Er gresset grønnere...?

[Anonym bruker]

Jeg har behov for å lufte litt tanker og gjerne høre synspunkt/erfaringer fra noen som ikke kjenner meg..Har gått og tenkt på en stund nå at jeg lurer på om jeg og samboeren har vokst fra hverandre. Skal prøve å ikke gjøre dette innlegget for langt,men er så forvirret,lei meg og full av skremmende følelser om dagen.

Vi ble sammen da vi var 22 og 23 og har nå vært sammen i snart 12 år. Sammen har vi en sønn på snart 2 år.  Da vi ble sammen var vi unge og bekymringsløse og selv om jeg alltid har syntes han er litt lat som type så føler jeg nå på dette mer og mer. Tror det er fordi jeg selv og alle rundt meg blir mer voksne og jeg føler han henger igjen i "ungdommen" på mange måter. Jeg elsker han og kan på en måte ikke se for meg et liv uten han,samtidig som jeg kjenner at jeg går rundt og ikke har det bra sammen med han. Han jobber ekstremt mye,gjerne 5-6 dager i uka i 12-14 timer hver gang. Skjønner derfor at han ofte er sliten,men skulle likevel ønske han ikke alltid ønsket å ligge på sofaen og spise potetgull og drikke cola når han har fri. Det skal sies at han absolutt ikke gjør dette når sønnen vår er våken/hjemme,da er han flink pappa og tar absolutt sin del,men tar ikke så ofte initiativ til å finne på noe som familie. Han gjør kun det husarbeidet han blir bedt om og har ikke noe glede av å holde ting i orden verken ute eller inne i huset. Ikke interessert i god mat eller drikke og spiser bare brødskiver eller ingenting om ikke jeg ordner i stand. Han har ikke noe interesse av ting som å holde seg i god form eller få frisk luft eller andre ting som jeg ser på som naturlig del av det å være voksen. Det skal sies at han har en aktiv jobb og holder seg slank slik,men spiser mye dritt og bryr seg ikke om å leve sunt. Føler alle andre rundt meg har blitt mer opptatt av sånne ting ettersom vi ble voksne,men ikke han.

 

Nå har vi vært en uke på hyttetur med hele min familie,og jeg kjenner jeg blir flau over at han er så lat. Min pappa og svoger er geskjeftige typer som flyr rundt og ordner og fikser,mens min mann setter seg ned og slapper av med en cola og knotter på tlf så fort han har mulighet. Leker ute med sønnen vår,men tar liksom ikke initiativ til annet enn det han akkurat må.

 

Disse tingene har alltid vært en konfliktskapende oss imellom,da jeg er stikk motsatt og synes ikke man trenger å ligge inne på sofaen og slappe av så ofte. Jeg har tatt opp disse tingene med han mange ganger,men han tar alt som kritikk,og sier at han tydeligvis ikke klarer å være "god nok" for meg siden jeg ikke er fornøyd med han sånn som han er. 

 

Sønnen vår forguder faren sin og velger oftest han fremfor meg,og jeg kan på en måte ikke se for meg at vi tre ikke skal leve sammen som en familie. Likevel føler jeg at han og jeg sklir mer og mer fra hverandre,han er ikke så interessert i å sitte og snakke,og foretrekker at vi ligger og ser på TV sammen når vi er hjemme. Har sett spesielt denne uken hvordan mamma og pappa,samt min søster og hennes man koser seg sammen,har gode samtaler og er et "team",mens jeg føler ofte at jeg og han ikke har noe å snakke om annet enn sønnen vår.

 

Kunne forklart følelsene mine i evigheter,men det ville blitt et altfor langt innlegg,så jeg håper noen vil ta seg tid til å svare på dette.

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere har et lite barn nå. Det meste er unntakstilstand mens man har barn og så vokser forholdet igjen når barna blir eldre. 

Jeg tenker også at nei.. gresset er ikke grønnere. Det er fordi ingen mennesker er perfekte og du vil aldri finne en mann som er akkurat slik du ønsker. Det var heller ikke store "feilen" med mannen din heller. Min mann er ganske lik, vi har snakket om det og han prøver å gi en større "familieinnsats". Samtidig er det ikke bare-bare å endre seg over lengre tid. Du har en fantastisk pappa til barnet ditt og det som han fokuserer på det nå? 

Samtidig er det jo neppe sånn at du er helt perfekt heller. Alle har sine feil og det er svært vanskelig å leve opp til alle forventninger andre har til en. 

Jeg foreslår at du snakker med mannen din. Gi han beskjed om at du trenger å føle at dere er par og at dere gjør noe sammen som en familie. Ikke at det er noe galt med han, men at du ønsker at dere koser dere sammen. 

