Mobbing....??

[Anonym bruker]

Har to veldig ulike barn. Et er super sosial, populær etc. Et har blitt mye mobbet, faktisk så langt at det resulterte i skolebytte. 

En del av mobbingen var slag, spark, spytting og andre fysiske ting. Det var også mye erting, si stygge ting, kallenavn etc. 

Det som var det verste var utestengingen. Å ikke få invitasjon, alltid være siste valg, få være med på nåde, etc. (Heldigvis var skolebytte positivt 💕)

Så har vi da mitt populære barn, som heldigvis ikke er en mobber, eller..... hun er ikke så stor... 3.klasse, hun er impulsiv, og tenker ikke alltid så langt. Hun kan tydelig vise hvem hun helst vil være med, og da blir det jo også tydelig hvem som er hennes andre valg. Hvem hun vier oppmerksomhet, og som hun er villig til å vente på. 

Det er jo de samme to som alltid på en måte er sistevalget, både min og andre kan fint være sammen med de, men da litt til nøden. 

 

Jeg er jo veldig obs på dette og motiverer og bevisstgjør, reflekterer sammen etc. Jeg forsøker å si at det er lett for henne, og kan utgjøre stor forskjell. Vil jo samtidig ikke legge for stor byrde på hennes skuldre. 

Men er det faktisk mobbing de driver med, jentene i 3.klasse? Mot de to ikke populære? Vi har snakket om det i mødregruppen. Skolen har nå tatt tak i det, og oppmuntret til at vi gjør det samme. 

Er det mobbing dette? Ingen ser ut til å våge, eller ville bruke det ordet. Kanskje det er feil. Jeg er kanskje litt farget over mine gamle erfaringer.

Anonymkode: a08d1...9a3

[Anonym bruker]

Ja det er mobbing. Hadde blitt månelyst her om min 3.klassing gjorde noe sånt.

Anonymkode: d4ffe...3a7

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har to veldig ulike barn. Et er super sosial, populær etc. Et har blitt mye mobbet, faktisk så langt at det resulterte i skolebytte. 

En del av mobbingen var slag, spark, spytting og andre fysiske ting. Det var også mye erting, si stygge ting, kallenavn etc. 

Det som var det verste var utestengingen. Å ikke få invitasjon, alltid være siste valg, få være med på nåde, etc. (Heldigvis var skolebytte positivt 💕)

Så har vi da mitt populære barn, som heldigvis ikke er en mobber, eller..... hun er ikke så stor... 3.klasse, hun er impulsiv, og tenker ikke alltid så langt. Hun kan tydelig vise hvem hun helst vil være med, og da blir det jo også tydelig hvem som er hennes andre valg. Hvem hun vier oppmerksomhet, og som hun er villig til å vente på. 

Det er jo de samme to som alltid på en måte er sistevalget, både min og andre kan fint være sammen med de, men da litt til nøden. 

 

Jeg er jo veldig obs på dette og motiverer og bevisstgjør, reflekterer sammen etc. Jeg forsøker å si at det er lett for henne, og kan utgjøre stor forskjell. Vil jo samtidig ikke legge for stor byrde på hennes skuldre. 

Men er det faktisk mobbing de driver med, jentene i 3.klasse? Mot de to ikke populære? Vi har snakket om det i mødregruppen. Skolen har nå tatt tak i det, og oppmuntret til at vi gjør det samme. 

Er det mobbing dette? Ingen ser ut til å våge, eller ville bruke det ordet. Kanskje det er feil. Jeg er kanskje litt farget over mine gamle erfaringer.

Anonymkode: a08d1...9a3

Det kan kanskje være det, men er vanskelig å si ut fra den lille beskrivelsen du gir. 

Mobbing er noe annet enn å ha bestevenner og foretrekke noen fremfor andre. Mobbing er for eksempel å flere ganger med sosiale teknikker få andre til å miste selvtillit og selvfølelse, føle seg tilsidesatt, mindreverdige, og/eller dumme. Vet du hvordan de to jentene selv føler det?

Anonymkode: f8cfc...23d

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke mobbing. Alle kan ikke like alle på samme måte. Alle er ikke like glade i alle. Hvis dét var idealet, hva så med oss voksne? Hvilke rollemodeller er vi? Da måtte vi jo slutte å gifte oss... for når du er gift med kun én, da "utestenger" du jo alle andre og viser at de er "sistevalget". Etter en sånn logikk, da.

Barns relasjoner er ikke mindre ekte, ikke mindre ihuga eller mindre inderlige enn våre. Å drive og lure ungene til å tro at "her er vi alle like gode venner, alle er glad i alle på akkurat samme nivå", det er bare tull. I stedet må de som sjeldent blir valgt få hjelp til å styrke de relasjonene som har potensial i seg til å bli gode. 

