Gift med "svigermors drøm"

[Anonym bruker]

Han er tvers gjennom snill, alle liker han, perfekte far, elsker meg.....og jeg vil skilles. 

Føler meg som verdens verste, men dessverre elsker jeg han ikke lenger. 

Jeg er veldig glad i han, og vil aldri si noe galt om han, men de rette følelsene er borte. 

Andre som har gått fra mannen som er supersnill og vil fortelle litt om det? 

Sliter med verdens verste samvittighet. 

Anonymkode: 994f6...b14

[Anonym bruker]

Har dere gjort noe for å reparere forholdet, da?

Anonymkode: fd485...d06

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om meg selv. Ingen kjærestefølelser for mannen. Fysisk kan jeg i perioder føle avsky. Det høres helt sikkert forferdelig ut, men man kan altså ikke styre følelsene sine.

Vi har vært sammen i 12 år. De siste fem har følelsene vært totalt fraværende. For tre år siden hanglet det slik at vi måtte få hjelp. Jeg så ingen annen løsning enn å gå fra hverandre. Vi gikk i terapi flere ganger. Jeg måtte til slutt ta et valg! Gå, og stable på føttene et liv alene. Eller bli, og være inneforstått med at lidenskap og lyst på sex kom til å være fraværende.

Jeg valgte å bli. Det er alt for mye godt i mannen min til at jeg har samvittighet til å gå. I tillegg var tanken på å ikke ha barna 100% så vond at det spiste meg opp innvendig. Vi har tre barn sammen.

Vi har gjort det meste for å finne litt følelser, men det er helt dødfødt. 

Anonymkode: 1653a...839

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var som å lese om meg selv. Ingen kjærestefølelser for mannen. Fysisk kan jeg i perioder føle avsky. Det høres helt sikkert forferdelig ut, men man kan altså ikke styre følelsene sine.

Vi har vært sammen i 12 år. De siste fem har følelsene vært totalt fraværende. For tre år siden hanglet det slik at vi måtte få hjelp. Jeg så ingen annen løsning enn å gå fra hverandre. Vi gikk i terapi flere ganger. Jeg måtte til slutt ta et valg! Gå, og stable på føttene et liv alene. Eller bli, og være inneforstått med at lidenskap og lyst på sex kom til å være fraværende.

Jeg valgte å bli. Det er alt for mye godt i mannen min til at jeg har samvittighet til å gå. I tillegg var tanken på å ikke ha barna 100% så vond at det spiste meg opp innvendig. Vi har tre barn sammen.

Vi har gjort det meste for å finne litt følelser, men det er helt dødfødt. 

Anonymkode: 1653a...839

Det er akkurat slik for meg også, tanken på hva jeg utsetter barnet mitt for hvis jeg går, er ikke til å holde ut. 

Hvordan gjør dere det i det daglige? Treffer du andre? Er dere venner? 

Er det dødfødt hos dere begge? 

Vi har vært sammen i 15 år

 

HI 

Anonymkode: 994f6...b14

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er akkurat slik for meg også, tanken på hva jeg utsetter barnet mitt for hvis jeg går, er ikke til å holde ut. 

Hvordan gjør dere det i det daglige? Treffer du andre? Er dere venner? 

Er det dødfødt hos dere begge? 

Vi har vært sammen i 15 år

 

HI 

Anonymkode: 994f6...b14

Mannen elsker meg så høyt at jeg tror nesten det er usunt. Vi er verdens beste venner som kommuniserer godt og kan kose oss både i hverdagen og i helger/ferier. Vi har litt like interesser og veldig like verdier og holdninger. 

Jeg treffer ikke andre. Det kommer ikke til å skje. Da må jeg gå fra han. Jeg har ikke bare valgt å bli værende med han, men også å være kjæresten hans. Det innebærer både kyss og sex. Men i perioder er det veldig sjelden. 

