Hvordan går man fra noen man elsker..?

[Anonym bruker]

Jeg elsker kjæresten min. Vi reiser sammen, vi ler sammen hver eneste dag, elsker å lage god mat sammen, har fantastisk sex og trives stortsett godt i hverandres selskap. Jeg har også en sterk følelse av kjærlighet ovenfor han. 

Men når vi er uenige.. da bryter helvete løs. Vi klarer ikke å kommunisere. Han sier sårende ting i hetens øyeblikk og jeg blir kjempesint. Det klikker for meg, for jeg er så uendelig lei av det. 

Han overlater også rot og møkk til meg og er utrolig dårlig på husarbeid.. føler at han ikke lytter eller gjør en innsats for at jeg skal ha det bra. Mens jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det best mulig hele tiden. Han vil heller ikke være med på å planlegge helger. For han vil være impulsiv.... Føler jeg står med alt av ansvar og er sammen med en 16 åring egentlig. Initiativløs og uengasjert, lat.. 

Han liker også å "erte" meg. Og noen ganger er det veldig sårende. Og jeg føler et form for hat ovenfor han innimellom. 

Han har ikke "gjort meg noe". Aldri vært utro, kommer alltid hjem etter en fest, snakker ikke stygt til meg foran andre eller lignende. Gjør veldig godt i jobben sin og tjener godt. Hjelper til med mitt barn fra tidligere når jeg trenger det. Bruker mesteparten av sin fritid sammen med oss, selvom jeg aldri har bedt om det. 

Jeg har fått et så utrolig elsk/hat forhold til han.. det er fryktelig slitsomt. Annenhver dag hater og elsker jeg han. Men jeg holder det inne, for jeg kan ikke vise at det er sånn. 

Han takler veldig dårlig hvis jeg tar opp ting, for han tar det som et angrep. Så han blir veldig sint og går til angrep på meg. Så å konfrontere han klarer jeg ikke. 

Anonymkode: 7bad1...a85

[Anonym bruker]

Jeg syns det negative er mye verre en det positive ved han så jeg hadde brytt og heller funnet en som passer bedre på de aller fleste plan.

Anonymkode: f76d3...1c6

[Anonym bruker]

Jeg tror det hatet egentlig kommer av at du merker at han ikke er interessert nok i deg. Innerst inne ser du at måten han behandler deg på er ikke forenlig med at han er forelsket i deg eller elsker deg.

Anonymkode: eead4...59b

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror det hatet egentlig kommer av at du merker at han ikke er interessert nok i deg. Innerst inne ser du at måten han behandler deg på er ikke forenlig med at han er forelsket i deg eller elsker deg.

Anonymkode: eead4...59b

Jeg tenker det jeg også, at han ikke elsker meg. Men når jeg har spurt han om det sier han at han elsker meg og bare vil være sammen med meg resten av livet. Overbeviser meg liksom om at han gjør det. Hva skal man tro da? Jeg har gitt han mange muligheter til å gå ifra meg. 

 

HI

Anonymkode: 7bad1...a85

[Anonym bruker]

Dette var som å lese noe jeg kunne ha skrevet selv, helt sykt. Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, og det er ufattelig slitsomt. Vi har samme type humor, liker de samme tingene, liker hverandres selskap, god matlaging, sex og alt det der. Men når vi krangler, da krangler vi. Da kan det hagle sårende ting, gamle ting, ting som jeg hadde glemt vi har kranglet om før, men som kommer opp igjen for å såre eller beskytte seg selv.

Han tåler ikke kritikk, og blir fly forbanna og legger skyld på alle andre enn seg selv. DIN feil at jeg er sånn, DU som gjøre meg slik osv. Har også barn fra tidligere forhold som han hjelper meg med, men han er heller ikke veldig flink på husarbeid, noe vi også kan krangle om. 

Jeg elsker han, og han elsker meg, men noen ganger føler jeg som det. At jeg hater han og bare ønsker han til pokkers ut av mitt hus. Utrolig slitsomt når det står på, for jeg blir så innmari lei meg og forbanna over at det skal være sånn.

