Sur mann...

[Anonym bruker]

Våkna 6 idag med migrene og skikkelig kvalm, sånn typ bøyer du deg frem så gulper du. Jeg var sykemeldt for under 2 uker siden, så det å være borte fra jobb var egentlig ikke et alternativ. Jeg vekte mannen og spurte om han kunne være grei å kjøre meg på jobb (han har hjemmekontor for tiden) og han dro litt på den før han sa ja. Tok han lang tid å komme ut av senga, og når han endelig gjorde det var han drittsur. Sur på meg, sur på ungene, you name it. Da jeg og ungene kom ut sa han de fint kunne gå til skolen, for han skulle sannelig ikke kjøre dem. Skolen er ikke langt unna og de bruker å gå, men han overkjørte mitt løfte om at de kunne sitte på siden vi skulle kjøre. Jeg sa til han at det hadde vært fint om han kunne kutte den dårlige holdninga, og fikk beskjed om at JEG hadde en dårlig holdning og var en stor egoist som ikke gidda ta bussen. Sa at jeg spurte da kun fordi jeg føler meg dårlig og helst ikke vil sitte på bussen skulle jeg nå faktisk spy. Fikk da beskjed at jeg var jo alltid syk! Sliter med migrene og har nylig hatt influensa, og det vet han, så den syns jeg var unødvendig. Sa til han når vi satte oss i bilen at han virkelig burde gjøre noe med sinnet sitt, for han har et lite anger management problem. Fryktelig hissig for lite og ingenting. Da ble han jo selvfølgelig enda surere og begynte angripe meg å si jeg var den som hadde et problem her som ikke kunne ta bussen osv osv. Jeg følte bare jeg stanga hodet mot veggen og sa til han at han kunne bare la være å hente meg etter jobb, for jeg tar bussen takk. Det hadde han da ingen planer om likevel fikk jeg beskjed om. 

Jeg ber han kanskje kjøre meg på morgenen en gang i mnd i gjennomsnitt, jeg synes faktisk ikke det er mye å be om. Han skal opp om morgenen uansett, så det er ikke det at jeg dro han ut av senga bare pga det. Er det jeg som er urimelig her?

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

Nei, du er virkelig ikke urimelig. Din mann er en egoist!

Anonymkode: b2815...262

[Anonym bruker]

Mannen din er en idiot. God bedring!

Anonymkode: bc450...de2

[Anonym bruker]

Jeg er tilhenger av at man skal prøve å hjelpe hverandre så langt det lar seg gjøre når man er i et forhold. Hvis den ene er syk mener jeg det er "lite" å kjøre noen til jobb dersom de ber om det. Er det andre ting burde man (fordi man ønsker den andre parten alt godt) hjelpe så langt det er rimelig og det lar seg gjøre.

Synes mannen har ei litt dårlig holdning slik det fremkommer av innlegget. Synd at han tar det dårlige humøret ut over ungene og deg. Du som faktisk, til tross for sykdom, likevel prøver å dra på jobb slik at dere skal få inn mer penger til familien.

Synes ikke du er urimelig nei. Hva med å prøve å sette deg ned å prate med han om dette? Det må jo være noe som plager han, eller har han bestandig vært slik?

Anonymkode: e0ff2...25b

[Anonym bruker]

Husker du å si takk når han kjører deg og hadde det ikke vært enklere å kjøre selv?

Jeg synes det høres ut som en morgen der dere har sovet litt for lite og begge hakker på hverandre i stedenfor å høre på hva den andre sier.

Anonymkode: 7fc2d...f12

[Anonym bruker]

Vet du,her i huset hadde ikke slik Tone vært akseptert. Hverken fra den ene eller den andre. Jeg mener det viser mangel på respekt å snakke sånn til hverandre. Slikt er faktisk ikke greit . 

Anonymkode: 34e75...774

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er urimelig, men det er selvsagt viktig å tenke over egne ord og holdning når man snakker til hverandre. Prøv å snakk med mannen din når du kommer hjem og etter at ungene er lagt. Prøv å forklar han hvordan du føler det/ opplever det når han oppfører seg slik og spør han om det er noe du gjør som får han til å bli så sint. Kanskje sliter mannen din med noe? Kanskje han ikke tenker over oppførselen sin, eller har det blitt en vane (for dere begge to?) ? Noen ganger i livet kan man rett og slett kjøre seg litt fast i sine mønster. Jeg og mannen er inne i en slik periode nå.. Veldig slitsomt og tungt for alle, men vi jobber med det fordi vi er blitt klar over problemet  

Det er helt forferdelig å ha migrene, og man skal ikke selv kjøre bil når man har migrene. Det er man helt klart ikke i stand til (har migrene selv, men "mild" hodepine i forhold til mange jeg kjenner med den diagnosen).

