Flere som føler det slik ovenfor de eldre barna?

[Anonym bruker]

Nå er ikke min eldste mer enn 6 år, men i forhold til lillebror på ett så er han jo veldig stor. Jeg tar meg i stadig vekk at jeg nok undervurderer det at han fortsatt er ganske liten, selv om han er blitt skolegutt og større. Jeg er heller ikke sånn "forelsket" i ham lengre som jeg er med lillebror og var med eldste når han var liten. Vet ikke om det er fordi han er blitt større, eller fordi mammafølelsene er sterkest for den minste, nyeste og svakeste? Er det vanlig å føle det slik? Jeg elsker jo begge, men beskytteren i meg er liksom mest innstilt på minstemann.

Av og til føles eldste som litt fremmed også på en måte, må nesten minne meg på at han var den første babyen min, og at jeg hadde det med ham som med han minste. At babybildene på veggen er av eldste selv om han ikke likner mye lenger. Vet ikke, av og til føles det bare som jeg ikke kjenner ham like godt lenger. Men nå er han jo mer selvstendig og gjør mere uten meg. Jeg er ikke like stor del av livet hans lengre liksom. 

Høres dette innafor ut, eller er det noe feil her? Hvis dette fortsetter hvordan blir det da når han blir tenåring? Voksen? Skulle ønske "forelskelsen" hadde vart hele livet, men kanskje like greit også at den ikke gjør det for ellers hadde jeg vel ikke turt å slippe dem ut i den store verden...

Anonymkode: ada48...6ee

[nick_350414]

Det er sikkert vanlig, men jeg har aldri opplevd det slik. Kanskje forskjellen er at jeg ikke var så forelsket i ungene da de var babyer. Det var mest en periode jeg måtte gjennom i påvente at de ble større.

[Anonym bruker]

4 minutter siden, nick_350414 skrev:

Det er sikkert vanlig, men jeg har aldri opplevd det slik. Kanskje forskjellen er at jeg ikke var så forelsket i ungene da de var babyer. Det var mest en periode jeg måtte gjennom i påvente at de ble større.

Ja, det kan jo hende det er forskjellen. Jeg ELSKET babytida, permisjonen, og var dødsforelsket fra første sekund. Kunne sitte og stirre på dem i timesvis, og har det fortsatt litt slik med yngste. Men slik er det liksom ikke med eldste mer. 

Anonymkode: ada48...6ee

[Anonym bruker]

Jeg føler det litt sånn med eldste jeg og. Hun er også 6 år. Hun er jo blitt så stor nå, hjelper til med småbrødrene, hjelper til med å dekke bordet, rydder etter seg osv. Hun er jo helt fantastisk, og jeg elsker henne like mye som brødrene. Jeg tror kanskje følelsene for barna endrer seg etter som de blir eldre. Hun trenger meg ikke like mye som de to små. 

Anonymkode: ece5a...100

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg føler det litt sånn med eldste jeg og. Hun er også 6 år. Hun er jo blitt så stor nå, hjelper til med småbrødrene, hjelper til med å dekke bordet, rydder etter seg osv. Hun er jo helt fantastisk, og jeg elsker henne like mye som brødrene. Jeg tror kanskje følelsene for barna endrer seg etter som de blir eldre. Hun trenger meg ikke like mye som de to små. 

Anonymkode: ece5a...100

Ja, du har sikkert rett. Følelsene endrer seg bare. Blir jo superstolt over ham når han er flink og gjør bra ting, og hjertet vokser jo et hakk da.

Er nok litt det med selvstendighet, er så tydelig nå at han er et eget menneske, og ikke bare min lille (kose) baby. Han har egne meninger, tanker, interesser, holdninger, og ideer. Og når alt dette kommer ut av den lille mannen så føles det litt som jeg ikke kjenner ham like godt mer. Han er vel blitt litt mer uforutsigbar på en måte, og det hender jo at vi krangler og at han setter seg opp. Ikke like rosenrødt lenger liksom. Men veldig kos likevel da altså. Bare er redd vi har et skada forhold eller noe... alt en skal bekymre seg for...:)

 

 

Anonymkode: ada48...6ee

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen. Koser mest med minste. Krever mest av eldste. Blir kanskje lettere sint på eldste også. Jeg er ganske streng på at særlig eldste må rydde etter seg, har jo lyst til at barna skal ha gode vaner når de flytter for seg selv (holder orden på tøy, vet hvordan en støvsuger virker etc.). De er nå 12 og 9. Venter en til, og håper den får en samlende effekt (at de ikke konkurrerer om om babyen). 

Anonymkode: d538f...bad

[Anonym bruker]

Må innrømme at det er litt sånn her og. Syns det er trist. Her er eldste 11 år.

