Hatt så lyst på barn og plutselig gikk alt nedover!

[Anonym bruker]

Vi hadde bestemt oss for en stund siden at dette ville vi! Så ble testen positiv og hele verden raste for meg. Fikk heftige angstanfall og ble så deprimert at jeg dro til legen å ba om time på kvinneklinikken. 

Så gråt jeg i timesvis og fortalte kjæresten alt! Han er verdens beste kjæreste. Støttende og omsorgsfull. Skjønner ikke hva som feiler meg? Jeg er utdannet Barnehagelærer og elsker barn! Hvorfor takler jeg ikke dette her? 

Har time for abort om under to uker... aner ikke hva jeg skal gjøre. Kjæresten viser at han støtter meg men sier at han blir veldig lei seg om jeg tar abort. 

Hilsen kaos i hode! 

Anonymkode: 3b546...454

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi hadde bestemt oss for en stund siden at dette ville vi! Så ble testen positiv og hele verden raste for meg. Fikk heftige angstanfall og ble så deprimert at jeg dro til legen å ba om time på kvinneklinikken. 

Så gråt jeg i timesvis og fortalte kjæresten alt! Han er verdens beste kjæreste. Støttende og omsorgsfull. Skjønner ikke hva som feiler meg? Jeg er utdannet Barnehagelærer og elsker barn! Hvorfor takler jeg ikke dette her? 

Har time for abort om under to uker... aner ikke hva jeg skal gjøre. Kjæresten viser at han støtter meg men sier at han blir veldig lei seg om jeg tar abort. 

Hilsen kaos i hode! 

Anonymkode: 3b546...454

Det er hormoner og helt normalt! Du frykter ansvaret for babyen din. MEn det går over når tankene får roet seg og nyheten får synket inn Du vil vel ikke drepe barnet ditt ? 

 

Anonymkode: f0301...f82

[Anonym bruker]

Høres vel ut som det er like greit da. 

Anonymkode: 97a25...088

[Anonym bruker]

Hormonene spiller nok en rolle her, pluss at du kanskje tenker mye på alt ansvaret og alt som følger med det å bli forelder. Men husk, du er ikke alene. Snakk med mannen, kanskje er han villig til å ta større del av ansvaret i starten om du føler for det når den tid kommer? 

Har du noen tanker rundt dette eller er det en angst og panikk uten logiske tanker som ligger bak?

Anonymkode: 4cfb2...396

[Mumua]

Nå skal jeg ikke si at dette gjelder deg, men for mange av oss så kan dette ha noe med hormonene å gjøre. Mange får kalde føtter når graviditeten er et faktum. Det gjorde jeg første gang og det gjlr jeg i aller høyeste grad nå som jeg er gravid igjen. Første gang var graviditeten veldig ønskey og vi prøvde lenge, likevel fikk jeg panikk flere ganger når jeg først ble gravid og vurderte abort. Men herlighet så glad jeg er for at jeg valgte å tenke "vi har jo valgt dette, det er dette vi vil så da må jeg bare holde ut" og alt løsnet veldig i 2 trimester, selv om angsten kom flere ganger etterpå. Ble lettere etter uke 12 når man ikke lenger har valget. Denne gangen er det verre, for dette er uplanlagt og på et dårlig tidspunkt. Men så ser jeg datteren min og tenjer at det er et nytt slikt mirakel som klamrer seg fast inni meg mot alle odds og da VET jeg at dette skal gå bra. Det blir hardt og tøft, men det vil være verdt alt tilslutt. Kamskje du skal prate med Amathea?

[Anonym bruker]

Kjære deg. Pust ut nå. 

Helt vanlig. Slik har jeg hatt med alle mine tre. FULLSTENDIG panikk ved positiv test. Med første vurderte jeg seriøst abort. Med nummer to og tre kjente jeg igjen følelsen og taklet den på en annen måte. 

Snakk med legen, kjæresten, venninner og familie om dette. 

Få ut alt. Hormonene går helt bananas i starten av svangerskapet. 

Jeg ble forøvrig veldig rolig og harmonisk fra rundt uke 20. 

Anonymkode: 361a2...628

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Høres vel ut som det er like greit da. 

Anonymkode: 97a25...088

Er det du som har spredd dritt rundt om på DIB i dag?

Søk hjelp er mitt råd. Psykiatrien har nok plass til deg. 

Anonymkode: 361a2...628

[Anonym bruker]

Ring amathea

Anonymkode: 3eb9d...cfd

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det du som har spredd dritt rundt om på DIB i dag?

Søk hjelp er mitt råd. Psykiatrien har nok plass til deg. 

Anonymkode: 361a2...628

Niks. Vi er nok flere. Sees på venterommet da, forumdiktator! 

Anonymkode: 97a25...088

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er hormoner og helt normalt! Du frykter ansvaret for babyen din. MEn det går over når tankene får roet seg og nyheten får synket inn Du vil vel ikke drepe barnet ditt ? 

 

Anonymkode: f0301...f82

Drepe barnet??? Det er det ABSOLUTT SYKESTE jeg har hørt. Abort er IKKE DRAP!!! For øvrig, ta det med ro, du har ennå 2 uker på deg. Mest sansynlig og ganske sikkert er det hormner. De er ikke til å spøker med. Jeg ble uplanlagt gravid med nr 4 og gikk FULLSTENDIG i kjelleren. Var for sent for abort når jeg oppdaget det. Var så ille at jeg vurderte abortnemda og ba legen om antidepressiva. Ting gikk seg tilfra rundt uke 20 eller så, men jeg har vært premmenstruell- sint helt fram til ca for en mnd siden. Ungen er nå 9 mnd. Har gledet meg over barnet siden lenge før han ble født. Hun er en velsignelse. Du får bare kjenne etter og bruke tiden godt slik at du ikke gjør noe du angrer på, enten det blir baby eller ikke. Lykke til:)

Anonymkode: 6e140...fa7

[Evablaum]

Bedre at du tar abort nå, enn at du skriver her om 5-6 år om hvor mye du angrer på at du ble mor!!