Anonymkode: dd0bf...a66

[Anonym bruker]

Jeg sier bestandig takk og kysser han når han kjører meg, dog ikke idag. Jeg spurte om han kunne kjøre fordi jeg var usikker hvordan formen min på jobb ville være idag, og jeg hadde håpet å kunne ringe han om jeg ble dårligere i stede for å kjøre hjem selv. Jeg tar migrenemedisin med rød trekant som jeg blir litt døsig av, så da liker jeg ikke så godt å kjøre. Han ble sint fordi han måtte ut å koste fram bilen når det var uplanlagt. Jeg føler ikke han respekterer meg alltid fordi han reagerer som han gjør, og dessverre reagerte jeg selv med sinne idag fordi jeg ble frustrert over hans reaksjon. Jeg vet at om ting hadde vært andre veien hadde jeg selvsagt kjørt han til jobb om han hadde bedt meg om det uten sure miner. Jeg tenker vel at jeg ønsker samme reaksjon fra han, men dessverre er det ikke slik. 

HI

Anonymkode: 0c0a6...734

[Anonym bruker]

Det er slik jeg gjerne skulle ønsket å ha det. Da jeg lå med omgangssyken i 3 dager måtte jeg selv rydde kjøkkenet den 3 dagen fordi han hadde latt alt stå mens jeg lå på sofaen. Har jeg migreneanfall og er hjemme fra jobb blir han irritert på meg for at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg har mange ganger lurt på om han eier empati, i hvertfall etter episoder som i dag. Jeg er også av den oppfatning at alle skal jobbe for at alle har det bra, men helt ærlig får jeg lite lyst å bidra med mitt når jeg bor med en som er så uvillig når det står på.

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Gjest]

Hei!

Siden det var opprettet to like tråder her inne, så valgte jeg å slå disse sammen til en

Mod K. Taylor

[Anonym bruker]

Det skjønner jeg, men samtidig vil en slik tankegang bare gå utover ungene. Her har man vel helt ærlig bare to valg på sikt slik jeg fungerer. Enten sette seg ned med mannen for å finne ut av problemet (man skal respektere og hjelpe hverandre- man er jo en familie) eller så kan det hende at det beste for alle er at bryter ut av forholdet.

Er ikke greit overfor deg eller ungene at han skal oppføre seg på den måten. Det er skikkelig dårlig gjort å ikke hjelpe kona si når ho er dårlig, og svare på den måten når man snakker sammen. Slik oppførsel kan man ha som tenåring, men ikke som familiefar.

På sikt vil en slik sur stemning og holdning være veldig nedbrytende både for deg og barna. Hadde jeg vært deg ville jeg ha tatt tak i det for deg og barna sin del  

Anonymkode: e0ff2...25b

[Anonym bruker]

Det er veldig nedbrytende, føler alltid jeg må gå på eggeskall for ikke å tenne lunta hans. Jeg har forsøkt å prate med han, men det er som å prate med et barn som prøver å komme seg unna trøbbel. Han gjemmer seg bak angrep mot meg, og det kan være ting som skjedde igår, for et halvt år siden, som aldri skjedde men han må bare si noe for å få oppmerksomheten vekk fra seg og sin dårlige oppførsel. Jeg lurer helt ærlig på om det er noe psykisk med han, for jeg har aldri opplevd et menneske som tåler kritikk så dårlig som det han gjør. Kombiner det med at temperamentet hans ikke er helt på stell, så er det veldig vanskelig å leve med han til tider. Men det er jo min feil så klar, han har aldri feil. Vi har vært sammen i 6 år, så det er veldig vanskelig å bare skulle bryte av også, men jeg har begynt å tenke på det de siste mnd. Jeg er så lei av å alltid måtte veie og vurdere alt jeg sier, og hvordan jeg sier det for å unngå konfrontasjoner.

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

Nei jeg synes ikke du er urimelig her, men skjønte plutselig at jeg er heldig. Jeg har ikke førerkort, og for mannen er det en selvfølge å kjøre meg om jeg skal noe. Ofte når det passer seg sånn sier jeg at jeg kan ta bussen, og da spør han om jeg er sikker, sier at han godt kan kjøre osv. Og det er når jeg er frisk... hadde jeg vært syk så hadde det over hodet ikke vært noe tema.