Dessverre ser jeg det oppover i årsklassene også. Jeg jobber med ungdommer, og registrerer at de ikke har fått veiledning i hvordan man bygger gode vennskap, hvordan man nærmer seg en ny venn og ikke minst: hvem man nærmer seg. Den som er sterk og karismatisk får mange tilbud, og kommer ikke til å respondere på alle (og skal heller ikke det - man har ikke "venneplikt" verken som barn eller voksen). De opplever at alle vil være sammen med dem, men føler ikke kjemi, gjenkjennelse eller nærhet med alle. Og det er bare sånn livet er! 

Derfor er det også viktig at ungene/ungdommene våre klarer å gjøre en realistisk vurdering av hvem de vil være venn med, og ikke minst; av hvilke grunner? Er det bare fordi X er pen og populær og alle ler av vitsene hennes? Eller er det fordi du ser ditt eget speilbilde i henne og føler tilhørighet, at dere har noe til felles? For hvis man klarer å gjenkjenne det siste der, så har man muligheten til å få en ekte venn, ikke bare til å "bli tålt."

Anonymkode: 86b00...c69

[Merdee]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det er mobbing. Hadde blitt månelyst her om min 3.klassing gjorde noe sånt.

Anonymkode: d4ffe...3a7

Det er en ting å behandle alle med respekt og omtanke, aldri ignorere noen og ikke bevisst gå inn for å holde noen utenfor- men tredjeklassinger må også få lov til å være bedre venn med noen enn andre uten at det kalles mobbing.

Du konkluderte raskt ut fra lite info, synes jeg.

[Yellow Brick Road]

Jeg vil ikke kalle det mobbing, men nå er ikke jeg så opptatt av at hva som er mobbing eller ikke heller og skulle ønske at hele mobbebegrepet forsvant. Ikke fordi jeg synes at mobbing er ok, men fordi jeg ofte føler at det er mer til hinder enn til hjelp. Noen hyler opp om mobbing ved enhver anledning, andre hevder stadig at dette er ikke mobbing, noe som gjør at hendelsen(e) dermed bevisst eller ubevisst ikke blir tatt på alvor. Det som spiller en rolle er hvordan ungene har det og hva vi voksne hjelper dem å gjøre med det, enten de er på den ene aller den andre siden.

Det betyr ingenting om det er mobbing eller ikke. For det første så er det helt normalt at barn (og alle andre mennesker), har noen de foretrekker å være sammen med, mens andre er det ikke så morsomt å være sammen med. Ikke fordi det trenger å være noe galt med dem, men fordi de man foretrekker å være sammen med rett og slett er folk vi liker bedre, passer bedre sammen med, deler interesser med eller på andre måter er på samme plan. Men det at det er normalt, betyr ikke at man bare må godta at det er sånn.  Unger trenger hjelp, veiledning, støtte og gode forbilder og vi voksne må hjelpe til sånn at ingen faller utenfor, at ingen blir stående igjen og ikke blir invitert, være "sistevalget" eller kanskje ikke på valg i det hele tatt. Det må uten tvil gripes fatt i, på begge sider. Hvofor blir Kari og Mari de som blir stående igjen, de som ingen har på førsteplass når de skal velge lekekamerater? Er det noe de gjør som gjør at det er sånn? Kan de gjøre noe med situasjonen? Og de andre må (både barn og voksne) bevisstgjøres på at de må få Kari og Mari med i leken og de må lære at det er ok å ha mer lyst til å leke med Emilie og Åse enn Kari og Mari, men Kari og Mari må få være med likevel. Og så skulle jeg ønske vi at voksne gjorde det samme, for da sender vi gode signaler til ungene våre.

 

[Hjertefru]

13 minutter siden, Yellow Brick Road skrev:

Jeg vil ikke kalle det mobbing, men nå er ikke jeg så opptatt av at hva som er mobbing eller ikke heller og skulle ønske at hele mobbebegrepet forsvant. Ikke fordi jeg synes at mobbing er ok, men fordi jeg ofte føler at det er mer til hinder enn til hjelp. Noen hyler opp om mobbing ved enhver anledning, andre hevder stadig at dette er ikke mobbing, noe som gjør at hendelsen(e) dermed bevisst eller ubevisst ikke blir tatt på alvor. Det som spiller en rolle er hvordan ungene har det og hva vi voksne hjelper dem å gjøre med det, enten de er på den ene aller den andre siden.

