Hvordan jobbe med selvbildet?

[Anonym bruker]

Jeg har et ekstremt dårlig selvbilde og lav selvtillit. Har nok alltid hatt det, men nå har jeg begynt å skjønne det. Jeg tror at ingen liker meg, og hvis noen gir meg komplimenter tenker jeg at de gjør det kun fordi de "må", og at de ikke mener det. Jeg tenker at jeg bare er i veien og at de fleste ikke ønsker å bruke tid på meg eller egentlig har lyst til å være sammen med meg, igjen, de gjør det fordi de "må". 

Jeg vet ikke hva som gjør at jeg har sånne tanker og forestillinger. Jeg har egentlig bra med selvinnsikt, og tror jeg er normalt sosialt oppegående. Så hvorfor jeg får disse følelsene aner jeg ikke. Jeg kommer jo lett i kontakt med folk, og føler der og da at jeg går overens med folk, men så kommer disse tankene i ettertid. 

Anonymkode: 9f0ed...ff7

[Anonym bruker]

Vil bare si at du ikke er alene...har det likedan. Ser på meg selv som en oppegående dame jeg også... Men sliter allikevel med samme tankene som deg...

Anonymkode: a12f5...444

[Anonym bruker]

Jeg måtte bearbeide en del vanskelige ting fra barndom og ang. familie før jeg fikk det bedre. Men foruten det så brukte jeg ulike ting for å bedre selvbildet.

Jeg ble virkelig ukomfortabel av komplimenter, som du forteller også, Hi. Men så spurte jeg meg selv om jeg brukte å gi komplimenter som jeg aldri mente, jeg spurte hvorfor jeg ga andre komplimenter. Og da innså jeg at det ikke er særlig sannsynlig at alle andre bare sier ting til meg som de ikke mener eller bare av medlidenhet eller falskhet. Og dermed begynte jeg å trene på å ta imot komplimenter. Før følte jeg meg som om jeg stod naken på en scene hvis jeg skulle takke for et kompliment, følte meg falsk. Men så innså jeg at grunnen til at jeg ikke følte meg vel med det var at jeg selv ikke så det positive ved meg selv som andre så. Det betydde ikke at det ikke fantes. Så jeg begynte å takke pent når jeg fikk komplimenter, og om jeg ikke trodde på dem så kunne jeg likevel velge å sette pris på at den som ga komplimentet gjorde det som en positiv gest mot meg. Det er jo hyggelig når andre ønsker å gjøre, eller si, noe positivt om en. Og det gjorde det lettere for meg å ta imot komplimenter etterhvert. Det ble naturlig etterhvert å ta imot, og et eller annet sted underveis kunne jeg begynne å tro på komplimentene også.

Ellers hjalp det meg mye å bli normalvektig, begynne å bli mer aktiv. Og ikke minst, begynne å gjøre mer ting jeg likte, ting som gjorde meg glad og som ga meg mestringsfølelse. Jeg begynte også å utfordre meg selv og min egen komfortsone, begynte å gjøre ting jeg tidligere ikke turde, og mestringsfølelsen gjorde noe med selvbildet mitt. Og fikset jeg det ikke, da lærte jeg etterhvert å greie å se at det ikke er så viktig å kunne alt, lærte å le litt av meg selv også.

Videre, jeg måtte begynne å stå opp for meg selv, sette grenser for meg selv. Jeg kuttet ut personer som var veldig negative fra livet mitt. Jeg øvde meg til å si nei, ikke alltid være den som nærmest selvutslettende alltid sa ja til andre, selv når det egentlig ikke passet særlig godt. Jeg oppdaget at istedenfor at det blir satt pris på, så blir en overdreven ja-holdning noe andre kan utnytte, og dermed mister man også respekt. Jeg sier fremdeles mye ja, men det er blitt en balanse i det. Og jeg begynte også å tørre å spørre andre om hjelp, noe jeg ikke gjorde tidligere. Det er ikke farlig å få et nei. Og det er heller ikke farlig å si nei.

Men noe av det aller viktigste tror jeg var at jeg begynte å endre "min indre samtale". Tidligere var jeg ekstremt kritisk til meg selv. Ingen har noensinne vært så negativ til meg som det jeg var overfor meg selv inni meg. Ingenting jeg sa, gjorde eller tenkte var bra nok, det var alltid noe å kritisere - jeg analyserte ting ihjel, jeg kunne gjort eller sagt ting anderledes, skulle sagt noe, skulle latt være, følte at jeg hadde gjort noe dumt og at "alle" forstod det. Tenk over det - hvor mange ganger daglig tenker du noe negativt om deg selv? Ville du sagt en brøkdel av slike ting til andre - selv om du mente de var helt håpløse? Tenk et øyeblikk på deg selv som et barn... vil barnet få et godt selvbilde hvis det hele tiden får vite av andre at det er håpløst, ikke bra nok, aldri gjør noe riktig, ikke ser bra nok ut, alltid, alltid gjør ting feil? Barn ødelegges i et slikt miljø. Jeg skapte et slikt miljø inni meg selv. Da jeg innså det, da kunne jeg begynne å trene på å bli snill med meg selv. Jeg ble bevisst på å stoppe slike negative tanker når de kom, og om jeg da ikke greide å komme på noe positivt å si om meg selv istedenfor, så kunne jeg i hvert fall velge å tenke på noe helt annet som ikke var kritikk av meg selv. 

