Savner det gamle oss

[Anonym bruker]

Er det innafor å kjøre samlivsbrudd med fler barn, og skylde på at man savner hvordan vi hadde det før? Før barna kom?

At å jobbe med følelsene ikke er ett tema når han savner det gamle oss? 

Ekke det ei kneik man må gjennom? 

Anonymkode: 14487...316

[sug lut]

Høres ut som klassisk mannlig førtiårskrise. I så fall er det neppe mottakelig for fornuft.

[Anonym bruker]

4 minutter siden, sug lut skrev:

Høres ut som klassisk mannlig førtiårskrise. I så fall er det neppe mottakelig for fornuft.

Han er 25 år 

Anonymkode: 14487...316

[sug lut]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er 25 år 

Anonymkode: 14487...316

Hm. Bare dum, altså. Den er verre. Starta for tidlig - vel, nå må han stå i det og være mann, ikke guttunge.

[Evablaum]

Skikkelig innafor 

[Anonym bruker]

Egoisme er dessverre utbredt.

Anonymkode: f6f9a...e75

[Anonym bruker]

Det er faktisk laaaaaangt utafor!

Anonymkode: 82abe...8a5

[Anonym bruker]

5 timer siden, sug lut skrev:

Hm. Bare dum, altså. Den er verre. Starta for tidlig - vel, nå må han stå i det og være mann, ikke guttunge.

Enig. Men når ikke inn til han. 

Han "klarer ikke".

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

5 timer siden, Evablaum skrev:

Skikkelig innafor 

Kan du utdype? 

Ikke at jeg kun heier på de som støtter meg, for det er veldig godt å høre forskjellige synspunkter:)

Anonymkode: 14487...316

[Pobie]

Og hvordan får han tilbake det gamle med samlivsbrudd mener han?

Løsningen er å innse at småbarnsperioden er slitsom for alle, og hvis man kommer seg gjennom det blir ting bedre og enklere etter hvert. Brudd løser ikke problemet i det hele tatt.

[Anonym bruker]

De fleste av oss savner kjærestetiden før barn , for unge er det ofte en stor omveltningsprosess. Det tar litt tid før man skjønner at man har andre roller enn kun kjæresterollen. Når man begynner å skjønne at tiden med barn og som familie er mye bedre enn bare oss to , da begynner man å slappe mer av og heller se familien som ett. Til slutt kan man nesten ikke huske hvordan det var når man bare var to. Tenker det er en fase . Det går over og ting blir bedre , han må bare stå i det å innse at han nå er pappa også 

Anonymkode: 5fce2...915

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

De fleste av oss savner kjærestetiden før barn , for unge er det ofte en stor omveltningsprosess. Det tar litt tid før man skjønner at man har andre roller enn kun kjæresterollen. Når man begynner å skjønne at tiden med barn og som familie er mye bedre enn bare oss to , da begynner man å slappe mer av og heller se familien som ett. Til slutt kan man nesten ikke huske hvordan det var når man bare var to. Tenker det er en fase . Det går over og ting blir bedre , han må bare stå i det å innse at han nå er pappa også 

Anonymkode: 5fce2...915

Men når han har bedt meg flytte, og det er det jeg har gjort. Da er vel alt for seint?

Jeg og er så enig i det du skriver. Men når ikke til han med det.. forslag??

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men når han har bedt meg flytte, og det er det jeg har gjort. Da er vel alt for seint?

Jeg og er så enig i det du skriver. Men når ikke til han med det.. forslag??