Anonymkode: 59f99...0ed

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at dere har et lite barn nå. Det meste er unntakstilstand mens man har barn og så vokser forholdet igjen når barna blir eldre. 

Jeg tenker også at nei.. gresset er ikke grønnere. Det er fordi ingen mennesker er perfekte og du vil aldri finne en mann som er akkurat slik du ønsker. Det var heller ikke store "feilen" med mannen din heller. Min mann er ganske lik, vi har snakket om det og han prøver å gi en større "familieinnsats". Samtidig er det ikke bare-bare å endre seg over lengre tid. Du har en fantastisk pappa til barnet ditt og det som han fokuserer på det nå? 

Samtidig er det jo neppe sånn at du er helt perfekt heller. Alle har sine feil og det er svært vanskelig å leve opp til alle forventninger andre har til en. 

Jeg foreslår at du snakker med mannen din. Gi han beskjed om at du trenger å føle at dere er par og at dere gjør noe sammen som en familie. Ikke at det er noe galt med han, men at du ønsker at dere koser dere sammen. 

Anonymkode: 59f99...0ed

Tusen tusen takk for svar,nå kom tårene. Jeg vet jo at jeg ikke kan belage avgjørelsen min på hva ukjente på et forum mener,men det var bare godt å høre at noen ikke automatisk tenkte at dette var helt krise. Du har selvfølgelig rett i at jeg ikke er perfekt jeg heller,og jeg er klar over at jeg har et problem med å akseptere at ikke alle er lik meg. Det er bare så lett å sammenligne,og fordi alle andre i min familie er så "samme type" føler jeg at min mann detter utenfor og blir sett på som "den late" og som ikke skravler og bidrar med mest.

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Syns også det høres ut som om dine forventninger er ganske høye.  Han er sliten, han er aktiv hele dagen, han er ikke opptatt av å være ute og drive friluftsliv for å "passe på kroppen sin".

 

Kjenner meg faktisk litt igjen - og har også levd i et parforhold der min manns idealer var et stykke fra mine. F eks kunne han mene at det var veldig viktig å være ute, å kjøpe rett utstyr og dyrt tøy til sønnen vår osv., men vi hadde det aldri hyggelig ute. For hans idealer var å jage avsted så svetten sto, det var helse i hver svettedråpe, og å sitte ved bålet og grille pølser var bortkastet tid.

Etter lang tid innså jeg at hans jag etter sine idealer handlet om moralisme. Det var liksom umoralsk å sitte stille. Hvis du var i aktivitet (selv om det altså ikke var praktisk arbeid, bare aktivitet - f eks gå langt i stedet for å gå kort og så sitte litt), da var du ikke lat. Selvpisking var en god ting, nytelse var en dårlig ting. Askese var bra, så hvis man hadde sovet dårlig skulle man likevel stå opp og piske seg i gang. 

At noen vil ha det sånn, er vel og bra. At de tillegger det livet en høyere verdi enn å ikke piske seg rundt, det forteller bare noe om hvordan hodet deres ser ut innvendig. Ikke noe om hvordan verden ellers ser ut. Det er ikke noe mer høyverdig i å være ute kontra inne, objektivt sett. Det er ikke noe mer høyverdig i å bruke påsken til å svette på ski eller å snekre, kontra å bruke påsken til å leke med toåringen. Og det er ikke noe mer høyverdig i å spise biff enn å spise brødskiver, selv om du syns det er vulgært.

Anonymkode: 0b814...c1c

[Anonym bruker]

Et ord -Parterapi.

Når vår sønn var to år måtte vi det, og de verktøyene vi lærte om etter 6mnd der er gull verdt! Alle par med barn burde "unne" seg en runde.

man lærer om kommunikasjon, og det er et "fristed" hvor man en time kan lytte og bli lyttet til. 

Familievernkontoret stiller opp gratis, og vi fikk time iløped av 14 dager.

Ang om gresset er grønnere så sa en jeg kjenner en gang noe bra "det er skittene sokker og truser med utflod på alle bad". -Alle forhold trenger arbeid, uansett  

Anonymkode: 81152...db7

[Anonym bruker]

Jeg får inntrykk av at noe av problemet deres er at dere på en måte ikke har noe emosjonelt samhold og nærhet lenger, Hi. Dere lever på en måte to separate liv. Det betyr jo ikke at dere ikke kan få det godt sammen igjen, men skal dere begge få det godt igjen i forholdet, da må også begge to være villige til å jobbe med forholdet.  Så jeg er enig med hun over her, dere må i parterapi!

Dere var sammen ti år før dere fikk barn. Det vil også si at dere har mye felles, noe som har holdt dere sammen fordi dere ville i de ti årene. De tingene er ikke nødvendigvis borte. Og de gode følelsene og ønsket om å være sammen kan komme tilbake om dere jobber med forholdet.

