Noen her som jobber i akuttpsykiatrien, som vil dele litt erfaringer?

[Anonym bruker]

Jobber i psykiatrien nå, men på en ganske rolig avdeling. 

Hva kan jeg forvente når jeg begynner å jobbe i akuttpsykiatrien, først og fremst i mottaket? 

Anonymkode: 3509b...d8b

[Anonym bruker]

Det må du spørre kolleger om. Det er absolutt ikke noe som skal drøftes på offentlige forum . . 

Anonymkode: f7a67...198

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det må du spørre kolleger om. Det er absolutt ikke noe som skal drøftes på offentlige forum . . 

Anonymkode: f7a67...198

Hva tror du jeg mener folk skal dele, personopplysninger til pasienter eller enkelthendelser? 

Tenkte selvfølgelig på et mer generelt grunnlag. Jeg kan si veldig mye om jobben min her uten at det er galt på noen som helst måte. 

Anonymkode: 3509b...d8b

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva tror du jeg mener folk skal dele, personopplysninger til pasienter eller enkelthendelser? 

Tenkte selvfølgelig på et mer generelt grunnlag. Jeg kan si veldig mye om jobben min her uten at det er galt på noen som helst måte. 

Anonymkode: 3509b...d8b

Å drøfte offentlig hvordan det er å jobbe med personer som opplever der absolutt verste i livet...det er ikke nødvendigvis ok. Mange pårørende og pasienter kan lese her.

Snakk med dine kolleger. 

Anonymkode: f7a67...198

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det må du spørre kolleger om. Det er absolutt ikke noe som skal drøftes på offentlige forum . . 

Anonymkode: f7a67...198

Tror du har misforstått litt! 😂

Du vet at barnehageansatte har taushetsplikt omkring det enkelte barn, sant? Men det forhindrer ikke at man kan starte en tråd om fordeler og ulemper ved å være ansatt i barnehage, arbeidsforholdene der og utfordringer i jobben! 

Anonymkode: 297b2...a9d

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å drøfte offentlig hvordan det er å jobbe med personer som opplever der absolutt verste i livet...det er ikke nødvendigvis ok. Mange pårørende og pasienter kan lese her.

Snakk med dine kolleger. 

Anonymkode: f7a67...198

Du er jo seriøst litt kort, hvis fu mener at det er et problem. 

Anonymkode: 297b2...a9d

[Anonym bruker]

I akuttpsykiatrien opplever du mennesker i nettopp en akutt krise - i en eller annen form. Det kan egentlig være hva som helst, men felles er at det trengs akutt hjelp og noen av dem skal legges inn frivillig eller ufrivillig. 

Mannen min har jobbet der en kort periode som psykolog, men sluttet grunnet at det egentlig ikke var rom for behandling. Man tar "bare" vare på menneskene før de drar til de ulike behandlingsformene De som generelt jobber der er psykiatere og sykepleiere med eller uten spesialisering og vernepleiere. Jeg skal videreutdanne meg som psykiatrisk sykepleier - men ønsker ikke å jobbe i akuttpsykiatrien - grunnet som mannen min sier, det er ikke rom for behandling utenom å ta vare på og medisinere...

Selv om mannen og jeg ikke ønsker å jobbe der, så håper jeg at du kommer til å stortrives!

Anonymkode: c1526...989

[Anonym bruker]

Jeg har vært på akuttpsykiatrisk (i utlandet - jeg er født i utlandet, i et land her i Norden) som pasient. Det var tortur! Ingen sa noe om min status, om hvor lenge (mange dager) jeg skulle være der, ikke fikk jeg ha ting i noen større grad, alt ble låst vekk (jeg måtte be om tillatelse for å få låst opp min mobil, og ble overvåket mens jeg hadde den). Det var netting foran alle vinduene. Der var en tv som en bare måtte se på det den sterkeste ville se på. Ingenting å finne på, ingenting å se på (var bare sykehus på utsiden av vinduene). De som kom inn var folk som en følte seg utrygg på, ikke visste hvorfor de var der. Ei kvinne ville jeg skulle gå inn på toalettet etter at hun hadde gått inn der for å... Niks, nope, nei. Jeg var ikke en gang 20, hun var over 30. At på til er jeg ikke lesbisk, ikke litt bi en gang. Den siste dagen jeg var der vurderte jeg fullt seriøst å kjøre hodet gjennom vinduet, bare for at NOE skulle skje, bare for at noe... heller enn å bare gå frem og tilbake og vente på at tiden skulle gå, vente på at noen skulle si noe om hva som skjedde med meg videre. Jeg ble utskrevet av ei snill og forståelsesfull lege som forsto meg, men mente jeg godt kunne være der en dag til om jeg ville. Ikke søren om jeg ville! Hun skrev meg ut på dagen.

Det var ingen god opplevelse.

Anonymkode: d88da...d04

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å drøfte offentlig hvordan det er å jobbe med personer som opplever der absolutt verste i livet...det er ikke nødvendigvis ok. Mange pårørende og pasienter kan lese her.

Snakk med dine kolleger. 

Anonymkode: f7a67...198

Er du pasient eller pårørende selv? Hvis du er, skjønner jeg likevel ikke hvorfor det er så forferdelig å diskutere det her. Jeg har vært pasient i mange år, og skjønner ikke problemet. 