 

Anonymkode: e6e9d...609

[Anonym bruker]

Jeg har det litt sånn, men kjenner ikke igjen "forelskelsen".

vårt yngste blir tidvis dullet litt mer med enn de eldste ble på samme alder, selvom jeg vet veldig godt at han er mye mer selvstendig enn de eldste var på samme alder. Jeg vet ikke om det er personligheten hans som gjør det slik eller om det er i kraft av at han er yngst. Ved personlighet mener jeg at han er litt mer "sår" enn de andre, trenger mer kos, og er mer glad i å henge i beina mine, samtidig kan han så mye mer enn de andre på samme alder, og er mer selvstendig enn 5 åringer flest.

Anonymkode: dd0bb...22a

[Giss]

Jeg blir så stolt når jeg ser på den eldste. "Tenk så flott du er blitt, så mye du kan" osv. Det er fantastisk. Jeg skulle gjerne kost mer med henne, men hun er ikke så interessert...

Jeg synes de var helt fantastiske som babyer, men nå er jeg så imponert og stolt av dem begge. Det er så spennende å se hva slags menneske de utvikler seg til. Babyer er søte og fantastiske, men de større barn er interessante og fantastiske. 

Men jeg tror, man må være veldig bevist på å ta vare på den store når det kommer små søsken. Man er sliten av nattevåk og en krevende liten størrelse og da er det lett å bli irritert over "den store" som plutselig virker så stor og "unødvendig" krevende. Instinktene er å beskytte de små, men man er jo like glad i den store. Bare på en annen måte. 

[Anonym bruker]

Det blir kanskje feil å kalle det forelskelse når ungene blir så store, men jeg vil si at den sterke følelsen kom tilbake når eldstemann begynte bli ferdig med puberteten. Nå er han 16 år og en ung mann, en så fantastisk flott mann. Denne høye kjekke gutten, som er så empatisk og snill, morsom og selvstendig blitt, jeg er så stolt av han at jeg nesten kunne sprekke.

Alderen 11-14 var jo en berg og dalebane, men nå han "landet" igjen, så blid, sosial og fornøyd med livet sitt, da våknet virkelig den intense følelsen igjen hos meg. Tenk at denne flotte unge mannen er min sønn

Anonymkode: 3c06a...89c

[Anonym bruker]

Jeg har en førsteklassing og en på snart et år. 

Da babyen kom mistet jeg min andre baby. Første hadde jo vært den lille gutten min hele tiden, men plutselig kom det en liten baby og eldste var så stor. Det var da det slo meg hvor stor han faktisk var blitt. Jeg stiller høye krav til eldste kontra minste, men det er da ganske naturlig mtp aldersforskjellen. 

Jeg tror nok at det er en ganske naturlig fase du er inne i nå. Eldste er mer selvstendig og stadig større deler av livet hans brukes på andre ting enn mamma. Før var du hele hans univers! Jeg bet meg også i merke ( i går faktisk ) da jeg så på babybilder av eldste at jeg kunne ikke tro at det var ham. 

Jeg merker også forskjellen godt når jeg drar på jobb. Da jeg begynte på jobb da eldste var baby var det helt grusomt, jeg var på gråten over å forlate ham. Nå sender jeg ham alene(!) til skolen hvor han har sitt liv uten innblanding fra oss og jeg tusler til min jobb hvor jeg gjør mitt. Når jeg er på jobb tenker jeg ikke så mye på eldste fordi jeg vet han koser seg. Jeg gelder meg selvfølgelig til å se ham igjen og tilbringe ettermiddagen med ham, men det er babyen jeg gjerne skulle hatt mer tid med. Han skjønner jo ikke hvorfor mamma ikke er der sammen med ham. 

For meg er også forelskelsesfølelsen blitt borte. Eller gått over er vel riktig å si, gått over til stolthet. Nå kan jeg se på og observere eldste og tenke at jeg er så uendelig stolt over den gutten. 

 

Jeg vil tro at mammafølelsen kanskje er lik for barna dine, men beskyttelsesinnstinktet (naturlig nok) er størst ovenfor den svakeste og minste? Slik er det hos oss. Dersom begge hadde falt ned fra senga hadde jeg naturligvis sprunget til minste først for å hjelpe fordi han trenger hjelpen og beskyttelsen mest. Men jeg er jo like glad i dem

Anonymkode: 8ab5e...222

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det kan jo hende det er forskjellen. Jeg ELSKET babytida, permisjonen, og var dødsforelsket fra første sekund. Kunne sitte og stirre på dem i timesvis, og har det fortsatt litt slik med yngste. Men slik er det liksom ikke med eldste mer. 

Anonymkode: ada48...6ee

Det er ikke den samme symbiotiske nærheten, nei. Og eldstebarnet får nok plutselig mer ansvar for seg selv når en ny kommer. Selv om man nærmest har opplevd barnet som en del av seg selv.

Jeg har også følt på "sorgen", eller det merkelige vakuumet, i å ikke lenger være like tett med min førstefødte. At følelsene endret karakter. Jeg var veldig mye alene med ham, så vi var ganske samkjørte. 

