Trenger sårt råd. Gutt med asperger og sosialisering.

[Anonym bruker]

Etter å ha lest en annen tråd her inne omen gutt som ikke hadde sosiale "antenner", kom jeg til å tenke på min sønn som er i samme alder. Han har asperger, men ønsker svært gjerne å være sosial. Jeg forsøker så godt jeg kan å invitere gutter fra klassen hjem, men det er som regel alltid unskyldninger eller avlysninger i siste liten. Det er så sårt. Hvor ofte er det innafor å "mase" etter besøk? Vi inviterte en gutt på besøk. Alt var avtalt med mor. Vi skulle hente dem rett etter skolen. Gutten min gledet seg veldig. En time før vi skal hente de på skolen får jeg mld om at det ikke passet i dag likevel, men gjerne en annen dag. Gutten kom gråtende hjem fordi gutten ikke hadde sagt noe, og han selv turde ikke spørre. 

De har ikke tatt kontakt for å avtale nytt møte. Og jeg synes det er vanskelig å mase. 

 

En annen gang møter jeg en mor på butikken, vi avtaler at gutten hennes skulle komme en spesifikk lørdag på besøk. Lørdagen kommer og jeg tar kontakt, og spør om "imre" ville komme på besøk kl 16. Hun svarer at hun skal spørre ham, men så hører jeg ikke noe før 20 min før han skulle ha vært der, at han ikke ville komme like vel. Men da også gjerne en annen gang. Likevel tar ingen kontakt. 

 

Vi har vært åpne om at han har aspergers så klassen og foreldre vet dette. 

 

Det gjør så vondt fordi han hver dag kommer hjem og spør om ikke den eller den kan komme på besøk, og jeg vet ikke helt hvordan jeg som mor skal håndere det. Hva blir sett på som masing? Jeg synes det er vanskelig å ta kontakt for vi føler oss mest til bry.

I tillegg synes jeg det er veldig korttenkt å avlyse noe i siste liten, spesielt når det gjelder barn der planendringer i siste liten er en påkjenning.

Noen som har nån gode råd til oss, og hva si til gutten som spør og spør om det samme omtrent daglig?

Anonymkode: 18a76...aa3

[Cersei Lannister]

Har ikke noen andre råd enn at du bør ta dette opp med læreren eller på et foreldremøte (eller begge deler)

Dette er absolutt ikke grei behandling av barnet ditt!

[Anonym bruker]

Hva om du formidler tydelig at du heller vil ha et nei med det samme, enn et ja først og så et nei på selve dagen?

 

Høres jo ut som om mange sier ja for å være greie, men når det kommer til stykket, så  har ikke de barna så mye til felles likevel, og så blir det overlatt til mødrene å melde avbud fordi ungene ikke vil dra. 

Anonymkode: 80a3d...adc

[Chupa chups]

Hei, en stor klem til deg fordi vi har hatt det på akkurat samme måte og det er kjempeslitsomt.

Andre foreldre har ofte ikke innsikt eller empati for vår situasjon. Er vel  ikke noe vondt ment som regel, men de blir lett ubetenksomme fordi deres egne barn har nok barn å leke med og da 'trenger' de ikke å bry seg med de barna som har litt utfordringer. 

Jeg har egentlig ingen gode råd å komme med, bortsett fra å si at dere ikke er alene om problemet. Vær sterk for gutten din. Om du bor i en større by må du sjekke om det finnes treff gjennom Autismeforeningen. Og ellers andre arenaer der han kan treffe likesinnede. Og hold kontakt med læreren for å høre hvem han leker med på skolen, slik at dere kan invitere de han faktisk 'klikker' med. Vi bor i verdens minste og mest avsidesliggende bygd dessverre, så vi er prisgitt de få som bor her. Håper dere har litt flere muligheter. 

[Anonym bruker]

Akkurat dette var grunnen til at vi valgte ikke å fortelle om diagnosen til vårt barn. Mitt beste tips er å invitere de som har få å leke med eller som også sliter på et eller annet vis. Kan godt være fra en annen klasse/yngre barn. Hvem leker han med i friminutt/på sfo, spør dem. 

 

I tillegg må det (dessverre) gjøres mer attraktivt å være hos dere: server smoothie, nybakte boller, hjemmefrosset yoghurtis, popcorn (attraktivt uten å være altfor usunt) og sett i gang morsomme aktiviteter som du også evt. kan være med på. Kanskje vil ikke Per være med hjem, og da må dere gjøre det mer spennende: inviter Per med i svømmehallen, på kino, på lekeland... Dette er ting de fleste barn har lyst til og da blir det færre avlysninger. Siden gutter ofte driver med dataspill/tv-spill, er det kanskje lurt å ha noe der som ikke alle andre har, og som guttene har lyst til å spille. 

