Føler at psykologen har gitt meg opp

[Anonym bruker]

Ser det skinner gjennom i enkelte setninger. "Hva skal du videre, da".. "skal du gjøre noe med livet ditt". Vi er der liksom. Jeg er mer der at jeg ikke vet om jeg orker mer, med én gang jeg får et snev av press på meg faller jeg sammen. Så skjør er jeg. Men det skjønner ikke engang psykologen. Hun lurer mer på om jeg skal ut i arbeid snart. Selv om vi er midt i diagnosestilling og utfylling av papirer, og avklaring. Jeg går på aap, og mitt største ønske er å bli helt frisk og kunne arbeide. For jeg er flittig, arbeidsom, intelligent og jeg liker å utrette ting, og føle at jeg gjør noe meningsfullt. Men jeg kan ikke trylle, heller.

Og det er en jævlig ekkel følelse av at til og med psykologen har gitt deg opp. Kanskje jeg bør bytte psykolog, ja, men føler det er en evig mølle. Mannen min er oppgitt og spør meg hvorfor jeg gidder å dra dit, jeg "blir jo ikke bedre av det", men jeg orker ikke tanken på at det er sant så lurer meg selv til å tro at jeg en dag vil bli bedre. Finne ut av det. 

Er det noen andre som sliter med noe av det samme, som på en måte er i samme båt? Som jeg kan prate med. Har ingen andre å snakke med, føler meg påtrengende fordi jeg har så mye på hjertet og folk har nok med sitt. Og hverdagen. Så stenger alt inne i meg selv. Jeg er som han fra askeladden som har syv vintre og ni somre i seg (eller hva det var), når jeg åpner munnen så renner det bare ut. Så jeg holder den lukket. Alle følelsene stenger jeg inne i meg selv. Slipper dem ut noen ganger på meg selv.. I form av selvkritikk eller gråt.

Anonymkode: 761b6...535

[Anonym bruker]

Finnes det ikke terapigrupper der du bor da?

Har selv et familiemedlem som sliter veldig, personlighetsforstyrrelse og angst, veldig skjør hun også. Hun er med i et program nå hvor hun går både til psykolog alene og i en terapigruppe hvor de er flere med omtrent samme utfordringer i livet som skal prøve hjelpe hverandre, støtte hverandre, dele sorger og gleder,  dytte hverandre opp litt samtidig som de får sårt tiltrengt sosial omgang.

Men det er klart du kan bytte psykolog om du ikke føler du kommer noen vei. Psykologer er forskjellige, forskjellige mennesketyper, forskjellige arbeidsmetoder osv, noen matcher man bedre med enn andre. Et eksempel er min mamma, da mannen hennes bedro henne gikk hun helt i kjelleren og trengte hjelp. Hun kom til en psykolog som tilfeldigvis også var bedratt av sin partner, og bare syntes så synd på mamma. Mamma gikk dit og fikk forståelse, omsorg og trøst, det var jo godt en stund det, men det ble en dyrking av sorgen og hun kom ikke videre i det hele tatt. Da byttet mamma psykolog til en som drev med kognitiv terapi, mer sånn at jaja, det var noe dritt men nå må vi legge det bak oss og finne veien videre. Da var mamma klar for det og kom seg opp av dumpa hun hadde gravd seg ned i.

Så forskjellige faser, forskjellige behov. Forskjellige mennesker, forskjellige behov. Kanskje har ikke du psykologen som dekker akkurat dine behov akkurat nå?

Anonymkode: a0edb...146

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Finnes det ikke terapigrupper der du bor da?

Har selv et familiemedlem som sliter veldig, personlighetsforstyrrelse og angst, veldig skjør hun også. Hun er med i et program nå hvor hun går både til psykolog alene og i en terapigruppe hvor de er flere med omtrent samme utfordringer i livet som skal prøve hjelpe hverandre, støtte hverandre, dele sorger og gleder,  dytte hverandre opp litt samtidig som de får sårt tiltrengt sosial omgang.

