder lange triader om smale og sære temaer. Andre dager sitter hun og sukker og stønner. Null tiltak. Null kommunikasjon. Jeg skjønner at hun har det vanskelig, men jeg blir så frustrert og har vanskelig for å forholde meg. Dette kan ikke fortsette. Tips? Anonymkode: ab454...997
Anonym bruker Skrevet 15. april 2017 #2 Skrevet 15. april 2017 La henne være. Detver lite du kan gjøre.Hun yter trolig det hun kan. Nå er jeg kanskje litt frekk, men du kan trøste deg med at hun ikke bor hos dere på fulltid. Mange psykisk syke unge bruker lang tid på å etablere seg selv. Å ha en psykisk syk ung viken boende hjemme er hardt. Anonymkode: 293bd...f2d
Anonym bruker Skrevet 15. april 2017 #3 Skrevet 15. april 2017 11 minutter siden, Anonym bruker skrev: Jeg er så fortvilet. Lykkelig samboer med verdens beste mann og vi har et barn sammen. Han har store barn fra før. Den ene datteren har alltid vært veldig spesiell. Hun klarte såvidt å fullføre vgs og studerer nå. Problemet er at hun sliter psykisk. Jeg har så vondt av henne og samtidig sliter det veldig på meg også. Nå dukker hun plutselig opp hos oss og blir boende noen dager ad gangen. Løfter ikke en finger om hun ikke blir bedt om det. Sier ja til å hjelpe til, men glemmer det og forsvinner inn i tlf igjen. Forsvinner på rommet sitt og kommer kun til måltider. Far elsker selvsagt sin datter, men stiller ingen krav. Jeg blir smågal. Innimellom snakker hun masse om sine ting, avbryter og holder lange triader om smale og sære temaer. Andre dager sitter hun og sukker og stønner. Null tiltak. Null kommunikasjon. Jeg skjønner at hun har det vanskelig, men jeg blir så frustrert og har vanskelig for å forholde meg. Dette kan ikke fortsette. Tips? Anonymkode: ab454...997 DIN frustrasjon er uendelig mye mindre og mer banal og triviell enn din manns bekymring. Gjør alle en tjeneste og finn deg et annet forhold å være i. Hilsen mor til syk tenåring Anonymkode: c08d5...88b
Anonym bruker Skrevet 15. april 2017 #4 Skrevet 15. april 2017 2 timer siden, Anonym bruker skrev: La henne være. Detver lite du kan gjøre.Hun yter trolig det hun kan. Nå er jeg kanskje litt frekk, men du kan trøste deg med at hun ikke bor hos dere på fulltid. Mange psykisk syke unge bruker lang tid på å etablere seg selv. Å ha en psykisk syk ung viken boende hjemme er hardt. Anonymkode: 293bd...f2d Å være psykisk syk er værre Anonymkode: 1569d...84f
Anonym bruker Skrevet 15. april 2017 #5 Skrevet 15. april 2017 2 timer siden, Anonym bruker skrev: Jeg er så fortvilet. Lykkelig samboer med verdens beste mann og vi har et barn sammen. Han har store barn fra før. Den ene datteren har alltid vært veldig spesiell. Hun klarte såvidt å fullføre vgs og studerer nå. Problemet er at hun sliter psykisk. Jeg har så vondt av henne og samtidig sliter det veldig på meg også. Nå dukker hun plutselig opp hos oss og blir boende noen dager ad gangen. Løfter ikke en finger om hun ikke blir bedt om det. Sier ja til å hjelpe til, men glemmer det og forsvinner inn i tlf igjen. Forsvinner på rommet sitt og kommer kun til måltider. Far elsker selvsagt sin datter, men stiller ingen krav. Jeg blir smågal. Innimellom snakker hun masse om sine ting, avbryter og holder lange triader om smale og sære temaer. Andre dager sitter hun og sukker og stønner. Null tiltak. Null kommunikasjon. Jeg skjønner at hun har det vanskelig, men jeg blir så frustrert og har vanskelig for å forholde meg. Dette kan ikke fortsette. Tips? Anonymkode: ab454...997 Spesiell? Virker som hun prøver å unngå deg! Hadde du vært imøtekommende og hyggelig, så kanskje hun hadde kommet til deg. Spurt om å hjelpe til. På måten du skriver, hadde jeg skygget banen hvis jeg var henne Anonymkode: 1569d...84f
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå