Hvor stort sosialt nettverk har du?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg har hatt en enormt sosialt nettverk. Jeg har kjent alle.

Ja, jeg har kjent alle.. men bare overflatisk. Slik er det litt i dag også, og jeg tror det er mange som vet hvem jeg er gjennom jobb og sosialt.

Men, jeg har ikke mange nære venner. Jeg har faktisk veldig få som jeg omgås med til daglig. Dette med å besøke, feriere sammen med, feire bursdager.. Det er ikke mange av dem altså.

Og familien min er ikke stor heller..

Jeg er heller ikke flink til å invitere.. har alltid for få timer i døgnet. Blir da heller ikke invitert tilbake.

Og jeg innser at jeg fort kan bli en av dem som sitter ensomme. Når helsa svikter og jeg ikke har anledning til å være med på noe sosialt av eget initiativ.. hvem husker meg da? Jeg har sett så mange av dem, de som ikke har noen mot slutten av livet..

Blir jo veldig dramatisk her, men.. hvor mange har du rundt deg? Og hva kan man gjøre for å knytte sterkere bånd i en hektisk hverdag?

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

Jeg har ingen

Anonymkode: 31113...f6b

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ingen

Anonymkode: 31113...f6b

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

Mange vet hvem jeg er 

Men har ingen nære venner. 2 søstre har jeg. De er jo der. Men omgås ikke de noe særlig 

Anonymkode: 6213a...c90

[Anonym bruker]

er det sånn at småbarnsperioden er en tid hvor man mister litt kontakten med det sosiale nettverket, og at man bygger et sterkere sosialt nettverk når barna er selvstendige?

Et lite problem er at jeg egentlig ikke liker å ha besøk. Eller, det blir jo alltid koselig, men jeg syns det er "pesete". Da foretrekker jeg heller å kunne pusle rundt hjemme, lese en bok, ta et glass vin, se noe på tv om jeg vil det.. Også kan jeg dra på en fest eller et middagsselskap med mulighet til å dra hjem når jeg vil..

Dette går jo på bekostning av de sterke relasjonene som er så viktige - særlig senere i livet, eller dersom man opplever en krise.

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har menge. Jeg har 2 nære venninner som jeg snakker med ganske ofte. Jeg har mann, foreldre, en søster og en kusine jeg vet jeg kan få hjelp til det meste av, men så har jeg også mye mer familie, gamle venner som fortsatt finnes der ute, kollegaer, foreldre til barnas venner, de voksne sønnene til en venninne og enda flere.

Det er ikke så ofte jeg trenger hjelp og enda sjeldnere jeg ber om det, men det er mange som er der ute.

Anonymkode: 3110a...d66

[Annanym]

Headed mange I min ungdom. Jeg ble mor dag jeg var 22. Da sviktet flere av mine nærmeste. Vi fikk tre barn på rappen, så vi hadde liksom ikke tid til å utvide vennehorisonten. I tillegg har mannen slitt tidvis med depresjon, og det har jo ikke akkurat hjulpet på.

Jeg syns det er topp å ha mange mennesker rundt meg, men trives også godt i eget selskap. Vi er jo fem i familien, så har stort sett alltid noen rundt meg. 

Jeg er flinkere å skaffe meg nye venner enn mannen. De vi har invitert på middager og diverse de siste 10 årene, er mennesker jeg har møtt. Det er ikke alle disse mannen har kommet kjempegodt overens med dessverre. Da blir det jo til at jeg mister litt kontakten. Har bla en god kamerat jeg er kjempeglad i, og synes er superhyggelig. Ungene synes også han er helt topp. Han er nok litt klumsete sosialt sett (noe mannen min også kan være), men mannen greier han ikke lenger. Så da blir det til at jeg treffer han på cafe alene, når tiden strekker til. Dessverre altfor sjelden... Jeg elsker mannen min, men skulle ønske at han hadde en normal psyke av og til😉. 

Når det kommer til venner, har jeg mange gode kollegaer da! Men i en hektisk hverdag blir det ikke helt det samme...

[Anonym bruker]

Jeg har et stort sosialt nettverk. 10 stykker jeg regner som min innerste sirkel av venner, ganske mange flere jeg regner som venner, som jeg gjerne kan reise på ferie med eller invitere til festligheter, men som jeg ikke ville ha ringt til dersom jeg hadde hatt behov for å snakke. 

Det er derimot ikke vennskap som kommer gratis. De må vedlikeholdes, og det krever tid, lyst og energi. Mine nære venninner er de som krever mest, men det er allikevel rom for mindre kontakt i perioder. De venninnene jeg ikke regner som like nære, behøver jeg ikke å pleie vennskapsbåndet til i særlig grad. 

Noen ganger kan venner være et tiltak, men fordelene veier definitivt opp for ulempene. 

Anonymkode: 60030...c3f

[Anonym bruker]

Jeg bare er usikker på om jeg funker noe særlig som nær venn.

Jeg føler at jeg er morsom å være sammen med av og til.. men ikke fikser den seriøse delen.. Derfor har jeg alltid vært en sånn person som har flydd mellom ulike gjenger. Var en stund sammen med noen venner og når jeg følte at vennskapet ble tatt for gitt eller at det oppsto konflikter så "flyktet" jeg til neste gruppe, som sto klar med åpne armer og velkomstfest - for jeg dro videre til neste gruppe, og kanskje da tilbake til den første gjengen som da igjen var klare til å ta imot meg med henrivende glede..

Jeg har rett og slett fryktet hverdagen. Jeg har slitt med dette i forhold til kjærester også. men nå har jeg en mann som jeg har vært sammen med i 12 år. Også her kjenner jeg på følelsen av at jeg savner de ekstreme følelsene, og dersom vi ikke hadde hatt barn hadde jeg vandret videre til neste kjæreste som hadde stått klar for å se meg som verdens navle..

Det funket supert i ungdomstiden, men jeg får lide for det nå. Jeg er ingen forlover eller faddermateriale, for å si det sli, men blir sikkert invitert til middagen og festen etter vielsen..

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg bare er usikker på om jeg funker noe særlig som nær venn.

Jeg føler at jeg er morsom å være sammen med av og til.. men ikke fikser den seriøse delen.. Derfor har jeg alltid vært en sånn person som har flydd mellom ulike gjenger. Var en stund sammen med noen venner og når jeg følte at vennskapet ble tatt for gitt eller at det oppsto konflikter så "flyktet" jeg til neste gruppe, som sto klar med åpne armer og velkomstfest - for jeg dro videre til neste gruppe, og kanskje da tilbake til den første gjengen som da igjen var klare til å ta imot meg med henrivende glede..

Jeg har rett og slett fryktet hverdagen. Jeg har slitt med dette i forhold til kjærester også. men nå har jeg en mann som jeg har vært sammen med i 12 år. Også her kjenner jeg på følelsen av at jeg savner de ekstreme følelsene, og dersom vi ikke hadde hatt barn hadde jeg vandret videre til neste kjæreste som hadde stått klar for å se meg som verdens navle..

Det funket supert i ungdomstiden, men jeg får lide for det nå. Jeg er ingen forlover eller faddermateriale, for å si det sli, men blir sikkert invitert til middagen og festen etter vielsen..

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

Og jeg står i fare for å bli et trist og ensomt gammelt menneske..

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og jeg står i fare for å bli et trist og ensomt gammelt menneske..

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

Hvorfor tror du det? Gamle mennesker trenger nye venner,  spessielt når de gamle begynner å dø.  

Anonymkode: 3110a...d66

[Anonym bruker]

Kan det være at du er redd for at noen skal bli ordentlig kjent med deg? Siden du flykter stadig? Eller er det andre ting som gjør at du trenger et kick i noe som er nytt? Jeg bare spør, siden du selv nevner det.

Jeg har aldri vært av dem som har hatt veldig mange venner, men jeg har alltid hatt 1-3 nær venninner samt andre venniner som ikke er fullt så nære. Har aldri hatt problemer med å bli kjent med folk. Men den ene etter den andre har forsvunnet, også av de jeg har stått nærmest, når jeg har hatt det problematisk pga. langvarig sykdom og ulykker. Jeg er en som alltid stiller opp om jeg kan, jeg er den de fleste kan stole på stiller opp om det er en krise, men som også er der i hverdagene. Men det jeg har innsett - og som kom helt uforberedt på meg - var at dette var solskinnsvennskap. Det var greit å ta imot min hjelp når de trengte det, og jeg var fin å ha å finne på noe morsomt sammen med. Men når jeg fikk begrensninger i livet mitt, da passet jeg visst ikke inn lenger.

Dette har ført til at jeg kjenner jeg er litt desillusjonert når det kommer til vennskap nå. Jeg beskytter meg selv litt fra å engasjere meg for mye i vennskap fordi jeg har begynt å forvente at de forsvinner en dag likevel. En fordel med disse erfaringene er at jeg har blitt flinkere til å si nei og sette grenser for meg selv - tidligere sa jeg trolig ja til for mye, selv om jeg da ikke følte det slik. Men det har blitt en måte for meg å teste nye venner, at det også er rom for at jeg kan si nei hvis noe ikke passer helt for meg. Jeg har fått luket bort to stk. pga. det. De tålte ikke at jeg satte grenser for meg selv, tok meg for gitt til enhvert tid. Fikk i hvert fall luket ut dem.

Men jeg har tenkt det samme som deg, Hi. Jeg må skaffe meg flere nære venner igjen, også med tanke på fremtiden. Jeg har flere som pr. i dag kan bli nære igjen, men noe av problemet der er at det er stor avstand. Kontakten er der når vi har kontakt, men avstand gjør det litt vanskelig når man ikke har sett hverandre på noen år.