Men det er klart du kan bytte psykolog om du ikke føler du kommer noen vei. Psykologer er forskjellige, forskjellige mennesketyper, forskjellige arbeidsmetoder osv, noen matcher man bedre med enn andre. Et eksempel er min mamma, da mannen hennes bedro henne gikk hun helt i kjelleren og trengte hjelp. Hun kom til en psykolog som tilfeldigvis også var bedratt av sin partner, og bare syntes så synd på mamma. Mamma gikk dit og fikk forståelse, omsorg og trøst, det var jo godt en stund det, men det ble en dyrking av sorgen og hun kom ikke videre i det hele tatt. Da byttet mamma psykolog til en som drev med kognitiv terapi, mer sånn at jaja, det var noe dritt men nå må vi legge det bak oss og finne veien videre. Da var mamma klar for det og kom seg opp av dumpa hun hadde gravd seg ned i.

Så forskjellige faser, forskjellige behov. Forskjellige mennesker, forskjellige behov. Kanskje har ikke du psykologen som dekker akkurat dine behov akkurat nå?

Anonymkode: a0edb...146

Nei, det er ingen grupper her... Ja, du kan ha rett i det siste du skriver. At psykologen ikke kan tilby meg det jeg trenger akkurat nå. Det er mange gode tips å hente, absolutt, men jeg blir bare ikke bedre og det er så tungt å svelge det. 

Anonymkode: 761b6...535

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser det skinner gjennom i enkelte setninger. "Hva skal du videre, da".. "skal du gjøre noe med livet ditt". Vi er der liksom. Jeg er mer der at jeg ikke vet om jeg orker mer, med én gang jeg får et snev av press på meg faller jeg sammen. Så skjør er jeg. Men det skjønner ikke engang psykologen. Hun lurer mer på om jeg skal ut i arbeid snart. Selv om vi er midt i diagnosestilling og utfylling av papirer, og avklaring. Jeg går på aap, og mitt største ønske er å bli helt frisk og kunne arbeide. For jeg er flittig, arbeidsom, intelligent og jeg liker å utrette ting, og føle at jeg gjør noe meningsfullt. Men jeg kan ikke trylle, heller.

Og det er en jævlig ekkel følelse av at til og med psykologen har gitt deg opp. Kanskje jeg bør bytte psykolog, ja, men føler det er en evig mølle. Mannen min er oppgitt og spør meg hvorfor jeg gidder å dra dit, jeg "blir jo ikke bedre av det", men jeg orker ikke tanken på at det er sant så lurer meg selv til å tro at jeg en dag vil bli bedre. Finne ut av det. 

Er det noen andre som sliter med noe av det samme, som på en måte er i samme båt? Som jeg kan prate med. Har ingen andre å snakke med, føler meg påtrengende fordi jeg har så mye på hjertet og folk har nok med sitt. Og hverdagen. Så stenger alt inne i meg selv. Jeg er som han fra askeladden som har syv vintre og ni somre i seg (eller hva det var), når jeg åpner munnen så renner det bare ut. Så jeg holder den lukket. Alle følelsene stenger jeg inne i meg selv. Slipper dem ut noen ganger på meg selv.. I form av selvkritikk eller gråt.

Anonymkode: 761b6...535

Jeg gikk i terapi i mange år, og var innom flere psykologer. Jeg følte ikke at noen av dem forsto dybden av det jeg opplevde. 

Jeg sluttet å gå til psykolog og bestemte meg for å komme meg på egen hånd (med hjelp av mannen) og det har gått mye bedre. Gjør som mannen din sier og slutt å gå dit hvis du ikke føler deg bra etterpå. 

Det som hjalp for meg var å fokusere på disse tingene:

- Å gjøre ting som jeg gledet meg over

- Å spise nok

- Å sove nok

Hvis de tingene er på plass kommer alt annet av seg selv med tid og stunder.

Anonymkode: c19db...f73

[Anonym bruker]

Jeg er enig i det nr. to sier. Prøv andre metoder om det finnes der du bor. Terapigrupper er et godt eksempel og kan være et godt og utfyllende supplement til en til en-behandling alene hos psykolog. Ellers støtter jeg også det hun skriver om kognitiv terapi.

