Dødsangst

[Anonym bruker]

Jeg har siden jeg var liten slitt med tanker om døden. Jeg ser for meg min egen kropp i kisten, rotne og bli borte. For alltid! Alltid er et så skremmende ord. Jeg skal aldri mer få klemme barna mine eller se de igjen. Jeg finnes ikke mer. Den tanken får meg til å skjelve og bli kvalm. Jeg mister helt fatningen og klarer ikke leve normalt i perioder denne angsten er på sitt verste. Jeg VIL ikke dø. Jeg vil ikke mine nærmeste skal dø. Tanken på å miste foreldre, bror eller barna mine er uutholdelig. Jeg tenker på døden flere ganger om dagen.. gjerne før jeg skal legge med og det er rolig, men også men jeg lager middag... er i butikken... dagligdagse ting. Noen som kjenner seg igjen? Hvordan klare å leve med dette? Jeg kan jo ikke endre det at alle skal dø... 

Anonymkode: 16c1c...2a4

[Anonym bruker]

1) Søk hjelp

2) Jobb med å snu tanken. Ja, vi skal alle dø, men ikke nå. Det er kanskje 45 år til jeg skal dø. De 45 årene akter jeg ikke å kaste bort ved å ta døden på forskudd.

Anonymkode: 4f4a1...1da

[Anonym bruker]

Nei, det er overhodet ikke normalt. Du må oppsøke hjelp, for det er hjelp å få altså.

 

Anonymkode: b5859...902

[Anonym bruker]

Jeg har hatt dødsangst, har tenkt mye på døden siden jeg var liten, ja egentlig hele tiden. Etter første fødsel gikk jeg inn i depresjon og hadde mye dødsangst. Det var helt forferdelig, og trodde aldri jeg kom til å bli bedre. Jeg oppsøkte alikevel lege etter et halvt år og ble henvist til psykolog. Det hjalp gradvis og etter 1,5 år var jeg tilnærmet frisk. Har fremdeles filosofiske tanker om det, men uten angsten. Du kan bli bedre. Det jeg tenkte var at jeg nok ikke kunne bli frisk, men at det ikke skadet å oppsøke hjelp. Jeg hadde jo et barn som jeg skulle følge opp. Tenkte jo at det ikke var stort poeng å skulle bli frisk heller, siden både jeg og alle andre "snart" skulle dø alikevel... men søkte hjelp bare for å ha prøvd det å... 

Å så var jeg redd for å si det til noen, siden jeg var redd for at de skulle få de samme tankene som meg, at jeg ødela alle jeg fortalte det til. Holdt derfor mye for meg selv. Trodde jeg nesten skulle ødelegge psykologen min, men det gikk bra det å

Anonymkode: 60d3b...e5c

[Anonym bruker]

Sliter med det samme. Slet veldig en periode hvor jeg var så redd for å dø at jeg turte ikke legge meg for jeg var så redd jeg aldri skulle våknet å aldri være mer. Jeg gråt meg i søvn i flere netter, så ble jeg gravid å slet veldig under graviditeten, men så fikk jeg jenta mi å jeg har klart mer å mer finne gleden med å leve her å nå. Jeg tenker mange ganger på det enda og da spesielt når jeg ser filmer hvor noen dør eller jeg hører om tragiske ulykker så komme tankene om hva som egentlig skjer når vi dør. Jeg vil heller virkelig ikke dø, håper jeg får dø plutselig og ikke blir syk å må forbedre meg på på dø. Det er ikke normalt men er også hvert redd for å søke hjelp for tenker om jeg deler mine tanker med noen må jo folk tro det har klikket sikkelig for meg at jeg må bli innlagt osv.. for det er hva jeg selv føler at jeg ikke er helt god oppi toppen som har slike tanker. Det som også har hjulpet meg i det siste er å gjøre ting jeg liker å sette av tid til det. Sånn som jeg elsker å løpe så prøver å sette av minst en dag i uken til å gjøre det. Jeg er veldig glad i å lese bøker så jeg setter av tid til litt lesing hver kveld. Jeg gjør alt som jeg liker for å finne mer glede med å være her å nå og da forsvinner tankene. 

Anonymkode: d9d1c...b8c

[Anonym bruker]

Jeh var redd før. Når jeg fløy, for eksempel. En veldig dødsangst. Men så bestemte jeg meg for at angsten ikke skal få styre livet mitt. Og at når jeg først er oppe i et fly, er det ingenting jeg kan gjøre til eller fra.. Å være redd er bare bortkastet energi.. 

Jeg har mistet så veldig veldig mange de siste 3-4 årene. Unge og eldre i nærmeste familie, venner, kolleger.. Det gir meg faktisk mindre dødsangst. Jeg ser hvordan livet går videre, hvor lett man blir "glemt" selv om sorgen er stor i starten. Det er vondt å miste noen! Men det blir mindre vondt for hver dag.. Jeg innser også hvor ubetydelig jeg er i den store sammenhengen; ungene mine elsker meg og ville fått en fæl tid.. Men også de vil komme til å klare seg helt fint uten meg.. Jobben min, vennene mine.. Alle vil de savne meg. Men andre kommer til! Og jeg blir glemt. Sånn er livet, sånn skal det være.. 

Jeg er ikke redd for å dø.. Men jeg er redd livet skal passere uten at jeg er lykkelig og uten at jeg er bevisst nok på hvor kort det er.. Jeg prøver å nyte solen i ansiktet, klemmene og smilene fra barna, latter med venner.. De gode stundene! Men jeg grubler også på om livet med mannen min er verdt å stå i til døden skiller oss ad.. Det er nok noe midtlivskriseaktig over det, men vi har slitt i mange år.. 

Anonymkode: 4055d...39d