Det er ikke gjort over natten, og du vil nok oppleve at du går litt fremover, så jumper rett tilbake i gamle spor igjen... men da er det bare å akseptere at "oj, der var det noe som trigget meg rett tilbake i de gamle følelsene", og så ev. finne ut hvorfor det skjedde, og så velge et nytt fokus. Ikke kritiser deg selv for å tenke negative tanker om deg selv når du oppdager det, bare velg at du vil tenke mer positivt om deg selv, ikke tillate alle de unødvendig kritiske bedømmingene av deg selv. Ok, så kanskje du føler deg dum etter at du har møtt noen pga. noe du har sagt eller gjort eller ikke sagt eller gjort... spiller det noen stor rolle? Analyserer du hva alle andre sier og gjør og gjør det ut fra et veldig negativt utgangspunkt? Hvis ikke, vær minst like snill med deg selv som du er med andre. Og ikke ta ting så alvorlig. Du skal ta deg selv på alvor, og det gjør du ved å være snill med deg selv. Men ikke så alvorlig at du kritiserer deg selv ihjel. Jeg har til og med sagt høyt når jeg har vært alene; STOPP!, når jeg har vært inni noen veldig negative tanker hvor jeg har kritisert meg selv. Da blir det veldig tydelig at det vil jeg ikke gjøre. Og så gjør jeg heller noe annet, velger å tenke på andre ting.

Tja... det var noe av det jeg har gjort - verdt å forsøke. Det viktigste tror jeg er å i hvert fall slutte å være så negativ i egne tanker. Noe du misliker ved kroppen, aksepter det og velg så heller å fokusere på noe du liker. Ikke gi negative ting eller tanker mer oppmerksomhet enn nødvendig. Begynn så å rose deg selv. Tenk at du er som et barn som trenger å bygges opp igjen, da er det lettere å være positiv. Prøv! Og aksepter at det går litt frem og tilbake, bare fortsett når du føler det butter mot, det går absolutt an å endre

Anonymkode: 93315...b51

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg måtte bearbeide en del vanskelige ting fra barndom og ang. familie før jeg fikk det bedre. Men foruten det så brukte jeg ulike ting for å bedre selvbildet.

Jeg ble virkelig ukomfortabel av komplimenter, som du forteller også, Hi. Men så spurte jeg meg selv om jeg brukte å gi komplimenter som jeg aldri mente, jeg spurte hvorfor jeg ga andre komplimenter. Og da innså jeg at det ikke er særlig sannsynlig at alle andre bare sier ting til meg som de ikke mener eller bare av medlidenhet eller falskhet. Og dermed begynte jeg å trene på å ta imot komplimenter. Før følte jeg meg som om jeg stod naken på en scene hvis jeg skulle takke for et kompliment, følte meg falsk. Men så innså jeg at grunnen til at jeg ikke følte meg vel med det var at jeg selv ikke så det positive ved meg selv som andre så. Det betydde ikke at det ikke fantes. Så jeg begynte å takke pent når jeg fikk komplimenter, og om jeg ikke trodde på dem så kunne jeg likevel velge å sette pris på at den som ga komplimentet gjorde det som en positiv gest mot meg. Det er jo hyggelig når andre ønsker å gjøre, eller si, noe positivt om en. Og det gjorde det lettere for meg å ta imot komplimenter etterhvert. Det ble naturlig etterhvert å ta imot, og et eller annet sted underveis kunne jeg begynne å tro på komplimentene også.

Ellers hjalp det meg mye å bli normalvektig, begynne å bli mer aktiv. Og ikke minst, begynne å gjøre mer ting jeg likte, ting som gjorde meg glad og som ga meg mestringsfølelse. Jeg begynte også å utfordre meg selv og min egen komfortsone, begynte å gjøre ting jeg tidligere ikke turde, og mestringsfølelsen gjorde noe med selvbildet mitt. Og fikset jeg det ikke, da lærte jeg etterhvert å greie å se at det ikke er så viktig å kunne alt, lærte å le litt av meg selv også.