Beklager at jeg ikke kan tilby deg noe annet enn at du har min forståelse. Noen løsning har jeg dessverre ikke, da skulle du fått den.

Anonymkode: eb698...71d

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var som å lese noe jeg kunne ha skrevet selv, helt sykt. Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, og det er ufattelig slitsomt. Vi har samme type humor, liker de samme tingene, liker hverandres selskap, god matlaging, sex og alt det der. Men når vi krangler, da krangler vi. Da kan det hagle sårende ting, gamle ting, ting som jeg hadde glemt vi har kranglet om før, men som kommer opp igjen for å såre eller beskytte seg selv.

Han tåler ikke kritikk, og blir fly forbanna og legger skyld på alle andre enn seg selv. DIN feil at jeg er sånn, DU som gjøre meg slik osv. Har også barn fra tidligere forhold som han hjelper meg med, men han er heller ikke veldig flink på husarbeid, noe vi også kan krangle om. 

Jeg elsker han, og han elsker meg, men noen ganger føler jeg som det. At jeg hater han og bare ønsker han til pokkers ut av mitt hus. Utrolig slitsomt når det står på, for jeg blir så innmari lei meg og forbanna over at det skal være sånn.

Beklager at jeg ikke kan tilby deg noe annet enn at du har min forståelse. Noen løsning har jeg dessverre ikke, da skulle du fått den.

Anonymkode: eb698...71d

 

Det er helt forferdelig slitsomt.. Jeg har foreslått parterapi, men det har han ikke lyst til. Tenkte kanskje kjøpe en bok om kommunikasjon i par og lese på senga sammen. Om han vil eller ei. Men de siste dagene har jeg kjørt hodet mitt med tanker om hvor dritt han er mot meg på en sånn lite synlig måte, og er helt utslitt. Når det er sånn, har jeg bare lyst til å pakke sakene våres og dra. 

Anonymkode: 7bad1...a85

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å fylle en kopp som allerede er full  Hvor lenge har dere vært sammen? Felles barn?

Anonymkode: eb698...71d

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det er vanskelig å fylle en kopp som allerede er full  Hvor lenge har dere vært sammen? Felles barn?

Anonymkode: eb698...71d

5 år, ingen felles barn. 

Anonymkode: 7bad1...a85

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen da?

Anonymkode: d3382...c20

[Anonym bruker]

Vi har og vært sammen 5 år og har ingen barn  Jøss.. Hva tenker du selv du har lyst til da? Jeg kjenner jo at mine følelser svekkes bare mer og mer for hver krangel vi har nå. Jeg føler jeg ikke blir møtt med respekt for mine meninger, og han er direkte barnslig mange ganger. Lar være å gjøre ting på trass osv bare for å gjøre et poeng av at han gjør som han vil. Jeg sjonglerer også med tanken om å gå min vei, men det er veldig vanskelig. Er så redd jeg skal angre.

Anonymkode: eb698...71d

[Anonym bruker]

Det du må gjøre er å prøve å se på forholdet med objektive øyne. Tenk "hva hadde jeg sagt om en venninne hadde fortalt dette til meg?", spør deg selv om det er dette eksempelet du vil gi til barna dine om hvordan forhold skal være. Hva hadde du følt om sønnen din behandlet sine fremtidige kjærester på samme måte, og vil du at datteren din skal lære at dette er normalt og greit å bli behandlet slik?

Det er gode sider ved de fleste mennesker, men med den atferden du beskriver så er det ikke et sunt forhold. Vil du la deg bli behandlet på denne måten? Vil du at dette skal være eksempelet du setter for barna dine? Gjør forholdet deg lykkelig? Hvis svaret på noen av disse spørsmålene er nei, så må du bare bestemme deg for å gjøre det slutt. Riv av plasteret. Det er vanskelig, men det er det riktige å gjøre selv om alle følelsene dine ikke er "enig" i beslutningen. Det vil gjøre vondt, men det vil gå over etter hvert.