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Niks. Vi er nok flere. Sees på venterommet da, forumdiktator! 

Anonymkode: 97a25...088

Jepp. Ses. Jeg skal sørge for at du blir godt medisinert gjennom påsken. 

Fristende å beltelegge deg også. 

Anonymkode: 361a2...628

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Drepe barnet??? Det er det ABSOLUTT SYKESTE jeg har hørt. Abort er IKKE DRAP!!! For øvrig, ta det med ro, du har ennå 2 uker på deg. Mest sansynlig og ganske sikkert er det hormner. De er ikke til å spøker med. Jeg ble uplanlagt gravid med nr 4 og gikk FULLSTENDIG i kjelleren. Var for sent for abort når jeg oppdaget det. Var så ille at jeg vurderte abortnemda og ba legen om antidepressiva. Ting gikk seg tilfra rundt uke 20 eller så, men jeg har vært premmenstruell- sint helt fram til ca for en mnd siden. Ungen er nå 9 mnd. Har gledet meg over barnet siden lenge før han ble født. Hun er en velsignelse. Du får bare kjenne etter og bruke tiden godt slik at du ikke gjør noe du angrer på, enten det blir baby eller ikke. Lykke til:)

Anonymkode: 6e140...fa7

Abort ER drap! Man avslutter livet til et levende vesen, et påbegynt menneske. Hvordan ellers kan man formulere seg? 

Anonymkode: f0cc0...42d

[Anonym bruker]

Det er nok vanlig å kjenne på panikk. Men vanlig å bestille time til abort med planlagt graviditet...nei.

 

Anonymkode: 0a8ea...d0e

[Vanilla&Cream]

Pust med magen og tenk at dette klarer dere helt fint! Ikke rart man kan få sjokk Når graviditeten er ett faktum, det er vel en av de største forandringene man kan oppleve i livet. Tenk, dette er planlagt, dere har prøvd lenge og nå endelig skjer det. Hva er det du er redd for? Sett deg ned og helt konkret skriv ned hvorfor panikktankene tar over.

[soleia]

Strevde lenge før eg vart gravid første gangen, men jammen vart det kalde føter og lettare panikk likevel.  Ikkje gjer noko du angrar på seinare! 

Har forresten lese fleire slike historier her inne gjennom åra, og nokon gjekk så langt som til å ta abort, og angra seg etterpå. 

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

 Det er nok vanlig å kjenne på panikk. Men vanlig å bestille time til abort med planlagt graviditet...nei.

 

Anonymkode: 0a8ea...d0e

 

Jeg tenker det samme. Er det noe du trenger å få bearbeidet Hi? Det er mye som kommer opp når man får barn. Da blir man tvunget til å revurdere forholdene i livet sitt, livsform, historie og alt mulig. For de som har et ganske greit liv trenger ikke dette å by på store problemene, men for de som har en mer spennende historie i bagasjen kan det komme opp mye rart. 

Det er du som må finne ut av om du vil ha babyen eller ikke. Planla dere å få barn fordi du egentlig ville det? Eller tenkte du at det var "naturlig neste steg" eller "sånn type er jeg" eller andre tanker som gjør at du tenkte det var fint å få barn, mens du dypest sett egentlig ikke ville det? 

Uansett om du får barn eller ikke så er ikke livet ditt over. Du kan få barn igjen senere om du velger å la være å få barn nå, og om du skulle ville oppfylle noen reisedrømmer eller lignende senere så lar det seg også gjøre selv om du skulle velge å få barn. Så trekk pusten og prøv og tenk rasjonelt. Innerst inne, hva er det du egentlig vil? Og våg og være ærlig med deg selv. Og uansett om du skulle velge feil så ordner det seg altså. Livet er ikke over.

Anonymkode: b8dcb...ecc

[Anonym bruker]

På 11. april 2017 den 17.51, Anonym bruker skrev:

Niks. Vi er nok flere. Sees på venterommet da, forumdiktator! 

Anonymkode: 97a25...088

Føler du at dette innlegget gjorde det hele noe særlig bedre..? 

Anonymkode: 73c49...78f

[Anonym bruker]

Dersom dette var planlagt og ønsket lenge vil jeg tro du kommer til å angre bittert dersom du lar hormonene bestemme. 

Anonymkode: c96e9...c1f

[Anonym bruker]

Syns du skal ta kontakt med jordmor i kommunen og ta deg en liten prat

Anonymkode: 117b5...5d4

[Evablaum]

Bedre å angre på at man tok abort, enn at man beholdt! Ta abort!!

[Mamma_til_2]

Hi det er helt normalt og få panikk når graviditeten er ett faktum, det er 1000 tanker som renner gjennom hodet og 1000 følelser som strømmer gjennom kroppen.

Bruk den tiden frem til avtalen på klinikken og snakk med samboeren din og kanskje en i nær familie.

Abort er absolutt en mulighet men slik jeg forsto det så er barnet planlagt og da er det hormonene dine som spiller deg ett puss.