Du må ta et valg! Å ikke gjøre det du tror er riktig, men du må kunne stå for valget ditt. Velger du å bli værende velger du bort å være alene eller å treffe andre. Velger du å gå må du gjøre det som er nødvendig for å gjennomføre det! Så enkelt, men så innmari vondt og vanskelig! 

Anonymkode: 1653a...839

[Rivjernet]

For meg som har gjennomgått samlivsbrudd høres det helt utrolig ut at noen vil utsette seg selv og barna for det på så "tynt" grunnlag.

Følelser kan komme og gå men er man gode venner og har et godt liv sammen tenker jeg at det beste er å holde sammen.

Jeg innser også at man ikke skal dømme andre, og man kan aldri vite hva en selv ville gjort i den samme situasjonen - så dette blir jo bare synsing fra min side.

 

Jeg håper dere finner ut av det ihvertfall, og det å ha dårlig samvittighet er jo ikke grunn god nok til å bli i forholdet.

[Anonym bruker]

1 time siden, Stinkerbelle skrev:

For meg som har gjennomgått samlivsbrudd høres det helt utrolig ut at noen vil utsette seg selv og barna for det på så "tynt" grunnlag.

Følelser kan komme og gå men er man gode venner og har et godt liv sammen tenker jeg at det beste er å holde sammen.

Jeg innser også at man ikke skal dømme andre, og man kan aldri vite hva en selv ville gjort i den samme situasjonen - så dette blir jo bare synsing fra min side.

 

Jeg håper dere finner ut av det ihvertfall, og det å ha dårlig samvittighet er jo ikke grunn god nok til å bli i forholdet.

Jeg tenker dessverre det samme (eller "dessverre" det samme!)

Jeg trodde mannen min var kjedelig, og at jeg fortjente mer lidenskap. Jeg ble ganske ofte kontaktet av diverse ekskjærester på FB eller andre steder. Og med skam å melde må jeg innrømme at jeg drømte om hvordan det ville være å bli single, å boltre meg i alle disse henvendelsene.

Men så døde mannen min brått. Og plutselig sto det hele i et skarpt relieff: hvor utakknemlig jeg hadde vært. Hvor pasjonert han elsket meg, selv uten å få så mye gjensvar. Og ikke minst, hvor heldig jeg var. I å ha noen som elsket meg med hud og hår - samme hvor lite jeg verdsatte det...

Anonymkode: d60d8...64b

[Iiiiik]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han er tvers gjennom snill, alle liker han, perfekte far, elsker meg.....og jeg vil skilles. 

Føler meg som verdens verste, men dessverre elsker jeg han ikke lenger. 

Jeg er veldig glad i han, og vil aldri si noe galt om han, men de rette følelsene er borte. 

Andre som har gått fra mannen som er supersnill og vil fortelle litt om det? 

Sliter med verdens verste samvittighet. 

Anonymkode: 994f6...b14

Det er jo umulig å vite hvor lite du elsker ham, og om det er riktig å gå eller å bli. Jeg lurer allikevel på hvilke forventninger du har til et langvarig monogamt forhold. For meg høres det ut som om forholdet deres inneholder noe mange savner etter 15 år. Å være veldig glade i hverandre, samarbeide bra, og synes at den ande er supersnill, er slett ingen selvfølge. Ville også spurt meg selv om mitt eget behov for lidenskap veier tyngre enn barnas trygghet, og mannens og min egen følelse av å ha det godt. Hvis du går fra ham, påfører du barna å måtte ha to hjem, og begge dere voksne å møtte sjonglere med samvær og etter hvert nye partnere. Det synes jeg personlig er en stor kostnad når det du "kjøper" ikke er annet enn lidenskap. Å elske noen er ikke en konstant følelse, noe som kommer uten at man jobber for det. Med det gode fundamentet dere har, kan jeg ikke skjønne annet enn at det er mulig å gjenopplive de mer intense følelsene. 