Anonymkode: 14487...316

Hvis du allerede har flyttet ut kan det muligens være for sent :/ min mann brukte to år fra han fikk barn til han roet seg å ble ordentlig pappa. Var mye ute med venner og på byen de to årene . Jeg holdt på å gå fra han flere ganger . Til slutt sa jeg til han at nå får du enten ta ansvar ellers flytter vi ! Gradvis tok han seg sammen og nå er han trener for fotballen , og er endel med på speiderturer for andre barnet . Hører aldri at han savner livet før barn lenger , eneste han angrer på er hvor ego han var. Håper mannen din ser hva han mister når han bor alene og blir klar for å ta ansvar og slutte å gjemme seg bak at han savner kjærestetiden. Får nok en oppvekker hvis han får ny kjæreste og er helgepappa annen hver helg fremfor romantiske helger 

Anonymkode: 5fce2...915

[Anonym bruker]

Gjør han en innsats for å finne det dere hadde før da? Hva savner han spesifikt? Når man får barn blir man jo opphengt i barnet og det er klassisk at mannen føler seg litt satt til side... hva med å ha en lang samtale der dere finner ut akkurat hva som mangler.. hva han trenger og ikke minst hva du trenger. Hva kan dere gjøre for å få til mer av dette sammen? Er følelsene der de skal? Kan de komme tilbake? Er parterapi et alternativ? Lykke til... 

Anonymkode: 8d27c...890

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du allerede har flyttet ut kan det muligens være for sent :/ min mann brukte to år fra han fikk barn til han roet seg å ble ordentlig pappa. Var mye ute med venner og på byen de to årene . Jeg holdt på å gå fra han flere ganger . Til slutt sa jeg til han at nå får du enten ta ansvar ellers flytter vi ! Gradvis tok han seg sammen og nå er han trener for fotballen , og er endel med på speiderturer for andre barnet . Hører aldri at han savner livet før barn lenger , eneste han angrer på er hvor ego han var. Håper mannen din ser hva han mister når han bor alene og blir klar for å ta ansvar og slutte å gjemme seg bak at han savner kjærestetiden. Får nok en oppvekker hvis han får ny kjæreste og er helgepappa annen hver helg fremfor romantiske helger 

Anonymkode: 5fce2...915

Huff:( min har vært annerledes en din. Han var aldri ute med venner, og prioriterte være hjemme med oss. Men når kveldene kom ble det ikke annet enn TV titting. Aldri tid til å pleie oss. Han har tatt ansvar hele tiden. Og er veldig glad i og "avhengig i" barna. Så for han å gå fra å se de hver eneste dag, til tors-man annenhver uke blir nok en utfordring. Han tror han kan komme hit når som helst etterhvert, men det klarer nok ikke jeg når jeg føler det jeg gjør for han. Nå derimot, er han alltid med kompiser og er nesten aldri hjemme. Og jobber mye.

Jeg har på en måte vært gjennom denne kneika det siste året, stått i det og ser det hele som en familie. Og at tiden for 3 år siden kommer aldri tilbake. MEN det skal bli sterkere og bedre.

Håper avstand kan hjelpe han til å se at det er noe å kjempe for, selvom de følelsene og sånn vi var før aldri kommer til å bli. Men det kan bli bedre, bare vi jobber med kommunikasjon og å ikke krangle så mye. Ikke se på TV hver kveld. Og sånne småting..

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gjør han en innsats for å finne det dere hadde før da? Hva savner han spesifikt? Når man får barn blir man jo opphengt i barnet og det er klassisk at mannen føler seg litt satt til side... hva med å ha en lang samtale der dere finner ut akkurat hva som mangler.. hva han trenger og ikke minst hva du trenger. Hva kan dere gjøre for å få til mer av dette sammen? Er følelsene der de skal? Kan de komme tilbake? Er parterapi et alternativ? Lykke til... 

Anonymkode: 8d27c...890

Han gjør ikke det nå nei. Nå tar han avstand og vil ha minst mulig kontakt (for å kjenne om det er noe mer savn). Vi bor jo hver for oss. Noe jeg ikke er enig i.

Vet ikke hva han savner på en prikk. Men kan vel gjette meg til at det var hvordan vi hadde det før, mindre krangling.. Men den spontaniteten vi hadde får vi jo aldri tilbake. 