Det er forferdelig krevende å måtte gjøre så mange tiltak, men for vår del gjorde dette at vi hadde besøk av ulike barn flere ganger i uka. 

Anonymkode: 5bb1a...d8b

[Anonym bruker]

En annen ting også: lag en alternativ plan for gutten din:

"imorgen skal Per være med hjem, men du vet at noen ganger passer det ikke likevel, og da skal vi istedet gå til den og den lekeplassen etter middag". Da er gutten din forberedt på begge utfall og det blir færre skuffelser og forventningsbrudd.

Anonymkode: 5bb1a...d8b

[Anonym bruker]

Vi har hatt det samme, og har sluttet å mase. Inviterer en yngre gutt hjem til oss ganske ofte og han kommer på besøk (blir aldri invitert tilbake). Serverer ofte middagene de vil ha og is til dessert. De får spille spill, men gutten min er veldig bestemt på hva han vil slik at det ikke alltid er like enkelt. Han leker aldri med jevnaldrende på fritiden, men noen jenter i klassen "forbarmer" seg heldigvis over han slik at han ikke alltid er alene. Gutten vår vil ikke på autismetreff, men vi skal søke plass på spesialskole fra ungdomsskolen av. Han vil forhåpentligvis få bedre sosial omgang der.

Anonymkode: af1ab...0ff

[Iiiiik]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat dette var grunnen til at vi valgte ikke å fortelle om diagnosen til vårt barn. Mitt beste tips er å invitere de som har få å leke med eller som også sliter på et eller annet vis. Kan godt være fra en annen klasse/yngre barn. Hvem leker han med i friminutt/på sfo, spør dem. 

 

I tillegg må det (dessverre) gjøres mer attraktivt å være hos dere: server smoothie, nybakte boller, hjemmefrosset yoghurtis, popcorn (attraktivt uten å være altfor usunt) og sett i gang morsomme aktiviteter som du også evt. kan være med på. Kanskje vil ikke Per være med hjem, og da må dere gjøre det mer spennende: inviter Per med i svømmehallen, på kino, på lekeland... Dette er ting de fleste barn har lyst til og da blir det færre avlysninger. Siden gutter ofte driver med dataspill/tv-spill, er det kanskje lurt å ha noe der som ikke alle andre har, og som guttene har lyst til å spille. 

Det er forferdelig krevende å måtte gjøre så mange tiltak, men for vår del gjorde dette at vi hadde besøk av ulike barn flere ganger i uka. 

Anonymkode: 5bb1a...d8b

Det er vel ikke diagnosen i seg selv som gjør at HI og hennes sønn opplever dette, men at de andre barna ikke liker så godt å være sammen med ham. Det er korttenkt og slemt å utsette en liten gutt for gjentatte avlysninger, men samtidig er det vanskelig som mamma å tvinge barnet sitt til å gå på lekebesøk hvis det ikke vil. Jeg vet i hvert fall at mine ikke nødvendigvis er så morsomme å få på besøk hvis jeg har tvunget dem til å gå. 

Er enig i at det må gjøres attraktivt å komme på besøk. Morsomme aktiviteter er lurt! Jeg tror jeg også ville vurdert å invitere barn sammen med en voksen, som et slags lite familiebesøk. 

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva om du formidler tydelig at du heller vil ha et nei med det samme, enn et ja først og så et nei på selve dagen?

 

Høres jo ut som om mange sier ja for å være greie, men når det kommer til stykket, så  har ikke de barna så mye til felles likevel, og så blir det overlatt til mødrene å melde avbud fordi ungene ikke vil dra. 

Anonymkode: 80a3d...adc

Gutten min har også aspergers å har opplevd det samme at foreldrene sier at vi må finne en dag barna kan leke sammen,men når alt kommer til alt så passer aldri. Å det til tross for at de har andre barn fra barnehagen på overnatting. Det du sier om  at barna ikke har så masse til felles likevel passer hvertfall ikke her. Han vi har prøvd å få til besøk med er bestevennen til sønnen min. De leker med hverandre hver dag og det er store protester fra begge barna når sønnen min skal hjem fra barnehagen. Gutten spør også ofte om han kan komme på besøk til oss.Vi bor bare 10 minutter unna hverandre så burde ikke vært så vanskelig å få til. Når barna møtes tilfeldig på butikken så lyser begge barna opp for de er så glad for å se hverandre Likevel forsetter dessverre bare moren hele tiden med  å si at det aldri passer når det er snakk om besøk.Det er ikke synd bare for min egen sønn men også for barnet hennes som ønsker å ha besøk av gutten min.