Jeg kan også gi et par eksempler. I min ungdom var det store problemer mellom meg og min mor. Årsaken til det var at min mor var ustabil og hadde psykiske problemer pga. noe hun hadde opplevd tidligere, men på det tidspunktet fremdeles ikke var bevisst selv. Vi forsøkte familievernkontoret. Konflikten var da helt låst oss imellom og løsningen var da å møte terapeuten alene hver for oss de første gangene. Min mor begynte. Da jeg kom dit ble jeg regelrett kjeftet på i en hel time av terapeuten som i det store og hele fortalte meg at jeg var helt håpløs, at jeg var skyld i alle problemer mellom min mor og meg og at jeg var en udugelig datter og at jeg burde skamme meg! (Og ja, dette var ting hun sa rett ut til meg, uten at jeg knapt hadde fortalt henne noe om situasjonen hjemme.) Jeg nektet å gå dit flere ganger. Noen år senere fant vi ut at dama hadde blitt alenemor for et par år siden pga. at mannen hadde funnet en annen, og at hun selv hadde et helt elendig forhold til datteren fordi hun ikke taklet at datteren opprettholdt et godt forhold til sin far, og ikke ville kutte ham ut slik moren mente hun burde gjøre siden mannen hadde bedratt henne selv.

En annen jeg kjente opplevde det samme som deg i terapi, HI. Gikk i 10-12 år i terapi, og etterlyste stadig vekk at hun følte hun hadde snakket mer enn nok og for mye om fortiden, at hun følte at hun ikke kom videre, og ville ha råd om hvordan hun kunne takle livet her og nå og fremover bedre. Psykologen hadde bare sett rolig på henne og sagt "det er ikke slik jeg jobber" (det er ulike retninger innen psykologien, og ikke alle former passer for alle terapeuter eller pasienter) og gikk videre til å fortelle at bare hun snakket enda mer om fortiden så ville heling skje av seg selv. Etter 10-12 år med to timer i uken sluttet hun og fant en annen terapeut som brukte mer kognitive metoder. Under to år der og hun hadde ikke problemer med det i hverdagen lenger og kunne avslutte behandling.

Ulike behandlingsmetoder passer ulike personer. Om den behandlingsmetoden du har prøvd nå ikke gjør noe for deg, da er det ikke noe feil hos deg, du har bare ikke funnet den metoden som bedre kan hjelpe deg. På samme måte er det også med terapeuter, ikke alle terapeuter passer til alle pasienter. Uansett hvor profesjonell en terapeut er så vil en slik behandling alltid også være et møte mellom to personer. Har man ikke en eller annen form for "kjemi" så kan fremgang være vanskelig å få behandlingen til å fungere, for da blir det ofte mindre tillit i terapeut-pasientforholdet.