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Iiiiik skrev:

Det er jo umulig å vite hvor lite du elsker ham, og om det er riktig å gå eller å bli. Jeg lurer allikevel på hvilke forventninger du har til et langvarig monogamt forhold. For meg høres det ut som om forholdet deres inneholder noe mange savner etter 15 år. Å være veldig glade i hverandre, samarbeide bra, og synes at den ande er supersnill, er slett ingen selvfølge. Ville også spurt meg selv om mitt eget behov for lidenskap veier tyngre enn barnas trygghet, og mannens og min egen følelse av å ha det godt. Hvis du går fra ham, påfører du barna å måtte ha to hjem, og begge dere voksne å møtte sjonglere med samvær og etter hvert nye partnere. Det synes jeg personlig er en stor kostnad når det du "kjøper" ikke er annet enn lidenskap. Å elske noen er ikke en konstant følelse, noe som kommer uten at man jobber for det. Med det gode fundamentet dere har, kan jeg ikke skjønne annet enn at det er mulig å gjenopplive de mer intense følelsene. 

Dette synes jeg var veldig godt formulert. Lidenskap har blitt det viktigste i vår tid, og det er helt utrolig hva folk kaster over bord i jakten på lidenskap. Hvor høye forventninger har folk til et forhold? Hvor realistiske er de? 

Anonymkode: f2c9d...1cb

[Anonym bruker]

Det er ikke fysisk eller psykisk missbruk i forholdene deres. Mennene er bra, men dere vil ha det litt bedre. Det er forståelig at spenning blir borte, men dere har barn. Vi trenger alle litt spenning i livet. Er det ikke noe hjemme, kan man diskutere å få det andre steder. For hun ene over var ikke det aktuelt. Leit med skilsmissebarn fordi man vil ha det litt bedre. Barn er et ansvar man har i mange år i større grad til de flytter ut. Har du tatt fanden på nakken, får du bære han frem.

Anonymkode: a6918...cd1

[Anonym bruker]

Dette er jo noe MANGE opplever. Og du vurderer å gå fordi lyst og lidenskap mangler. Du er glad i han men savner gløden og gnisten. Har du jobbet for den da?

Blir litt provosert av deg, du er et klassisk eksempel på kvinner som forlater en flott fyr fordi de savner spenningen med å date, det første kysset, være konstant lysten på sex med den nye og spennende mannen. Sannheten er at den nye spennende mannen også en dag blir kjedelig. Hva skjer da? Vil du lengte etter en ny og spennende mann? Som etter et par år blir like kjedelig som mannen din?

Ditt forhold med mannen har ALLE forutsetninger for å bli bra igjen, hvis du gidder å jobbe for det da. 

Anonymkode: 363a6...daf

[Anonym bruker]

Det går jo n å åpne opp forholdet og ha elskere, så lenge begge er enige i det

Anonymkode: 725b8...723

[Nyttårs barn]

Med forbehold om at jeg ikke kjenner til deres forhold slik du selvfølgelig gjør best:

Alle langvarige kjæresteforhold blir mindre spennende og lidenskapelige over tid.

Det å starte på nytt med nye partnere, ekser, eks svigermødre, dine, mine og stebarn er i beste fall usikkert- mange her inne synes at det er fryktelig vanskelig.

Et nytt forhold vil også måtte leve opp til hverdagen etter en tid, kanskje ikke den nye partneren din er like snill og sjenerøs som han du er gift med nå- ett er sikkert han vil aldri elske barna dine slik mannen din gjør.

Jeg vet at mange får det bedre i ett nytt forhold, og det er ingen her inne som kan fortelle deg hva som er rett å gjøre, men tenk deg i hvert fall veldig godt om.

[LilleVilje]

Det virker som om du har helt urealistiske forventninger til hva et forhold skal være på sikt. 

Hva er viktigst? At barna dine er lykkelige, eller at du får en mulighet til å oppleve lidenskap igjen? Det er ikke noen garanti for at du kommer til å oppleve noe annet enn frustrasjon, kjærlighetssorg og ensomhet heller, når man leser tråder her inne om hvor mange som strever i sitt nye singelliv og aldri finner en mann til å stole på. 