Anonymkode: a3605...761

[Anonym bruker]

Fritidsaktiviteter er også en god arena. Er det noe gutten din har interesse av og kan bli god i? Sjakk, klatring, svømming - hva som helst, men individuelle idretter er ofte enklere enn lagidretter. Har hørt at speidern og tae kwon doe skal være inkluderende. Da får han sosial omgang på fritiden og kanskje kan han få en venn med samme interesse. Hvis det er noe han er spesielt interessert i, kan han kanskje bli ordentlig god og det kan tiltrekke andre barn.

Anonymkode: 5bb1a...d8b

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har en gutt på 12 år med samme diagnose. Jeg vet at det er vanskelig for "vanlige" barn å være venn med han. På grunn av sin diagnose er han både sær og sta. Frilek fungerer dårlig, det må være en organisert aktivitet. 

Jeg løser det ved å alltid være på tilbudssiden. Vi inviterer med oss barn på ski, skøyter, aking, kino, museum, hytteturer etc. Jeg må gå aktivt inn at sønnen min skal ha vennskap med andre barn. Det er slitsomt, og det går som oftest kun èn vei. Men alternativet er ingenting. Heldigvis er han veldig aktiv innen idrett, så mange ettermiddager går med på treninger og kamper.

Du har gjort helt rett med å informere andre om diagnosen. Det er det beste du kan gjøre for barnet ditt. Det forhindrer mobbing. Og det er bedre at folk vet det, enn at de spekulerer. Barnet skiller seg som regel ut med en sånn diagnose uansett. De aller fleste mennesker vil vise forståelse og omsorg. 

Anonymkode: f6d7a...8bb

[Anonym bruker]

Det er ikke lett for noen parter dette.

Har selv en sønn på 14 år, og i nabohuset bor en klassekamerat med lignende utfordringer. Vi har vært naboer siden guttene ble født, og jeg har alltid passet på at nabogutten blir inkludert og at min sønn leker med han.

Nå er de blitt store gutter, og forskjellen er om mulig enda større enn før. Nabogutten sliter med å passe inn, og de andre ønsker ikke ha han der. Min sønn har vokst opp til å bli en veldig empatisk og snill gutt, som sliter veldig med dette. Min sønn er populær, har mange venner av begge kjønn og er stort sett opptatt hver eneste dag. Han sliter da med dårlig samvittighet overfor nabogutten, men han passer jo ikke inn og de andre som ikke har samme omsorg for han som min sønn ønsker ikke ha han der.

Det er kjempevanskelig. Min sønn kan da ha både 3, 4 og 5 venner på besøk i loftstua her, også vet vi at nabogutten sitter alene hjemme der. Min sønn sier at om han alltid inviterer nabogutten gidder ikke de andre komme, så han må da velge mellom nabogutten som han selv ikke har noe til felles med men bare har omtanke for, og vennene sine som han elsker å være sammen med.

Det blir en middelvei da, han invitere nabogutten av og til, og det går greit. De andre vennene hans synes det er helt ok å invitere han av og til, de har jo gått i klassen hans i 8 år de også og vet han er litt ensom. Men det blir kanskje 3-4 ganger i måneden de invitere han da, også er de selv sammen 4-6 ganger i uka.

Jeg som kjenner foreldrene til denne gutten godt, og ikke minst kjenner gutten selv godt synes det er vondt. Men jeg kan ikke tvinge min gutt til å være støttekontakten hans heller. Man kan ikke tvinge frem vennskap på den måten.

Men fortsett med å finne på ting. Jeg ser ihvertfall med min sønn og nabogutten at det går helt greit med ting som å gå på kino, i svømmehallen osv, da er det mye lettere å omgås enn når de sitter en gjeng i loftstua her og skravler, spiller brettspill e.l. for da kommer forskjellene på dem så godt frem....

Anonymkode: 2b78d...bb3

[Mandala]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat dette var grunnen til at vi valgte ikke å fortelle om diagnosen til vårt barn. Mitt beste tips er å invitere de som har få å leke med eller som også sliter på et eller annet vis. Kan godt være fra en annen klasse/yngre barn. Hvem leker han med i friminutt/på sfo, spør dem. 

Anonymkode: 5bb1a...d8b

I de aller, aller fleste tilfeller så er ikke åpenhet et onde. Det er ikke kunnskap om diagnosen som gjør at barn og voksne blir usikre og trekker seg unna. Det er barnets annerledes oppførsel. Og den er der okke som. De aller fleste mennesker klarer å godta vanskelig oppførsel litt bedre hvis de vet at personen gjør så godt den kan.