Jeg er litt uenig i det anonym c1c sier i siste avsnitt. Det er ikke slik at enten er man latsabb som kan nyte livet eller så er man en asketisk moralist som ikke unner noen noe godt og ser på nytelse som noe galt. Det eneste hun egentlig sier er at hun og hennes mann var altfor forskjellige til at de passet sammen. Og fordi hun er mer like din mann, Hi, så ble hennes gamle følelser trigget da hun føler din mann blir kritisert.

Det er forskjell på å være livsnyter og det å f.eks. være på en hytte sammen med mange andre og ikke være med på å hjelpe til med ting som må gjøres på hytta. Det er også forskjell på å sitte med nesa nedi mobilen det meste av tiden og det å være normalt sosial, bidra i sosiale situasjoner.

Få mannen med deg til parterapi, Hi. Dere er blitt veldig forskjellige, og dere prioriterer veldig forskjellig. Det er godt mulig at dere likevel kan få det godt sammen igjen, men da må dere være åpne med hverandre og også inngå kompromisser. Du må f.eks. akseptere at mannen din trolig aldri vil bli så aktiv som du skulle ønske. Men du kan likevel forvente at han bidrar uoppfordret både hjemme hos dere og når dere er på hytta. Man kan også forvente at en familiefar ikke jobber 14 timer i døgnet 5-6 dager i uken. Hvis så mye jobbing er en periode, da er det greit, spesielt om det er slik at dere er avhengig økonomisk av at dette blir gjort. Men om så mye jobbing er normalen, da må dere heller finne et kompromiss, for slik det er nå så er du nærmest alenemor med en innlosjerende som helst ikke bidrar til noe annet enn å leke litt med sønnen innimellom når han er hjemme når sønnen er våken. Det går også an å finne kompromisser når det kommer til kosthold - det går på verdier, det å ta vare på egen helse for å kunne være tilstede på best mulig måte for barna i mange år fremover, og det går ikke minst også på å gi barna gode rutiner og vaner. Men det er sikkert ting mannen din også savner i forholdet, eller ting han ønsker var anderledes. Det virker på meg som om dere forsterker de uheldige sidene ved forholdet. Du er blitt husmor og mamma som drømmer om å få tilbake mannen din som en aktiv del av livet ditt - du trenger han mer tilstede. Han er blitt den klassisk arbeidende og ikke tilstedeværende mannen/faren, han som bare er morsom og positiv med barnet de få øyeblikkene han er borte fra jobben... og når han kommer hjem sliten og ønsker ro og omsorg, da blir han møtt av dine krav om å stille opp mer, være mer tilstede. Det sier seg selv at de behovene dere har er på vei til å fullstendig krasje om dere ikke gjør noe med det. Alt dette og garantert mye mer kan og bør dere snakke om i parterapi. Gjør dere det ikke så tror jeg du har rett, at dere da vil vokse helt fra hverandre. Nå kan det trolig fremdeles reddes, men da må dere jobbe med forholdet sammen.

Og om mannen ikke vil parterapi, da synes jeg du skal ta noen timer til familievernkontoret alene, for din egen del, få ryddet litt i tanker og følelser. Om ting ikke endres vil dere begge to drukne i forholdet deres, og det vil ikke være bra for noen av dere.

Anonymkode: 6075e...043

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar - jeg har faktisk vurdert parterapi flere ganger,men kvier meg for å ta det opp med mannen,da han synes vi har det bare bra og at "alle par har sine diskusjoner og problemer" som han sier.  Føler det tøft å foreslå det kun for at jeg liksom er misfornøyd med han. Takk også for et noe krasst svar til deg som skriver om biff og brødskiver 🙈 Jeg fortjener det trolig!

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg får inntrykk av at noe av problemet deres er at dere på en måte ikke har noe emosjonelt samhold og nærhet lenger, Hi. Dere lever på en måte to separate liv. Det betyr jo ikke at dere ikke kan få det godt sammen igjen, men skal dere begge få det godt igjen i forholdet, da må også begge to være villige til å jobbe med forholdet.  Så jeg er enig med hun over her, dere må i parterapi!

Dere var sammen ti år før dere fikk barn. Det vil også si at dere har mye felles, noe som har holdt dere sammen fordi dere ville i de ti årene. De tingene er ikke nødvendigvis borte. Og de gode følelsene og ønsket om å være sammen kan komme tilbake om dere jobber med forholdet.

Jeg er litt uenig i det anonym c1c sier i siste avsnitt. Det er ikke slik at enten er man latsabb som kan nyte livet eller så er man en asketisk moralist som ikke unner noen noe godt og ser på nytelse som noe galt. Det eneste hun egentlig sier er at hun og hennes mann var altfor forskjellige til at de passet sammen. Og fordi hun er mer like din mann, Hi, så ble hennes gamle følelser trigget da hun føler din mann blir kritisert.