Er hverdagen din så håpløs og umulig at du ikke orker mer? Eller er du en drømmer som tror det skal være full lidenskap og lykke hvert sekund hele livet, for å sette det litt på spissen?

Jeg skjønner at man kan lengte etter lidenskap, spenning, forelskelse, sterke følelser. Men hva når det er over? Hva når alle hverdagsproblemene begynner, når den nye mannen ikke takler barna dine så godt, når hans barn har en helt annen oppdragelse enn dine, når dere strever med økonomien pga at dere må ha stort hus med plass til alle? Alle disse eksemplene er hentet fra tråder her inne. 

Hvis du tror at de aller fleste av oss går rundt og opplever stormende lidenskap i hverdagen, så tror jeg du trenger en realitetsorientering. Og det høres ut som om dere egentlig har et godt fundament å bygge på for å prøve å finne litt lidenskap igjen. 

Jeg ville aldri utsatt barna mine for samlivsbrudd og belastningen med å vokse opp i to hjem fordi jeg selv ønsket meg mer lidenskap. Hvis jeg var grunnleggende ulykkelig og det var mannen som var den direkte årsaken til det, ja. Men hvis alt var fint, bortsett fra lidenskapen? Niks. 

[Anonym bruker]

Tenker mye det samme som de over her sier. Du har et utrolig bra fundament for et forhold...

Jeg har et mye dårligere, og mine følelser for mannen har også vært borte i mange år på bakgrunn av svik (ikke utroskp). Bare det at han elsker meg med hud og hår, det at han er min beste samtalepartner og gir meg og barna trygghet er det som har gjort at jeg hver dag velger å satse på han.

Jeg kunne nok kanskje ha fått noe bedre, kanskje jeg til og med fortjener det, men familien og ungene er det som fortjener dette mest. Fordi ungene har ikke valgt dette livet, det har jeg. Og jeg, jeg har det bra. Jeg har vært sammen med mannen i 17 år. Følelsene har gått opp og ned, og i lange perioder vært borte, men jeg har det likevel bra.. Selv om lidenskapen ikke bestandig er der. Innimellom kommer "lidenskapen" og kjæresteføleksen som et plaff, og herlig er det. Det viktigste bør være at alle involverte parter har det bra og trygt.

Anonymkode: 2dc2e...776

[Anonym bruker]

HI her

Takk alle sammen for gode svar! 

Tror jeg har formulert meg litt feil...jeg vill ikke ha vill lidenskap, forelskelse og alt det der. 

Grunnen til at jeg vil skilles, er at jeg elsker han ikke lenger, orker ikke ha sex med hamn lenger. Jeg vet at en ikke er stormforelsket hele livet, men jeg elsker ikke mannen lenger. Mer bare  glad i han som en venn eller bror. 

Men, jeg er her fortsatt og blir nok værende pga barnet vårt. 

 

Anonymkode: 994f6...b14

[Anonym bruker]

Jeg forlot min, og jeg vet ikke hva jeg skal si. På en måte er det deilig og på en annen side så er det ofte at jeg tenker at jeg burde blitt fordi alt var så mye enklere.

men jeg skjønner deg, jeg var fullstendig ulykkelig. Jeg var sur og lei hele tiden.

jeg traff en mann etter bruddet. Et skikkelig heftig forhold full av lidenskap. Utrolig berusende og jeg var lykkelig. Det varte jo selvfølgelig ikke da. For høye topper og for lave daler. Jeg takler det ikke.

har truffet på mange idioter der ute og har gitt litt opp. Det er ensomt og til tider har jeg bare lyst å be eksmannen ta meg tilbake. Vi er enda venner og samarbeider bra.

kan ikke si jeg er helt sikker på at jeg gjorde rett da jeg gikk.

Anonymkode: 024dd...c86