Nå er han imidlertid snart 19, og avstanden er blitt enda større - og selv om vi har en god og vennlig tone, så er det veldig annerledes enn de første 3-4 årene. Samtidig vet jeg at dette er en sunn prosess! Fra å være så liten og søt at jeg sugde på tærne hans, så er han nå stor og skjeggete og lukter svette - det innbyr ikke i det hele tatt til overdreven nærhet! 

Og det er jo bra? Han skal jo flytte hjemmefra snart. Hadde jeg fortsatt vært like krampaktig tilknyttet ham, ville tanken være uutholdelig. Når en voksen mann ikke får "lov" å frigjøres emosjonelt, da kan han heller ikke tilknyttes en annen, og da får man de der gærne sjalu svigermødrene som terroriserer sønnens familie og bruker samvittigheten hans som pressmiddel. Henne vil jeg IKKE bli! 

Anonymkode: 36796...30b

[❤lille stjerne❤]

Skjønner hva du mener ha.  Jeg har to med 7 års aldersforskjell og jeg merker at selvom jeg elsker begge to så er det en slags følelser som man har den første tiden som forandrer seg over tid. Det tror jeg er naturlig fordi ungen vokser til og blir mer selvstendig og løsrive seg litt. En baby/lite barn vekker en spesiell type omsorg og beskyttelsesinstinkt i oss fordi de er avhengig av det.

[Anonym bruker]

Det er jo en naturlig prosess. Mitt tips er å gjøre kule, morsomme ting sammen bare du og eldste iblant. Klatrehall, skøyter,kano, litt film eller spill etter småbarna er i seng..

Og alle de gode morsomme samtalene man kan ha med eldre barn. Det er så gøy, bare sitte og prate litt. Det er slik jeg og mitt skolebarn pleier nærheten mest nå for tiden, sitter på kjøkkenet og tegner, perler, kanskje lager smoothie. Og kjenner på hvor artig det er å snakke om noe annet enn «der kommer bilen, den sier brum brum» ;p

Anonymkode: d024a...a37

[Anonym bruker]

Eldste min er 9 år, føler ikke noe forskjell til minste. Klart jeg forventer mer utfra alder. Men dette er personen som først kom inn i livet mitt , det var oss to først . Innimellom har vi en dag hvor bare vi to finner på noe sammen , og jeg digger de dagene , hvor jeg hører alt som skjer på skolen , spørsmål om hvorfor Karlsvogna ikke har mennesker på seg osv osv . Det er og blir hjertet mitt , og selvom yngste krever mer , fortjener de eldre barna oppmerksomhet også  

Anonymkode: e8e03...ddb

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen, har vært slik med begge eldste guttene mine. Eldste har alltid vært veldig sta og bestemt, og har hver dag fra ca 4 års-alder vært i trass og opposisjon mot leggetider og aldersgrenser på spill. Vi har vært veldig konsekvente, men min svakhet er at jeg har "trodd" at samtale hvor jeg forsøker å forklare hvorfor vi har disse reglene, skulle hjelpe han forstå. Det har ikke hjulpet, det har tvert om ført til at jeg har gjentatt meg i det uendelige hver dag han ville diskutere dette. Vi gav etter på leggetider og aldersgrenser på spill da han var 14-15 år, etter ca.10 års kamp. En kamp som har skapt avstand mellom oss. Jeg opplevde å få "en ny gutt" , og vi har fått et mye bedre forhold etter grensene ble opphevet, men det hender den dag i dag (gutten er 17 år) at han fortsatt forteller meg at han ikke klarer forstå hvorfor vi skulle være så strenge på disse tingene.  Gutt nummer to er nå 10 år, og har opp gjennom barneskolen hatt en utfordrende atferd, hvor irettesettelser virker nytteløst. Konsekvenser er forsøkt, snakke med gutten, vi har vært sinte og frustrerte, men ingen tegn på endring. Han sier han ikke skal gjøre det igjen, men neste dag er det samme melding fra skolen om den samme oppførselen.. Jeg kjenner dette skaper en avstand mellom oss. Før gikk jeg han mer i forsvar, tenkte noe eller noen plaget han osv, men når han går på "uskyldige" barn, og jeg, som har ansvar for å lære han riktig og galt, ikke når fram, ender jeg i frustrasjon. Kjenner igjen "forelskelsesfølelsen" med yngstegutt på 4 år. Han er så hengiven, og samtidig er det enklere forsvare en av og til dårlig oppførsel da han ikke er så gammel enda. Er spent på hvordan det blir når ny baby kommer, regner med det blir som tidligere, at de eldre barna "plutselig" blir veldig store, da spesielt den som har vært minst. Jeg må fokusere spesielt på dette nå når baby kommer, de eldre må få føle de får fortsette å inneha samme plass i flokken:-)

Anonymkode: eec7e...e35