Det er forskjell på å være livsnyter og det å f.eks. være på en hytte sammen med mange andre og ikke være med på å hjelpe til med ting som må gjøres på hytta. Det er også forskjell på å sitte med nesa nedi mobilen det meste av tiden og det å være normalt sosial, bidra i sosiale situasjoner.

Få mannen med deg til parterapi, Hi. Dere er blitt veldig forskjellige, og dere prioriterer veldig forskjellig. Det er godt mulig at dere likevel kan få det godt sammen igjen, men da må dere være åpne med hverandre og også inngå kompromisser. Du må f.eks. akseptere at mannen din trolig aldri vil bli så aktiv som du skulle ønske. Men du kan likevel forvente at han bidrar uoppfordret både hjemme hos dere og når dere er på hytta. Man kan også forvente at en familiefar ikke jobber 14 timer i døgnet 5-6 dager i uken. Hvis så mye jobbing er en periode, da er det greit, spesielt om det er slik at dere er avhengig økonomisk av at dette blir gjort. Men om så mye jobbing er normalen, da må dere heller finne et kompromiss, for slik det er nå så er du nærmest alenemor med en innlosjerende som helst ikke bidrar til noe annet enn å leke litt med sønnen innimellom når han er hjemme når sønnen er våken. Det går også an å finne kompromisser når det kommer til kosthold - det går på verdier, det å ta vare på egen helse for å kunne være tilstede på best mulig måte for barna i mange år fremover, og det går ikke minst også på å gi barna gode rutiner og vaner. Men det er sikkert ting mannen din også savner i forholdet, eller ting han ønsker var anderledes. Det virker på meg som om dere forsterker de uheldige sidene ved forholdet. Du er blitt husmor og mamma som drømmer om å få tilbake mannen din som en aktiv del av livet ditt - du trenger han mer tilstede. Han er blitt den klassisk arbeidende og ikke tilstedeværende mannen/faren, han som bare er morsom og positiv med barnet de få øyeblikkene han er borte fra jobben... og når han kommer hjem sliten og ønsker ro og omsorg, da blir han møtt av dine krav om å stille opp mer, være mer tilstede. Det sier seg selv at de behovene dere har er på vei til å fullstendig krasje om dere ikke gjør noe med det. Alt dette og garantert mye mer kan og bør dere snakke om i parterapi. Gjør dere det ikke så tror jeg du har rett, at dere da vil vokse helt fra hverandre. Nå kan det trolig fremdeles reddes, men da må dere jobbe med forholdet sammen.

Og om mannen ikke vil parterapi, da synes jeg du skal ta noen timer til familievernkontoret alene, for din egen del, få ryddet litt i tanker og følelser. Om ting ikke endres vil dere begge to drukne i forholdet deres, og det vil ikke være bra for noen av dere.

Anonymkode: 6075e...043

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et så langt og utfyllende svar,jeg setter utrolig stor pris på alle dine gode synspunkter. Skal virkelig tenke gjennom disse tingene og tror du har veldig rett i at det kan være lurt å ta tak i ting nå før det blir for sent!!!

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Det første som slår meg er at mannen din må være voldsomt sliten. Når han jobber 12-14 timer hver dag og i tillegg er flink til å leke og aktivisere sønnen deres så er det jo virkelig ikke mye som blir igjen. 

Hva gjør du? Hvor mye jobber du? Synes egentlig det er veldig rettferdig om du jobber mindre at det er du som lager mat til han. Men han klager jo ikke bare lager seg selv en brødskive. Du kan jo ikke forvente at han skall ha energi til å diske opp med gourmet måltid til deg i tillegg til alt det andre han gjør. Jeg synes du virker utrolig kravstor og at du føler ting mens han holder det inni seg i stedet for å si noe. 

Det å spise sunnere er veldig enkelt å gjøre noe med. Nemlig lag sunnere mat hjemme og server det til han. En annen ting som slår meg, ta en blodprøve hos legen og se om han har noen vitaminer eller mineral mangler. 

De parrene i din familie som spretter rundt hvor mye jobber de? Hva jobber de med? 

Dette er ikke ment som kritikk men ofte så er en i sin egen boble og har vanskeligheter å se saker fra to sider. Jeg synes mannen din hørtes ut som en flott mann. Som bare rett og slett er sliten.

Anonymkode: 2b08d...762

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det første som slår meg er at mannen din må være voldsomt sliten. Når han jobber 12-14 timer hver dag og i tillegg er flink til å leke og aktivisere sønnen deres så er det jo virkelig ikke mye som blir igjen. 

