Hvordan takler du trass?

[Anonym bruker]

Hva gjør du dersom barnet ditt trasser, kan man kalle det, og løper langt bort i veien foran deg der det kan komme biler? Skriv hva du gjør Det er jeg nysgjerrig på. Jeg vet hva jeg gjør... Mon tro om noen andre gjør det annerledes.

Anonymkode: 509e8...da3

[Anonym bruker]

I den situasjonen måtte han holdt hånda med tvang ellers hadde jeg gitt han en sjanse på å høre etter ellers bært han under armen hjem (eller dit vi skal). Han hater å måtte holde og å bli bært sånn, så gir seg som regel raskt. Hvis han legger seg ned/gjør seg til potetsekk er det rett under armen. Stopper etter en stund og setter han ned. Snakker rolig og spør om han skal gå videre selv eller ikke, men at han ikke får løpe foran. Hvis han vil gå selv får han det så lenge han hører etter (ellers vet han at jeg tar han opp igjen). Straks 3 år. Lokking og dulling funker dårlig på vår unge. 

Anonymkode: 910cc...048

[Anonym bruker]

Flere? Eller legger alle mødrene seg ned på bakken og griner? 😂😂

Anonymkode: 509e8...da3

[Mamma`n til Will& Ailo]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Flere? Eller legger alle mødrene seg ned på bakken og griner? 😂😂

Anonymkode: 509e8...da3

Nei, men jeg vurderte å oppføre meg som eldste en gang på butikken. Dvs legge meg ned på gulvet og skrike , sånn at han fikk selv føle hvordan det var. 😂

[Anonym bruker]

I den situasjonen du beskriver, som er potensielt veldig farlig, så roper jeg på barnet med "panikkstemmen" min mens jeg løper etter. Det siste har egentlig vært unødvendig, for når jeg bruker den stemmen så hører han alltid etter, da skjønner han at det er alvor. Dessverre (eller kanskje ikke?) klarer jeg ikke å etterligne den stemmen når det ikke virkelig er farlig.

Deretter, når han kommer tilbake, så får han en lekse om hvor farlig det kan være, og så må han holde meg i hånda (noe han virkelig ikke vil) til jeg er trygg på at han ikke gjør det igjen. Akkurat dette har vel kanskje skjedd en gang eller maks to. Jeg reagerte sikkert ikke pedagogisk riktig, men han skjønte alvoret.

I ikke farlige situasjoner, som f.eks. på butikken, løper han fra meg til stadighet. Han må, uten unntak, holde hånda eller sitte i vogna når det skjer, men selv om han ikke liker det så virker det som han glemmer fra gang til gang.

Anonymkode: f3821...889

[Anonym bruker]

Gir klar beskjed om at han skal stoppe (roper), og vente. Når jeg har nådd ham igjen gir jeg beskjed om at hvis han ikke kan gå fint sammen med oss går vi rett hjem. 


Han vet at det skjer og hører som regel deretter.  

Jeg løper aldri etter ham fordi å løpe etter et barn trigger et adrenalin i unger som får dem til å ubevisst eller instinktivt løpe videre fra andre. Enten dem synes er gøy eller skal skynde seg så man ikke får ta i dem. 

Jeg er ingen gjeterhund :-) 

Anonymkode: c2e8e...6e8

[Anonym bruker]

Vanlig trass prøver jeg å takle med humor. Ofte forstår tre-og femåringen hvor tullete de oppfører seg når de skriker og hyler om feil farge på koppen, at knekkebrødet er feil vei etc. Farlige situasjoner med biler har jeg opplevd noen få ganger, da har jeg tatt i bruk de midler som er nødvendig, rope høyt Stopp med en gang!! Og iblant bært ungen vekk som en potetsekk under armen, skrikende, mens jeg teller til ti inni meg, minst. Viktig å ta en prat med en gang faren er over og vi har roet oss ned. Biler er farlige dyr.

Anonymkode: cdd4a...923

[❤lille stjerne❤]

Prøver så godt jeg kan å forholde meg rolig når barnet har "trassanfall" (det kalles visst ikke trass lenger). Men jeg prøver i allefall å velge mine kamper, se ting fra hennes perspektiv og ta det med humor. Mange av situasjonene går over veldig greit hvis jeg bare gir henne et par minutter, ofte må hun bare tenke seg om, gjøre noe først eller prøve det selv og det tar mye lenger tid hvis jeg trumfer gjennom og hun blir frustrert. Men akkurat i slike situasjoner som hvis hun løper avgårde og det er farlig mtp på bilkjøring så må jeg jo selvsagt først og fremst tenke sikkerhet og da ville jeg løpt fort og fått tak i henne, satt henne i vognen eller tatt henne i hånden selvom det ble hyl og skrik. Så får man heller forklare og lære etterpå når ting har roet seg.

[Anonym bruker]

I potensielt farlige situasjoner må man jo bare handle raskt og ta tak. 

Ellers lar jeg de rase fra seg. Vil de ikke kle på seg, nei vel, da setter jeg meg bare ned og gir ikke oppmerksomhet. Vi kommer kanskje avgårde tre minutter senere men det funker best her. Har en toåring som gjerne vil leke "jageleken" når jeg skal kle på. Det er jeg ikke alltid i humør til altså. 

Ellers så er det jo forskjell på anfallene. Etter barnehagen kommer de som oftest fordi hun er sliten, sulten og trenger nærhet. Da hjelper det alltid å legge fra meg det jeg driver med og løfte henne opp og gi fem minutter med kos og oppmerksomhet. 

De gangene hun er skikkelig forbanna fordi hun feks ikke får kjeks så forsøker jeg å avlede, funker ikke det så blir det ignorering. 

Anonymkode: 51204...2d4