Anonymkode: e6f57...23a

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er du pasient eller pårørende selv? Hvis du er, skjønner jeg likevel ikke hvorfor det er så forferdelig å diskutere det her. Jeg har vært pasient i mange år, og skjønner ikke problemet. 

Anonymkode: e6f57...23a

Enig. Jeg har vært pårørende, og snakker ofte og gjerne om akuttenheten der min sønn var innlagt; særlig for å gjøre kål på fordommene som florerer. (Som det eksempelet fra utlandet her over...)

Anonymkode: 297b2...a9d

[Anonym bruker]

Jeg har vært innlagt på Lovisenberg i Oslo. Ble tatt utrolig godt vare på. Det høres sikkert rart ut, men det var en veldig fin opplevelse. De som jobbet der var trygge og rolige. De tok i mot meg da jeg var på mitt mest sårbare og syke, på en veldig fin måte. 

Anonymkode: dffd9...393

[Anonym bruker]

Litt på utsiden av det du spør om, men jeg benytter likevel anledninga.

Du vil sikkert oppleve det tungt at mottaksinstutisjonen som noen beskriver over her kun er oppbevaring, brannslukning for å så sende pasienter videre/ut. Du vil se mange av de samme pasientene komme inn gang etter gang, med de samme problemene. Det vil kanskje føles håpløst, og du vil føle at mange motarbeider seg sjøl. Det kan for mange være ganske så tøft å stå å se på mennesker man etterhvert begynner å kjenne stå på stedet hvil så lenge. 

Som en av disse pasientene beskrevet ovenfor her har jeg vært innlagt opp mot 70 ganger på akuttmottak. 

Om jeg skulle gitt deg tips - så må det være å gi omsorg.

Gi bittelitt av deg. Og med det så mener jeg f.eks gi en klem når det kommer en "gammel kjenning", eller ei ny ung jente sitter å gråter aleine. Ta med deg kjeks og saft fra kjøkkenet om du skal inn å snakke med noen "bare til deg, fordi det ser ut som du trenger det". Vær ærlig og forståelsesfull "Fy faen, jeg skjønner at du har det vondt, ingen burde tåle det du har opplevd" . 
Bittebittesmå ting som noen av de ansatte gjorde av slike ting var ofte veldig godt. Å "snikrøyke" sammen med en av sjukepleierne utenfor røyketiden, eller at jeg hadde fått nytt sengetøy mens jeg var på legesamtale, slike ting var det som gjorde det litt mer ekte på en måte, litt mer menneskelig å være innlagt. Man så seg litt mer sett.

Lykke til i jobben! Håper du blir en bra sjukepleier i den rollen! Det trengs flere bra sjukepleiere i den rollen

Anonymkode: 09e23...4de

[Anonym bruker]

Å jobbe på akuttpsykiatrisk mottak er givende, og til tider krevende. Du møter mennesker i krise, fortvilede, livredde, noen rasende over å bli lagt inn. Din oppgave er å ivareta dem uansett hvilken tilstand de er i, noe som betyr at du må være fleksibel i måten du yter hjelp på. Du må være oppriktig interessert i dem og jobbe for å skape mest mulig nærhet, tillit og trygghet. Det kan være svært utfordrende, ikke alle er mottakelig for det du ønsker å gi, og noen oppfører seg temmelig ufyselig. Det krever at du har høy faglighet og etikk.

Det stemmer at det ikke gis behandling i form av samtaleterapi, dette er øyeblikkelig hjelp, a la den man får i somatisk akuttmottak. Målet er gjerne trygging og ivaretakelse, og å finne ut hvilken behandling pasienten trenger videre. Det gis miljøterapi, samtaler, dekking av grunnleggende behov og evt medikamenter, så det gis absolutt behanling.

Noen er voldelige, og det skjer utageringer, men det er heldigvis ikke så ofte. Er man god på ivaretakelse, kan man redusere utageringer, men det hender at pasienter må legges i belter for å beskytte dem selv og andre. Dette er vonde og vanskelige hendelser, både for pasient og ansatte.

Det er en uforutsigbar jobb, du vet aldri hva som venter i løpet av en vakt, noe mange synes er stressende. Jobben passer ikke for alle, du må like og tåle denne uforutsigbarheten. 

Selvfølgelig kan man fortelle om denne jobben på et nettforum. Det foregår ikke noe mystisk der, og pasienter tar ikke skade av å høre hvordan sykepleiere tenker om å jobbe med dem, tvert i mot. Det bidrar til åpenhet og oppklaring av forutinntatte meninger og misforståelser. Det er ikke uvanlig at man snakker med pasientene om hvordan ulike situasjoner har blitt opplevd, av begge parter, det er mye læring i det, igjen for begge parter.

Anonymkode: c08eb...6a5

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar. Jeg har jobbet i psykiatrien i noen år, og har jo sett ganske mye. Har alltid ønsket meg inn på akutt, så veldig glad for at muligheten nå har åpnet seg, og jeg ser virkelig frem til å begynne der. Kjempespennende. 

Anonymkode: 3509b...d8b