Hva gjør du? Hvor mye jobber du? Synes egentlig det er veldig rettferdig om du jobber mindre at det er du som lager mat til han. Men han klager jo ikke bare lager seg selv en brødskive. Du kan jo ikke forvente at han skall ha energi til å diske opp med gourmet måltid til deg i tillegg til alt det andre han gjør. Jeg synes du virker utrolig kravstor og at du føler ting mens han holder det inni seg i stedet for å si noe. 

Det å spise sunnere er veldig enkelt å gjøre noe med. Nemlig lag sunnere mat hjemme og server det til han. En annen ting som slår meg, ta en blodprøve hos legen og se om han har noen vitaminer eller mineral mangler. 

De parrene i din familie som spretter rundt hvor mye jobber de? Hva jobber de med? 

Dette er ikke ment som kritikk men ofte så er en i sin egen boble og har vanskeligheter å se saker fra to sider. Jeg synes mannen din hørtes ut som en flott mann. Som bare rett og slett er sliten.

Anonymkode: 2b08d...762

Takk for svar  Du har nok rett i det,han sier selv han alltid er sliten og det er jo naturlig når man jobber så mye..synes bare det er vanskelig å takle at jobben krever så mye av han at det går utover bidraget i familien. Han har en lederstilling som krever så mye arbeid,men jeg tenker vel litt at hvis man ikke har overskudd til å leve et aktivt familieliv ved siden av så er det kanskje en lite egnet stilling for en familiefar..vi andre jobber 100% stillinger. 

 

Jeg mener på ingen måte at han skal lage mat til meg altså,jeg er selv veldig glad i å lage mat,skulle bare ønske at vi kunne gjøre det sammen av og til eller ihvertfall planlegge for eksempel måltider til en hyttetur sammen.  Det med maten var igrunn bare et eksempel på at jeg føler jeg planlegger og gjennomfører alle aktiviteter o.l. i forholdet/familien og at jeg savner litt engasjement fra han. 

 

Jeg tar ikke svaret ditt som kritikk og setter så absolutt pris på dine synspunkter

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Jobber MYE i en fysisk aktiv jobb! Leker med en 2 åring i ledige stunder. Fy faen for en latsabb! Legger seg bed på sofaen når han har dn ledig stund! (Det er vel ikke så mange ledige stunder?)

Ikke så geskjeftig som din far, og svoger! Du må slutte å sammenligne han med andre og sette pris på det han ytet! Vis mannen din respekt og kjærlighet.

Når det gjelder å yte for å ha det fint inne og ute..... Ha leilighet, det vedlikeholdet er gjort av andre. 

Nyt livet! Nyt mannen din! Han høres temmelig fantastisk ut! Han er sterk, sunn og frisk. Liker han potetgull og Cola? Unn han dette! 

Min mann er forresten også sånn. Han er eldre enn din, sterk, slank, aktiv i jobb, ikke på jogging. Han trenger det heller ikke. Min er veldig sunn, fordi om han er veldig usunn. Han er skapt slik. Han trenger ikke trene og spise sunt, han bare er sunn. 

Jobb med din sammenligning, bare slutt med det! (Kjenner meg forresten litt igjen)

Anonymkode: e64c4...33a

[Anonym bruker]

Jeg syntes du høres forferdelig slitsom ut. Din mann jobber mye, leker med sønnen deres. Men det er ikke bra nok? 

 

Anonymkode: 57f0e...982

[Anonym bruker]

Ok, HI her..føler for å forklare meg litt. Skjønner at jeg kanskje høres ut som en storforlangende kravstor masekopp, og det kan hende jeg er,men eksemplene i innlegget var bare noen av veldig mange ting som gjør at jeg føler på et lite engasjement og deltagelse ifht ting som angår hverdagen og familielivet vårt.

 

Sånn som nå når vi skal på hyttetur med min familie så vet han at vi alle pleier å ordne litt ting hver. Likevel spør han ikke en eneste gang hva vi skal handle/spise el.l. Bare henger med og får servert ting liksom. I helgene når vi har fri sammen er det aldri noe initiativ til hva vi skal finne på med sønnen vår. Blir bare inne og på en måte holder det gående til jeg foreslår å finne på noe. Han er 2 år og krever at det skjer litt,så det blir mye grining av å bare være hjemme. Han snakker stadig om ting vi skal gjøre som det aldri blir noe av. For eksempel fikk jeg spa-tur i bursdagsgave for et år siden som han ennå ikke har klart å finne en helg til å gjennomføre. Har derimot klart å reise på 2 fotballturer med kompiser i mellomtiden. Aldri noe forslag om vi skal ordne barnevakt for å finne på noe sammen,men er kjapp til å spørre meg om jeg har planer en lørdag hvis det er snakk om å spille hockey eller finne på noe med jobb/gutta. Ikke at dette skjer så ofte altså,men føler bare at det blir lettere prioritert å gjøre ting med andre enn at jeg og han (med eller uten barn) skal finne på noe sammen. Oss finner han liksom her hjemme uansett og trenger ikke gjøre noe innsats for å møte oss.

