Barn nr 3?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har to nydelige barn på 6 og 2,5 år. Mannen er syk, så det meste med barna, huset og jobb faller på meg. Alikevel klarer jeg ikke kvitte meg med små barneklær og ting, har egentlig så lyst på en til. Kan jeg som "alenemamma" klare en til uten at det går utover de to vi allerede har? Vil en til egentlig merkes så mye med tanke på hva det krever av tid og jobb? Jeg driver jo med noe hele tiden alikevel, leverer og henter barn, er på jobb, handler, lager mat, legger de... og jeg merker jo at de blir mer og mer selvstendige..

Kan vi gå for en til eller bør vi stoppe her?

Anonymkode: 0cffa...2e7

[Anonym bruker]

Jeg tror det vil gå helt fint. Jeg fikk nr 3 for 2 måneder siden  og mannen jobber offshore. Hos oss har det gått over all forventning, og lille henger egentlig bare med på lasset. Eneste minuset er jo at man må stå opp like tidlig selv om baby har hatt en urolig natt. Kan også tenke meg at det kan bli en utfordring om babyen får kolikk. Vi sliter heldigvis ikke med dårlig nattesøvn eller kolikk, og man kan jo ikke tenke slik hele tiden heller. Jeg sier kjør på.

Anonymkode: 5c7ea...0f6

[Anonym bruker]

Mitt råd er; Du vet hva du har, men ikke hva du får.

Vi hadde også lyst på en tredje. Hadde barn på da 5 og 8. De var store, vi savnet babytiden, følte ikke familien var komplett osv osv. Så vi gikk for en til, og jeg må si det har vært litt av en prøvelse! Mannen jobber mye borte, mye uforutsett. Minsten var syk fra han var 2 uker og frem til han var halvannet. Inn og ut på sykehuset, legevakt, netter på netter uten søvn, bare hyl og skrik... Det er tungt når ungen har liggi med feber hele natta og ikke sovet, endelig sovner rundt 7 på morran og du må opp med de eldste. Selvsagt våknet jo minste når de dro og holdt det gående til de kom hjem...Da sovnet han, men da trengte jo de andre leksehjelp etc etc. Tungt å måtte ta alt alene når mannen var borte. Dra med sur og grinete baby på fotballkamper og cuper og gud vet hva. Han ble operert når han var halvannet, og da ble ting litt bedre. Pga dette ekstreme behovet for nærhet så er han en klegg. Han sitter aldri i ro, han vil alltid ha oppmerksomhet, han avbryter ethvert forsøk på å snakke med de eldre barna, og når han blir irettesatt så faller hele verden hans i grus og han hyler så mye at det ikke er til å overhøre. De eldste ungene er dritt lei av han, og det forstår jeg. Nå går jeg bare å venter og venter på at ting skal bli bedre. Ekteskapet hangler, han sover ikke hele natta, han krever ekstremt mye..... For all del, jeg elsker han over alt på jord, men jeg er ekstremt sliten. Så sliten at jeg har vurdert å skille meg bare for å få annenhver helg fri. Han blir snart 4 år, så det har jo vært 4 tunge år. For ikke å snakke om at kroppen min ble ødelagt i svangerskapet...

Anonymkode: bd39f...9e4