Videre, jeg måtte begynne å stå opp for meg selv, sette grenser for meg selv. Jeg kuttet ut personer som var veldig negative fra livet mitt. Jeg øvde meg til å si nei, ikke alltid være den som nærmest selvutslettende alltid sa ja til andre, selv når det egentlig ikke passet særlig godt. Jeg oppdaget at istedenfor at det blir satt pris på, så blir en overdreven ja-holdning noe andre kan utnytte, og dermed mister man også respekt. Jeg sier fremdeles mye ja, men det er blitt en balanse i det. Og jeg begynte også å tørre å spørre andre om hjelp, noe jeg ikke gjorde tidligere. Det er ikke farlig å få et nei. Og det er heller ikke farlig å si nei.

Men noe av det aller viktigste tror jeg var at jeg begynte å endre "min indre samtale". Tidligere var jeg ekstremt kritisk til meg selv. Ingen har noensinne vært så negativ til meg som det jeg var overfor meg selv inni meg. Ingenting jeg sa, gjorde eller tenkte var bra nok, det var alltid noe å kritisere - jeg analyserte ting ihjel, jeg kunne gjort eller sagt ting anderledes, skulle sagt noe, skulle latt være, følte at jeg hadde gjort noe dumt og at "alle" forstod det. Tenk over det - hvor mange ganger daglig tenker du noe negativt om deg selv? Ville du sagt en brøkdel av slike ting til andre - selv om du mente de var helt håpløse? Tenk et øyeblikk på deg selv som et barn... vil barnet få et godt selvbilde hvis det hele tiden får vite av andre at det er håpløst, ikke bra nok, aldri gjør noe riktig, ikke ser bra nok ut, alltid, alltid gjør ting feil? Barn ødelegges i et slikt miljø. Jeg skapte et slikt miljø inni meg selv. Da jeg innså det, da kunne jeg begynne å trene på å bli snill med meg selv. Jeg ble bevisst på å stoppe slike negative tanker når de kom, og om jeg da ikke greide å komme på noe positivt å si om meg selv istedenfor, så kunne jeg i hvert fall velge å tenke på noe helt annet som ikke var kritikk av meg selv. 

Det er ikke gjort over natten, og du vil nok oppleve at du går litt fremover, så jumper rett tilbake i gamle spor igjen... men da er det bare å akseptere at "oj, der var det noe som trigget meg rett tilbake i de gamle følelsene", og så ev. finne ut hvorfor det skjedde, og så velge et nytt fokus. Ikke kritiser deg selv for å tenke negative tanker om deg selv når du oppdager det, bare velg at du vil tenke mer positivt om deg selv, ikke tillate alle de unødvendig kritiske bedømmingene av deg selv. Ok, så kanskje du føler deg dum etter at du har møtt noen pga. noe du har sagt eller gjort eller ikke sagt eller gjort... spiller det noen stor rolle? Analyserer du hva alle andre sier og gjør og gjør det ut fra et veldig negativt utgangspunkt? Hvis ikke, vær minst like snill med deg selv som du er med andre. Og ikke ta ting så alvorlig. Du skal ta deg selv på alvor, og det gjør du ved å være snill med deg selv. Men ikke så alvorlig at du kritiserer deg selv ihjel. Jeg har til og med sagt høyt når jeg har vært alene; STOPP!, når jeg har vært inni noen veldig negative tanker hvor jeg har kritisert meg selv. Da blir det veldig tydelig at det vil jeg ikke gjøre. Og så gjør jeg heller noe annet, velger å tenke på andre ting.

Tja... det var noe av det jeg har gjort - verdt å forsøke. Det viktigste tror jeg er å i hvert fall slutte å være så negativ i egne tanker. Noe du misliker ved kroppen, aksepter det og velg så heller å fokusere på noe du liker. Ikke gi negative ting eller tanker mer oppmerksomhet enn nødvendig. Begynn så å rose deg selv. Tenk at du er som et barn som trenger å bygges opp igjen, da er det lettere å være positiv. Prøv! Og aksepter at det går litt frem og tilbake, bare fortsett når du føler det butter mot, det går absolutt an å endre

Anonymkode: 93315...b51

Wow, tusen takk for at du tok deg tid og ork til et så godt og utfyllende svar! Setter stor pris på det.

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Mye henger nok igjen fra barndommen. Jeg har aldri vært vant til å få ros hjemme, der var det mye negativt. Ting som gikk galt var alltid min skyld osv(i følge min mor). Hun var veldig flink til å trykke meg ned.

Til tross for dette har jeg et veldig godt liv altså, har nydelige barn sammen med en mann jeg forguder og vi har det veldig godt.

Tar til meg alt du skriver, og skal jobbe med det. Igjen, tusen takk!

Anonymkode: 9f0ed...ff7