 

Jeg lager gladelig maten og han dekker på og rydder ved forespørsel. Men jeg hadde for eksempel satt pris på bare et spm: skal vi gjøre sånn eller sånn i dag?Skal vi kose oss og lage noe god middag i kveld?Det er altså totalt mangelen på initiativ jeg savner. Føler det alltid er jeg som gjør en innsats..

 

Vet ikke om dette var mer forklarende,men jeg prøvde ihvertfall.

 

HI

 

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Han sier alltid at han har kost seg veldig etterpå når vi har gjort noe,men i forkant føler jeg liksom alltid at alt vi gjør er mine ønsker som han blir med på og at hvis han fikk velge hadde vi stort sett alltid bare vært hjemme og eksistert..

HI

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

Kjenner meg så igjen på hvordan det var her FØR parterapi, HI... Jeg sier det igjen, prøv å få til det  

Det endte med at jeg var utslitt, fordi jeg jobbet 100% i turnus, hadde det som en alenemor hjemme (måtte hente, bringe, pakke til turer, be om alt som måtte bli gjort). Jobbet natt, kom hjem og måtte ta meg av barn fordi da var HAN så sliten og la seg på sofaen, og så avgårde på ny nattevakt. (= ingen søvn mellom vaktene). Mase han ut fordi Jr ble utolmodig av å være inne hele dagen...

-Jeg ble rett og slett møkk lei av å mase og be om alt. Så jeg smalt hånden i bordet en dag og sa "sånn her skal ikke vi ha det, nå må vi jobbe sammen som et team. Hvis ikke så er jeg og Jr ute av huset innen året er omme". Når jeg kom hjem fra jobb så hadde han funnet nr til tre familieterapeuter 😉👍 

Jeg tror jeg forstår hva du prøver å si, og syntes ikke at du er kravstor. Syntes du virker sympatisk oppi alt jeg...

Man skal ikke ta til takke, ikke når man med litt jobb kan bli et team og få det bra sammen. 

Anonymkode: 81152...db7

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjenner meg så igjen på hvordan det var her FØR parterapi, HI... Jeg sier det igjen, prøv å få til det  

Det endte med at jeg var utslitt, fordi jeg jobbet 100% i turnus, hadde det som en alenemor hjemme (måtte hente, bringe, pakke til turer, be om alt som måtte bli gjort). Jobbet natt, kom hjem og måtte ta meg av barn fordi da var HAN så sliten og la seg på sofaen, og så avgårde på ny nattevakt. (= ingen søvn mellom vaktene). Mase han ut fordi Jr ble utolmodig av å være inne hele dagen...

-Jeg ble rett og slett møkk lei av å mase og be om alt. Så jeg smalt hånden i bordet en dag og sa "sånn her skal ikke vi ha det, nå må vi jobbe sammen som et team. Hvis ikke så er jeg og Jr ute av huset innen året er omme". Når jeg kom hjem fra jobb så hadde han funnet nr til tre familieterapeuter 😉👍 

Jeg tror jeg forstår hva du prøver å si, og syntes ikke at du er kravstor. Syntes du virker sympatisk oppi alt jeg...

Man skal ikke ta til takke, ikke når man med litt jobb kan bli et team og få det bra sammen. 

Anonymkode: 81152...db7

Takk igjen for et veldig hyggelig svar 😊 Kan jeg spørre hvordan det går for dere nå,har du sett stor endring?Grunnen til at jeg har kviet meg for parterapi er nok at jeg er redd det ikke vil hjelpe,og føler på en måte at da har jeg prøvd alt og at det ikke går. Jeg har nemlig tatt opp disse tingene med han selv mange ganger,ikke bare med krangel,men på en ordentlig måte og gitt uttrykk for at jeg ikke orker å ha det sånn og at jeg så sårt savner litt tiltak. Problemet er at han kan være så innmari enig der og da,og skjerpe seg på de konkrete tingene han liksom har forstått,men at helheten liksom bunner i hans personlighet som er litt tiltaksløs. Jeg føler liksom at det er vanskelig å tvinge frem et engasjement for ting også. De første årene av vårt forhold var han mye mer initiativrik,da var han jo nyforelsket. Så har det liksom sklidd ut og det er akkurat som han føler at han ikke trenger å jobbe for ting lenger. Når det er sagt tviler jeg ikke på at han elsker meg,det viser han med konstant omsorg,nærhet og følelser,men det er liksom den giddalause han som har tatt overhånd 😩

 