Anonymkode: 5265c...812

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor tror du det? Gamle mennesker trenger nye venner,  spessielt når de gamle begynner å dø.  

Anonymkode: 3110a...d66

Jeg tror det fordi den investeringen vi gjør i vårt sosiale nettverk som unge vil være av stor betydning for hvordan vi får det sosialt når vi blir gamle. Med økende alder og skrantende helse er det vanskelig å opprettholde de aktiviteter vi har pleid å ha, og det er vanskelig å knytte nye sosiale bånd.

Så når alle de jobboppgavene, oppfølging av barna, foreningsarbeid, trening osv. forsvinner så sitter vi enten igjen med et blomstrende sosialt nettverk eller uten et sosialt nettverk.

Det hektiske livet som gjør at vi trekker oss tilbake på kvelden med en god følelse av å kunne være alene blir byttet ut med en tom tilværelse hvor vi ikke selv velger å være alene, emn bare er alene  og da er vi ensomme.

 

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror det fordi den investeringen vi gjør i vårt sosiale nettverk som unge vil være av stor betydning for hvordan vi får det sosialt når vi blir gamle. Med økende alder og skrantende helse er det vanskelig å opprettholde de aktiviteter vi har pleid å ha, og det er vanskelig å knytte nye sosiale bånd.

Så når alle de jobboppgavene, oppfølging av barna, foreningsarbeid, trening osv. forsvinner så sitter vi enten igjen med et blomstrende sosialt nettverk eller uten et sosialt nettverk.

Det hektiske livet som gjør at vi trekker oss tilbake på kvelden med en god følelse av å kunne være alene blir byttet ut med en tom tilværelse hvor vi ikke selv velger å være alene, emn bare er alene  og da er vi ensomme.

 

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

For en del er det sikkert sån., men du er flink til å bli kjent med nye mennesker og du er vant til å gå fra gruppe til gruppe. Jeg tror ikke det kommer til å bli vanskeligere. De fleste eldre er friske det meste av alderdomen og det er masse å engasjere seg i for den som vil. Ikke Vær redd for å bli gammel.

Anonymkode: 3110a...d66

[Anonym bruker]

Vi har stort sett bare felles venner, mannen og jeg. Vi ble kjærester veldig unge og har serfor vokst opp sammen. I småbarnstiden er det jo litt til og fra hvem man rekker å omgåes med og det er gjensidig fra våre venner. Vi har noen samlingspunkter i løpet av året, og noen ser vi kanskje bare den ene eller to gangene i løpet av ett år. 

Allikevel er vennegjengen vår konstruert sånn at det ikke handler om hvor ofte vi snakkes eller omgås, men at vi fortsetter der vi slapp 😊 det er veldig deilig! Noen ganger føler jeg på at vi burde ditt og burde datt, ta kontakt og reise på besøk. Da er det deilig å få bekreftelse fra dem vi savner om at de har det like travelt på sin side, men at så snart anledningen byr seg så er vi der igjen.

Noen av disse kan vi reise på ferie med, noen oftere enn andre.

I tillegg har vi foreldre fra bhg/skole som vi omgås sporadisk, og vi har velforeningen - en gjeng med naboer som er i samme alder/familiesituasjon som oss og som vi treffer med og uten familier med ujevne mellomrom. 

Jeg syns vi er veldig heldige som har så mange vi kan støtte oss på 😊

Anonymkode: 04f19...95c

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og jeg står i fare for å bli et trist og ensomt gammelt menneske..

HI

Anonymkode: 363ca...6bf

Hm.. Dette var nesten litt psykologmat. Vet du noe om når det ble sånn eller hvorfor?

Jeg har mange venner, men bare to som jeg snakker med alt om. Jeg er tidvis glad i mitt eget selskap, men trenger en god balanse. 

Det jeg har merket er at folk blir knyttet til meg av i hovedsak to årsaker: 1.) Jeg viser min egen sårbarhet 2.) jeg viser omsorg for andre. Likevel er jeg slett ikke den som blir invitert til flest fester, jeg kan som sagt være litt introvert. Men når jeg først kommer i relasjon til folk, blir relasjonene fort dype.

Anonymkode: f0ccf...632

[Anonym bruker]

Jeg har foreldre og søsken, og litt slekt... men ingen venner. Jeg orker ikke å ha venner, for de færreste forstår seg på sosial angst og posttraumatisk stresslidelse. De vil kjenne folk som er "på", positive og gir dem energi. Jeg prøver å være positiv, men er så mye sjuk at det ikke går. Suger energien ut av folk, og meg selv, så er ikke noe godt venneemne. 

Derfor holder jeg heller avstand

Anonymkode: 78818...804