Har prøvd å ha en sånn samtale, men ham stenger alt av. Han klarer ikke jobbe med forholdet når det er som det er. Han mener følelsene er helt borte, og at han ikke veit om de kan komme tilbake. Vi var på familievernkontoret, men siden han var så låst på at brudd var det rette, kunne ikke de gjøre noe mer. Men jeg har bestilt ny time dit, men er vel kanskje ikke før om en måned. Han har fått beskjed om det, og han kan velge selv om han blir med eller ikke. Håper han selvfølgelig blir med. 

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gjør han en innsats for å finne det dere hadde før da? Hva savner han spesifikt? Når man får barn blir man jo opphengt i barnet og det er klassisk at mannen føler seg litt satt til side... hva med å ha en lang samtale der dere finner ut akkurat hva som mangler.. hva han trenger og ikke minst hva du trenger. Hva kan dere gjøre for å få til mer av dette sammen? Er følelsene der de skal? Kan de komme tilbake? Er parterapi et alternativ? Lykke til... 

Anonymkode: 8d27c...890

Men siste halvåret sier han at han har prøvd. Men han har jo ikke gjort annet enn å gjøre det han alltid har gjort. Han har aldri fortalt meg det, og da har jeg aldri merket noe..

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men siste halvåret sier han at han har prøvd. Men han har jo ikke gjort annet enn å gjøre det han alltid har gjort. Han har aldri fortalt meg det, og da har jeg aldri merket noe..

Anonymkode: 14487...316

Det synes jeg er en dårlig unnskyldning fra hans side... prøvd det siste halve året? Hvordan da? Du har ikke merket det en gang synes han høres skikkelig umoden ut... som om han har fått angst av noe slag. Tipper han kommer til å angre seg i hel når han innser at gresset ikke er grønnere. Prøv å la han få det han vil... tid. Ikke send mld at du savner han og ikke er enig i dette Osv. Prøv motsatt strategi. Vis at du klarer deg utmerket uten han, at du er en sterk mamma som klarer dette fint... prøv å lev livet ditt. Så får du se hva han finner ut av. La han få tilbudet om å bli med på fvk en gang til. Nekter han det, ja det fortjener både du og barna mye bedre!!! Du fortjener det aller beste og skal ikke finne deg i å bli behandlet slik. Det er så vondt å bli forlatt😔 Håper alt ordner seg til det beste for deg. Husk at du er nydelig, akkurat slik du er. Klem 

Anonymkode: 8d27c...890

[sug lut]

Ser han for seg å bli kjærester igjen ved å flytte ut og da se hverken deg eller barna på fast basis? Det er jo illusorisk. Eller vil han ha et nytt kjæresteliv med en ny?

Og tenker han at han skal ha hovedomsorgen, siden du sier at han er så avhengig av barna?

Det virker jo som han har en livskrise uten spesielt mye logikk og struktur. Er det noen han kunne prate med som kunne få skrudd på plass hodet hans?

[Anonym bruker]

24 minutter siden, sug lut skrev:

Ser han for seg å bli kjærester igjen ved å flytte ut og da se hverken deg eller barna på fast basis? Det er jo illusorisk. Eller vil han ha et nytt kjæresteliv med en ny?

Og tenker han at han skal ha hovedomsorgen, siden du sier at han er så avhengig av barna?

Det virker jo som han har en livskrise uten spesielt mye logikk og struktur. Er det noen han kunne prate med som kunne få skrudd på plass hodet hans?

Han mener at det eneste som kan redde forholdet er avstand. Forstå den som kan. Forrige helg fortalte han meg det begynte gå i en positiv retning, mens i går var det null følelser og savn etter det gamle vi hadde. Om han ønsker nytt liv med noen andre vet jeg ikke. Han forteller meg at han ikke er "ute på markedet" og har ikke som hensikt i å finne noen andre. Til en kompis hadde han sagt for halvannen uke siden "du kan jo kjøpe spisestua hennes når hu flytter tilbake til meg". Og nå er det liksom ingen følelser plutselig.

Han har ikke barna mer enn tors-man annenhver uke da han har en jobb som gjør det vanskelig å tilpasse bhg henting/levering.