Anonymkode: 24b6f...9c7

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har og vært sammen 5 år og har ingen barn  Jøss.. Hva tenker du selv du har lyst til da? Jeg kjenner jo at mine følelser svekkes bare mer og mer for hver krangel vi har nå. Jeg føler jeg ikke blir møtt med respekt for mine meninger, og han er direkte barnslig mange ganger. Lar være å gjøre ting på trass osv bare for å gjøre et poeng av at han gjør som han vil. Jeg sjonglerer også med tanken om å gå min vei, men det er veldig vanskelig. Er så redd jeg skal angre.

Anonymkode: eb698...71d

Tenker akkurat det samme. Han også lar være å gjøre ting på trass. Spesielt hvis jeg ber han om å gjøre noe. Selvom jeg spør pent, så skal han aldri gjøre noe på "min kommando" liksom. Det er så teit. Føler at han overkjører mine meninger veldig ofte, er uenig med de og skal diskutere de. Tror også hans følelser dabber av sakte men sikkert, selvom han ikke snakker om ting.. men selvom vi alltid gjør det godt igjen etter krangel, så legger det seg i underbevisstheten. Man blir jo utrolig lei av dette. Usikkerheten. 

Er også veldig redd for at jeg skal angre. For når vi har det bra så har vi det BRA. Og jeg kan ikke se for meg å ha det sånn med noen andre heller.. Han er liksom min og jeg har sett for meg oss for alltid. Det er jo det JEG ønsker, og jeg gjør alt jeg kan for å holde det sånn. Men problemet har jo blitt når hans innsats er lite tilstedeværende i forhold. 

Anonymkode: 7bad1...a85

[Anonym bruker]

Å gud! Dere er sammen med min eks! 

Men veksler mellom å bli flydd opp i skyene og å bli dratt ned i helvetet!

På sikt, erfarte jeg dessverre, at de gode periodene ikke veide opp for de dårlige.. 

Oppegående og modne menn oppfører seg ikke som trassete tenåringer.

 

Jeg ble mentalt ødelagt til slutt dessverre.. 

 

Vil råde dere til å endten få skikkelig hjelp eller gå.

Anonymkode: 326d4...67a

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker det jeg også, at han ikke elsker meg. Men når jeg har spurt han om det sier han at han elsker meg og bare vil være sammen med meg resten av livet. Overbeviser meg liksom om at han gjør det. Hva skal man tro da? Jeg har gitt han mange muligheter til å gå ifra meg. 

 

HI

Anonymkode: 7bad1...a85

Syns du ikke handlingene hans taler høyere enn ordene...? 

Anonymkode: 73bdf...354

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

"Jeg har gitt han mange muligheter til å gå ifra meg". Det sier alt.

Anonymkode: 7bad1...a85

 

Anonymkode: bd334...d5f

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Syns du ikke handlingene hans taler høyere enn ordene...? 

Anonymkode: 73bdf...354

Samtidig er han menneske, og bør ha evnen til å kunne prate sant. Man kan jo ikke tenke at han er som en hjerneskadet og bare sier ting han ikke mener. Eller? Kan man det? Er menn så idioter at de ikke er ærlige liksom? 

Er på nippet til å bli lesbisk, for jeg forstår ikke han. 

Har hatt menn jeg har hatt det lettere med, men de har vært utro mot meg. Så jeg vet ikke helt jeg. Tenker liksom at man må jobbe med forhold også, samtidig som jeg tenker at jeg ikke orker å kaste bort mer tid på det her. Er forferdelig frustrerende situasjon å sitte i. For jeg har ingen KLAR grunn til å gå ifra han føler jeg, men jeg har det ikke drit bra som regel i forholdet heller. Tenker jo også at det kan være noe galt med meg. Kanskje han er helt super, men jeg er en av de heksene som behandler han som dritt og gjør han sånn?

Kan noen sette opp kameraer her og vurdere forholdet vårt fra utsiden? Synes det er så uendelig vanskelig. 

 

HI

 

Anonymkode: 7bad1...a85