Skam over å uttrykke smerter og sykdom

[Anonym bruker]

Jeg sliter for tiden. Med et tøft studie, jobb og min helse som ikke vil spille på lag. Jeg kommer ikke til å dø av mine plager. Jg kommer ikke til å bli frisk av dem heller. De vil alltid finnes og gå i bølger. Nå er en dårlig periode, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke gråte. Hver gang jeg føler det skal komme prøver jeg desperat å minne meg selv på at ting kunne vært verre og at jeg kunne hatt en dødelig lidelse. Dette er det jeg prøver å holde fast ved. Det er ikke fibro eller ME eller slike ting. Jeg har kombinert Migrene hyppig, kraftig IBS, leddgikt og menieres syndrom. 

Også kommer skammen. Skammen over at jeg synes synd på meg selv, at jeg føler ting er så slitsomt og vondt og urettferdig. Og jeg bør ikke ha det slik. Jeg har ikke kreft. Jeg har bare smerter. Jeg vet ikke. Kan jeg gråte over situasjonen egentlig? Bare litt? Uten å føle meg skitten oh som en jævlig selvmedlidende person. 

Anonymkode: b8e04...bdc

[Anonym bruker]

Min partner har også sterk ibs og migrene nesten daglig. Jeg ser hvor mye dette påvirker hverdagen. Føler virkelig med deg og alle andre som ikke er friske, Det er helt umulig for oss friske å fullt og helt forstå hvordan det er, for det å ligge syk noen dager er ikke like utmattende som å være syk over lang tid og heller ikke vite akkurat når det kommer neste gang, så å planlegge noe er bare å glemme. Det å ikke kunne jobbe og derfor tvinges inn i fattigdom osv. Du har all grunn til å tenke slik du gjør. Alikevel finnes det sikkert ting  livet du er glad for også, som du bør prøve å i stor grad ha et fokus på. Du selv er jo ikke tjent med å grave deg ned i sykdommen mer enn det du må da. 

Det finnes grupper som støtter hverandre og vil anbefale psykolog for å lære å leve med og takle smertene. Eks ikke isolere seg, smertene er jo der uansett om du er hjemme eller ute...

Anonymkode: c19d2...319

[Anonym bruker]

Smerter tapper kroppen for krefter og er en stor belastning. Du skal ikke la skammen få innpass. Du har det vondt, og det er sånn det er; ikke noe å skamme seg over.

Din utfordring er jo 1) å leve sånn at symptomene blir minimert, hvis du kan og 2) å finne andre lyspunkter slik at livet kan bli godt også med sykdommene dine.

Men ikke tillat skammen å bli del av dette! Noen dager MÅ man bare gråte...

Anonymkode: 391ea...298

[Anonym bruker]

Å leve med noen som sliter med smerter daglig er krevende, man kan jo ikke si noe annet. Men sånn er det bare, den med smerter kan ikke la være å la det påvirke seg heller. "Syting" er mer slitsomt enn "informasjon". Å si at "i dag er jeg ikke i form og må være litt for meg selv, kan du ta i et tak?" er bedre enn klaging over smertene. Man skal ikke skamme seg over å kommunisere hva man har behov for.

 

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har heller ingen dødelig sykdom, men jeg gikk ubehandlet for hashimoto thyroiditt i mange år. Smerter og utmattelse var hverdagen, og jeg syntes det var trist at familien led sammen med meg fordi jeg ikke fungerte. Heldigvis var mannen tydelig på at jeg bare kunne si ifra hva jeg trengte, og at det var lettere å hjelpe om jeg var tydelig.

Anonymkode: cee73...ca7

[Anonym bruker]

Jeg har Trigeminusnevralgi, og jeg gråter skikkelig innemellom, spesielt når det er mye som skjer i livet mitt. Jeg føler meg mislykket fordi jeg er såpass syk og blir så fort sliten. Jeg jobber i en krevende jobb, tar meg av barn, hus og annet. Men det går ofte på bekostning av meg selv, stenger meg litt inn og gjør ting bare fordi jeg må.

Jeg blir lei, sliten, trøtt, synes synd på meg selv og føler en stor sorg over at livet mitt ble som det ble. Klarer heller ikke å være så sosial. Savner meg selv, på en måte, som jeg var før.Jeg klager ikke så mye i hverdagen til familie/kollegaer/venner, synes det blir så "sutrete", og jeg vil ikke at folk skal bli lei av meg og sykdomsprat. 

Men gråte, for meg selv eller på skulderen til mannen, det skjer som sagt. Og jeg føler meg også litt bedre etterpå, blir liksom litt lettere å puste.

Gråt så mye du har behov for, jeg føler med deg.

Anonymkode: 678a3...0bf

[Anonym bruker]

Rart hvordan folk tror kreft er det verste man kan oppleve. Klart det er fælt. Men det er også fælt å ha det jævlig i 30 år før man dør.

Anonymkode: c9694...a25

[Anonym bruker]

Tusen takk for støttende ord. Jeg er helt enig i at det må være vanskelig å sette seg inn i den sykes verden og også pårørendes. Jeg føler ofte jeg krever mer enn jeg burde få av et ekteskap. Frykter at dette vil tære ned alt vi har bygd opp.

Nå er jeg bare så lei av smerter. Vet aldri når det blir bedre, kan ikke planlegge noe. Lite penger, lite liv rett og slett.

Fuck migrene, fuck ibs, fuck kroniske lidelser.

HI

Anonymkode: b8e04...bdc