Når man er der du er nå, HI, da føler man seg sårbar, er redd for å gjøre feil og er redd for å stille krav. Men når du går i en slik behandling så er du også egentlig en kjøper av en servicetjeneste. Jeg jobber med en helt annen form for helsebehandling, og jeg sier til noen av mine pasienter at det jeg driver med er service. Er de ikke fornøyde med den jobben jeg gjør, da må de fortelle meg om det. For bare om jeg får tilbakemeldinger på at de ikke er fornøyde kan jeg finne måter å forbedre det på for dem. Jeg bruker også å si at hvis de av en eller annen grunn ønsker å bytte terapeut så er det helt ok for meg, og at hvis de føler for det så er det bare å si det så kan jeg også hjelpe dem mot en terapeut som jeg vet jobber på en litt annen måte enn meg, men som jeg vet er dyktige. Jeg forteller at mitt eneste mål er at de skal få den behandlingen som er riktig for dem, og at hvis jeg ikke kan tilby riktig behandling så er det viktig også for meg at pasienten ikke går lenger hos meg, men finner en annen terapeut som er riktig for personen. Jeg har sett at det å si dette til de jeg føler trenger å høre det, det gjør at de får tillit til meg og det åpner dialogen enda mer, noe som igjen øker sjansene for at vi når målene. (Jeg får ofte pasienter som er oppgitt av andre, eller har forsøkt mange ulike behandlingsformer tidligere, så de har ofte lite tillit til nye terapeuter.) Jeg er veldig opptatt av faglig kompetanse og at jeg skal være god i det jeg gjør og at pasientene får resultater, men jeg mener like fullt at det jeg "selger" er vel så mye service og tillit som det opplagte med å få pasienten frisk (som selvfølgelig alltid er hovedmål). De som kommer til meg er kunder, ikke bare pasienter. De kjøper en vare (tjeneste) av meg, og da skal de også ha gode resultater. Og dermed så står de også fritt til å kjøpe tjenester et annet sted om jeg ikke kan hjelpe dem. For de som er usikre, som har det vanskelig og som kanskje har hatt uheldige opplevelser tidligere i behandling hos andre, så virker det ofte befriende å høre dette. Så se på dette som at du er en kjøper av tjenester, Hi, passer ikke tjenesten deg og ditt behov, da finner du heller en annen tilbyder av tjenesten som kan hjelpe deg bedre. Ingen vits for hverken deg eller psykologen å bruke tid på noe som ikke passer deg i den situasjonen du er i nå.

Se om du greier å legge følelsene bort et øyeblikk, HI, og kjenn på hva som er riktig for deg. Har du hjelp av denne psykologen? Hvis ikke, bytt! Og om du bytter så er ikke det noe psykologen skal føle er sårende eller vanskelig. Det er bare et faktum, det akkurat denne psykologen tilbyr deg nå passer ikke for deg der du er nå. Da må du finne en annen. Forhør deg litt rundt, søk gjerne etter noen som driver med kognitiv terapi, og så kan du heller bruke den psykologen du går hos nå inntil du får en ny. Undersøk om det finnes tilbud om terapigrupper også der du bor. Ellers vet jeg at det er mange som har gode resultater med å ha faste avtaler med en psykiatrisk sykepleier i kommunen. Dette er et lavterskeltilbud, og de jeg kjenner til som har hatt en slik kontakt har alle vært fornøyde med deg og har følt det har hjulpet mye.

Ellers finnes det i mange kommuner ulike tilbud, f.eks. Aktiv på dagtid eller Friskvernklinikker. Disse har også lavterskeltilbud hvor det er lettere å komme seg i aktivitet, selv om det bare skulle være å gå en tur - eller prøve ulike andre fysiske aktiviteter. I kommunen jeg bor tilbys både yoga, tennis, spinning, styrke, golf og kajakkpadling. Det er ikke noe press for prestasjoner, alle som går der har ulike utfordringer, enten psykiske eller fysiske, så takhøyden bruker være veldig høy. Kanskje noe slikt også kan være noe for deg? Noe som kan virke som en positiv opplevelse og som på sikt også kan hjelpe deg å komme tilbake i jobb.

Snakk gjerne med legen din også, fortell legen at du føler det blir lite fokus på teknikker som kan hjelpe deg fremover, og at du føler du trenger en psykolog som driver mer aktivt på den måten. Og ikke føl at det er vanskelig å bytte - du betaler for tjenesten. Du fortsetter ikke kjøpe en annen vare som ikke gir deg det du trodde den skulle, gjør du?

Dette ble veldig langt, men håper du tar det viktigste - nemlig at det å bytte terapeut ikke skal være noe du føler er vanskelig. Du trenger ikke ha noen lojalitetsfølelse til terapeuten. Det er en helt ærlig sak at det ikke fungerer optimalt (psykologen kan jo være kjempedyktig for de pasientene som trenger det han tilbyr), og at hvis det ikke fungerer så er det i alles interesse at du finner en annen som kan hjelpe deg på en måte som passer bedre til ditt behov.

Lykke til

 

Anonymkode: a9124...4d4