HI

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk igjen for et veldig hyggelig svar 😊 Kan jeg spørre hvordan det går for dere nå,har du sett stor endring?Grunnen til at jeg har kviet meg for parterapi er nok at jeg er redd det ikke vil hjelpe,og føler på en måte at da har jeg prøvd alt og at det ikke går. Jeg har nemlig tatt opp disse tingene med han selv mange ganger,ikke bare med krangel,men på en ordentlig måte og gitt uttrykk for at jeg ikke orker å ha det sånn og at jeg så sårt savner litt tiltak. Problemet er at han kan være så innmari enig der og da,og skjerpe seg på de konkrete tingene han liksom har forstått,men at helheten liksom bunner i hans personlighet som er litt tiltaksløs. Jeg føler liksom at det er vanskelig å tvinge frem et engasjement for ting også. De første årene av vårt forhold var han mye mer initiativrik,da var han jo nyforelsket. Så har det liksom sklidd ut og det er akkurat som han føler at han ikke trenger å jobbe for ting lenger. Når det er sagt tviler jeg ikke på at han elsker meg,det viser han med konstant omsorg,nærhet og følelser,men det er liksom den giddalause han som har tatt overhånd 😩

 

HI

Anonymkode: a1d73...311

...Jeg smiler litt når jeg leser det du skriver, for som sagt så kjenner jeg det så veldig igjen. Vi elsket/elsker jo hverandre vi også. Og han var/er snill, omsorgsfull , morsom, vi har god humor og ler masse (når vi har det bra  ) osv osv. Men det er den j.... tiltaksløsheten da  Og jeg forsøkte alt... Rolig samtale, barnefri helg og vin, skriking, gråting, brevsform...Det hjalp kanskje i en veldig kort periode før det var tilbake til samme.
Hans forklaring i ettertid var jo at "det ordnet seg jo"... Bare han "lukket ørene" og var enig så viste han jo at det ordnet seg etterhvert, for jeg ordnet opp. (Men jeg ble lei meg, for jeg følte at jeg ikke betydde nok til at han kunne se at jeg også var sliten av å gjøre alt...) 
Han min er også veldig konfliktsky, og gjør alt for å unngå konflikt.... alt annet en å skjerpe seg den gangen da men :/ (vi har ledd litt av det i ettertid...han ser ironien nå). 
Jeg trengte også at han ba om unnskyldning til meg (underveis i parterapiprosessen). Fordi jeg følte nok at det han gjorde ved å "ignorere" mine bønner/krav var jo egentlig å gi f... i meg og mine følelser. -Det gikk et lys for han opp om det under parterapien, for sånn hadde jo ikke han sett og ment det, og han ble veldig lei seg for det.

Også skal det sies, fordi jeg føler at andre som leser dette vil muligens se på meg som smålig, men historien er lenger en 7-8 linjer her, og følelsene mange. Vi kan putte inn et tøft svangerskap og barseltid, en barseldepresjon og et barn som ble mye sykt det første 1,5året bl.a. Det med mer tæret. Vi sluttet å være et team. Og et godt samboerskap/familie må være et team når det gjelder. -Det er viktigere en kos og nuss og rosa skyer.

Nå har vi det bra. Men det var selvfølgelig ikke gjort på en dag. Vi gikk som sagt 6mnd i parterapi, og det krevde åpenhet, initativ og raushet fra oss begge. Parterapien ga oss veldig innsikt i oss selv, også hver for oss, og våre reaksjonsmønstre. Et par ganger så måtte vi feks gå litt tilbake til barn/ungdomstid for å få forståelse for måten vi reagerer på nå. (Feks så har jeg mine issues med avvisning, noe som gjør at jeg reagerer mye sterkere en han på feks hans taushet eller måten han "ikke hører på meg") 
Min tanke med parterapi var vel at nå hadde vi kommet så langt at jeg snart var i ferd med å gi opp, men jeg nektet å ikke prøve alt for min sønn sin skyld -Så kunne jeg i alle fall se han i øynene om 10 år og si at mamma og pappa prøvde absolutt alt  
Og det funket. Hva har man å tape da?
Til dags dato så havner vi jo innimellom i gamle mønstre, men vi har blitt mye flinkere til å løse det før det går for langt takket være terapien. 