Alt dette skjedde ifbm 3 årsdagen til farens bortgang og trangere økonomi enn vanlig. Så ja, virker som han har en livskrise. Har foreslått for han at han burde prate med noen, men han vil ikke det virker det som. Han vil også vente med time på familievernkontoret til han har fått plassert tanker og følelser. Men er det ikke derfor man drar i terapi? For å sortere?

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det synes jeg er en dårlig unnskyldning fra hans side... prøvd det siste halve året? Hvordan da? Du har ikke merket det en gang synes han høres skikkelig umoden ut... som om han har fått angst av noe slag. Tipper han kommer til å angre seg i hel når han innser at gresset ikke er grønnere. Prøv å la han få det han vil... tid. Ikke send mld at du savner han og ikke er enig i dette Osv. Prøv motsatt strategi. Vis at du klarer deg utmerket uten han, at du er en sterk mamma som klarer dette fint... prøv å lev livet ditt. Så får du se hva han finner ut av. La han få tilbudet om å bli med på fvk en gang til. Nekter han det, ja det fortjener både du og barna mye bedre!!! Du fortjener det aller beste og skal ikke finne deg i å bli behandlet slik. Det er så vondt å bli forlatt😔 Håper alt ordner seg til det beste for deg. Husk at du er nydelig, akkurat slik du er. Klem 

Anonymkode: 8d27c...890

Det synes jeg også :-( Lurer på hva han mener skal bli bedre med detta. Ja, han slipper mas og krangling, men hadde jeg visst det plaget han så innmarri hadde jeg jo gjort noe med det før? Fått hjelp utenfra? Og nå sitter jeg her, er hos psykolog en gang i uka. Og enda er ikke det bra nok. Han ferdig, for han savner det gamle.

Har sagt til meg selv at jeg skal kutte ut å syte, fortelle jeg savner han og hele den ulla der. Skal vise han at jeg klarer meg fint uten han og jobbe med meg selv for å bli en bedre parter til senere forhold. Jeg skal ta vare på meg selv og helsa. Slanking står øverst på lista 20-30 kilo tyngre pga samboerskap og to svangerskap skal bort.

Føler jeg fortjener bedre, samtidig som jeg føler han er den rette. Men han er vel ikke det, når jeg ikke er den rette for han?

Takk for gode råd, innspill og ord ❤ Klem

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

.

Anonymkode: 14487...316

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Huff:( min har vært annerledes en din. Han var aldri ute med venner, og prioriterte være hjemme med oss. Men når kveldene kom ble det ikke annet enn TV titting. Aldri tid til å pleie oss. Han har tatt ansvar hele tiden. Og er veldig glad i og "avhengig i" barna. Så for han å gå fra å se de hver eneste dag, til tors-man annenhver uke blir nok en utfordring. Han tror han kan komme hit når som helst etterhvert, men det klarer nok ikke jeg når jeg føler det jeg gjør for han. Nå derimot, er han alltid med kompiser og er nesten aldri hjemme. Og jobber mye.

Jeg har på en måte vært gjennom denne kneika det siste året, stått i det og ser det hele som en familie. Og at tiden for 3 år siden kommer aldri tilbake. MEN det skal bli sterkere og bedre.

Håper avstand kan hjelpe han til å se at det er noe å kjempe for, selvom de følelsene og sånn vi var før aldri kommer til å bli. Men det kan bli bedre, bare vi jobber med kommunikasjon og å ikke krangle så mye. Ikke se på TV hver kveld. Og sånne småting..

Anonymkode: 14487...316

Ok. Beklager å si det. Men utfra hva du skriver tør jeg vedde fletta mi på at mannen din har funnet seg en annen. 

Anonymkode: e0d8a...775

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ok. Beklager å si det. Men utfra hva du skriver tør jeg vedde fletta mi på at mannen din har funnet seg en annen. 

Anonymkode: e0d8a...775

Han nekter for det. Og jeg tror han.. men kanskje jeg bare er naiv 

Anonymkode: 14487...316