Det betyr ingenting om det er mobbing eller ikke. For det første så er det helt normalt at barn (og alle andre mennesker), har noen de foretrekker å være sammen med, mens andre er det ikke så morsomt å være sammen med. Ikke fordi det trenger å være noe galt med dem, men fordi de man foretrekker å være sammen med rett og slett er folk vi liker bedre, passer bedre sammen med, deler interesser med eller på andre måter er på samme plan. Men det at det er normalt, betyr ikke at man bare må godta at det er sånn.  Unger trenger hjelp, veiledning, støtte og gode forbilder og vi voksne må hjelpe til sånn at ingen faller utenfor, at ingen blir stående igjen og ikke blir invitert, være "sistevalget" eller kanskje ikke på valg i det hele tatt. Det må uten tvil gripes fatt i, på begge sider. Hvofor blir Kari og Mari de som blir stående igjen, de som ingen har på førsteplass når de skal velge lekekamerater? Er det noe de gjør som gjør at det er sånn? Kan de gjøre noe med situasjonen? Og de andre må (både barn og voksne) bevisstgjøres på at de må få Kari og Mari med i leken og de må lære at det er ok å ha mer lyst til å leke med Emilie og Åse enn Kari og Mari, men Kari og Mari må få være med likevel. Og så skulle jeg ønske vi at voksne gjorde det samme, for da sender vi gode signaler til ungene våre.

 

Enig i mye av det du sier. Føler kanskje at mobbebegrepet er blitt noe utvannet, da det er veldig mye som kalles mobbing som ikke var det for tyve år siden. Dette høres ikke ut som mobbing for meg. Det er såklart en glidende overgang mellom å foretrekke samvær med enkelte barn og bevisst å utestenge andre, men barn må få lov til å ha en viss medbestemmelse over hvilke venner de skal ha. 

Syns vel kanskje at dette styret med at alle må være sammen hele tiden, hvis ikke så er det mobbing, både ødelegger for de som virkelig er mobbeofre og også ødelegger litt for barns mulighet til å lære sosial kompetanse. Mobbing er noe annet og mer alvorlig enn å være i den upopulære gjenegen. Tro meg, jeg vet.

Men det er veldig bra at hi er obs på dette, det kan jo potensielt utvikle seg mot en mobbesituasjon,

[Nyttårs barn]

Det å ha foretrukne venner er ikke mobbing.

Barn må lære seg å fungere i gruppe sammen, men de trenger ofte veiledning fra oss voksne.

De populære barna kan godt lære seg å ta litt ekstra vare på de rundt seg, det kan bety mye for en som ikke så lett finner venner. Flott at du er bevisst på dette HI, det er det ikke så mange som er!

[Yellow Brick Road]

12 minutter siden, Hjertefru skrev:

Enig i mye av det du sier. Føler kanskje at mobbebegrepet er blitt noe utvannet, da det er veldig mye som kalles mobbing som ikke var det for tyve år siden. Dette høres ikke ut som mobbing for meg. Det er såklart en glidende overgang mellom å foretrekke samvær med enkelte barn og bevisst å utestenge andre, men barn må få lov til å ha en viss medbestemmelse over hvilke venner de skal ha. 

Syns vel kanskje at dette styret med at alle må være sammen hele tiden, hvis ikke så er det mobbing, både ødelegger for de som virkelig er mobbeofre og også ødelegger litt for barns mulighet til å lære sosial kompetanse. Mobbing er noe annet og mer alvorlig enn å være i den upopulære gjenegen. Tro meg, jeg vet.

Men det er veldig bra at hi er obs på dette, det kan jo potensielt utvikle seg mot en mobbesituasjon,

Helt enig i at alle ikke må være sammen med alle alltid. Men alle må ha noen å være sammen med og alle må tåle å være sammen med alle av og til. Får man til det fra de er små, så går det seg gjerne til etterhvert med at alle finner sin "gjeng". Og om den gjengen er på 2 - 5 eller 10 er ikke alltid så viktig. En av mine beste venninner i dag, er ei jeg "hatet" da jeg ble kjent med henne som tenåring, og den følelsen ble gjengjeldt. Men vi ble "tvunget" til å være sammen i forskjellige situasjoner, skole, fritidsaktivitet og via felles venner så vi lærte å se annerledes på hverandre. Om vi hadde fortsatt å "hate" hverandre, så hadde vi likevel godt av å måtte forholde oss til hverandre, for som voksne må vi jo forholde oss til mennesker som vi ikke hadde plukket som venner.

[Hjertefru]

3 minutter siden, Yellow Brick Road skrev:

Helt enig i at alle ikke må være sammen med alle alltid. Men alle må ha noen å være sammen med og alle må tåle å være sammen med alle av og til. Får man til det fra de er små, så går det seg gjerne til etterhvert med at alle finner sin "gjeng". Og om den gjengen er på 2 - 5 eller 10 er ikke alltid så viktig. En av mine beste venninner i dag, er ei jeg "hatet" da jeg ble kjent med henne som tenåring, og den følelsen ble gjengjeldt. Men vi ble "tvunget" til å være sammen i forskjellige situasjoner, skole, fritidsaktivitet og via felles venner så vi lærte å se annerledes på hverandre. Om vi hadde fortsatt å "hate" hverandre, så hadde vi likevel godt av å måtte forholde oss til hverandre, for som voksne må vi jo forholde oss til mennesker som vi ikke hadde plukket som venner.

Det er sant. Godt poeng du har på slutten der.