Anonymkode: 81152...db7

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

...Jeg smiler litt når jeg leser det du skriver, for som sagt så kjenner jeg det så veldig igjen. Vi elsket/elsker jo hverandre vi også. Og han var/er snill, omsorgsfull , morsom, vi har god humor og ler masse (når vi har det bra  ) osv osv. Men det er den j.... tiltaksløsheten da  Og jeg forsøkte alt... Rolig samtale, barnefri helg og vin, skriking, gråting, brevsform...Det hjalp kanskje i en veldig kort periode før det var tilbake til samme.
Hans forklaring i ettertid var jo at "det ordnet seg jo"... Bare han "lukket ørene" og var enig så viste han jo at det ordnet seg etterhvert, for jeg ordnet opp. (Men jeg ble lei meg, for jeg følte at jeg ikke betydde nok til at han kunne se at jeg også var sliten av å gjøre alt...) 
Han min er også veldig konfliktsky, og gjør alt for å unngå konflikt.... alt annet en å skjerpe seg den gangen da men :/ (vi har ledd litt av det i ettertid...han ser ironien nå). 
Jeg trengte også at han ba om unnskyldning til meg (underveis i parterapiprosessen). Fordi jeg følte nok at det han gjorde ved å "ignorere" mine bønner/krav var jo egentlig å gi f... i meg og mine følelser. -Det gikk et lys for han opp om det under parterapien, for sånn hadde jo ikke han sett og ment det, og han ble veldig lei seg for det.

Også skal det sies, fordi jeg føler at andre som leser dette vil muligens se på meg som smålig, men historien er lenger en 7-8 linjer her, og følelsene mange. Vi kan putte inn et tøft svangerskap og barseltid, en barseldepresjon og et barn som ble mye sykt det første 1,5året bl.a. Det med mer tæret. Vi sluttet å være et team. Og et godt samboerskap/familie må være et team når det gjelder. -Det er viktigere en kos og nuss og rosa skyer.

Nå har vi det bra. Men det var selvfølgelig ikke gjort på en dag. Vi gikk som sagt 6mnd i parterapi, og det krevde åpenhet, initativ og raushet fra oss begge. Parterapien ga oss veldig innsikt i oss selv, også hver for oss, og våre reaksjonsmønstre. Et par ganger så måtte vi feks gå litt tilbake til barn/ungdomstid for å få forståelse for måten vi reagerer på nå. (Feks så har jeg mine issues med avvisning, noe som gjør at jeg reagerer mye sterkere en han på feks hans taushet eller måten han "ikke hører på meg") 
Min tanke med parterapi var vel at nå hadde vi kommet så langt at jeg snart var i ferd med å gi opp, men jeg nektet å ikke prøve alt for min sønn sin skyld -Så kunne jeg i alle fall se han i øynene om 10 år og si at mamma og pappa prøvde absolutt alt  
Og det funket. Hva har man å tape da?
Til dags dato så havner vi jo innimellom i gamle mønstre, men vi har blitt mye flinkere til å løse det før det går for langt takket være terapien. 

Anonymkode: 81152...db7

Hehe,ja dette høre jo omtrent identisk ut som vår situasjon - i tillegg jobber jeg også turnus med mye nattevakter 🙊 Men du,tusen takk igjen altså,dette var det puffet jeg trengte,nå blir det parterapi,enten mannen vil eller ei!!!Barn og et forold som i bunn og grunn er bra er absolutt verdt å kjempe for 💪 Jeg setter ekstremt stor pris på at du tok deg tid til dette,håper dere fortsetter i den gode stimen og så håper jeg vi kommer oss like langt som dere har gjort 😊

Anonymkode: a1d73...311

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hehe,ja dette høre jo omtrent identisk ut som vår situasjon - i tillegg jobber jeg også turnus med mye nattevakter 🙊 Men du,tusen takk igjen altså,dette var det puffet jeg trengte,nå blir det parterapi,enten mannen vil eller ei!!!Barn og et forold som i bunn og grunn er bra er absolutt verdt å kjempe for 💪 Jeg setter ekstremt stor pris på at du tok deg tid til dette,håper dere fortsetter i den gode stimen og så håper jeg vi kommer oss like langt som dere har gjort 😊

Anonymkode: a1d73...311

Åh, så godt å høre  Som "nyfrelst" (selv om det er 3år siden) så roper jeg "halleluja" til alle som vil høre jeg vet du  hehe. Jeg er glad hvis det hjalp deg. 
Hvis han klarer å se på det som en investering i forholdet deres, og ikke personlig kritikk til han alene -For det handler jo like mye om deg, og ting du kan bli bedre på. Da tror jeg dere kommer langt  

Hold meg gjerne oppdatert på hvordan det går, og masse lykke til  Heier på dere <3 

Anonymkode: 81152...db7

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Åh, så godt å høre  Som "nyfrelst" (selv om det er 3år siden) så roper jeg "halleluja" til alle som vil høre jeg vet du  hehe. Jeg er glad hvis det hjalp deg. 
Hvis han klarer å se på det som en investering i forholdet deres, og ikke personlig kritikk til han alene -For det handler jo like mye om deg, og ting du kan bli bedre på. Da tror jeg dere kommer langt  

Hold meg gjerne oppdatert på hvordan det går, og masse lykke til  Heier på dere <3 

Anonymkode: 81152...db7

Tusen takk for det 😃

Anonymkode: a1d73...311