Anonymkode: c6474...e75

[Anonym bruker]

Da er du heldig ja. Jeg kan være kjempesyk, men det er ikke mye sympati å her i gården. Her ligger gjerne husarbeidet å venter til jeg blir frisk igjen, og jeg får høre at jeg "alltid" er syk. Jeg har migreneanfall 2-3 ganger i mnd, så det sier jo seg selv at jeg er en del syk da, men jeg gjør så godt jeg kan og maser minst mulig på samboer. Jeg må likevel spørre om han kan være behjelpelig med å stå opp med ungene, middag osv, for han tilbyr seg aldri å gjøre disse tingene selv om han vet jeg er dårlig. Det er ikke noe særlig å bli snakket til som jeg ble i dag, man føler ikke man er i et forhold hvor man blir respektert av sin partner akkurat..

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

Høres ut som vi er litt i samme båt du og jeg.

Mannen min og jeg har vært sammen i 6 år og han har vært et surpomp fra begynnelsen. Han blir sur for småting og tidligere skjedde det flere ganger hver dag. Endte gjerne med at det bygget seg opp i løpet av uka og så kom et raserianfall i helgene eller ved middagsbordet der han slengte et eller annet, eller ropte og laget et lite helvete.

 Når han er sur og jeg forsøker å snakke med han om hva det er så er alt også min feil - alltid! "Enn du da??" er standardkommentaren. Alltid motangrep. Han har forsuret miljøet her hjemme så ille at jeg har vurdert å gå flere ganger. Til slutt tok jeg kontakt med Familievernkontoret og nå går vi i samtaler i tillegg til at han er med i en sinnemestringsgruppe.

Han har erkjent at han har et problem og han er veldig takknemlig for at jeg holder ut. Problemet er blitt mindre. Nå kan det gå ei uke mellom hver gang det blir ugreit og han kommer som regel og ber om unnskyldning etterpå. Han jobber med teknikker for å unngå å komme i situasjoner som trigger ham.

Nå er det slik da at han i utgangspunktet er en sympatisk fyr med omtanke for andre. Så lenge jeg viser takknemlighet og tålmodighet så er han motivert for å være grei også. Han mannen din minner meg om eksmannen min. Han var generelt en usympatisk mann der det viktigste var "å vinne" når vi kranglet, ikke å finne løsninger og ønske det beste for hverandre (noe som har fortsatt ift samarbeid om felles barn nå i ettertid - veldig slitsomt). Har aldri angret på at jeg gikk i fra ham! Aldri! Ser i ettertid at han ville aldri ha forandret seg, fordi det ligger så i hans natur å være usympatisk.

Mannen din kommer mest sannsynlig aldri til å forandre personligheten sin. Er han en person som ikke unner andre godt på generell basis så ville jeg ikke ha brukt mer tid på å lide i det forholdet. Men er han en god kar som sliter med å håndtere følelsene sine så er det hjelp å få.

Anonymkode: fcee9...a76

[Anonym bruker]

Anonym "fcee9" over meg det høres veldig kjent ut. Jeg er psykisk sliten av forholdet, men som du spør om så er han en god kar som sliter med å håndtere følelsene sine. Jeg er bare veldig sliten av å prøve å leve med dette, det går ut over mitt humør og ungene også. Jeg har forsøkt å si at han må finne en måte å kontrollere seg på, men da får jeg slengt i trynet at det er min feil at han er sånn. Alltid i forsvar, akkurat som han er livredd for å ta feil.

Jeg har i all hemmelighet snakket med familien hans om dette, deriblant hans mor som sier han alltid har vært sånn og har blitt værre med årene. De kan krangle som hund og katt når vi er der (de bor i en annen by så ser dem ikke så ofte) og han er helt lik med henne som meg. Hun sier hun tror det er fordi han alltid fikk skylden for alt galt som hendte når han var barn, og fordi han tok bruddet mellom henne og faren veldig tungt. Han var bare 4 år når det hendte.

Jeg tror jo at han kunne hatt hjelp i å se en psykolog, men samtidig tror jeg egoet hans vil si at psykologen tar feil om han ikke liker det han hører

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

Det eneste spørsmålet jeg sitter med her, er hvordan du i alle dager kan orke å dra på jobb med migrene????

Anonymkode: 4c557...160

[Anonym bruker]

Så lenge jeg får spist medisin og sovet litt, så går det ofte greit. Men noen ganger blir jeg kvalm og uvel, samt at medisinen jeg bruker gjør meg døsig. (maxalt smeltetabletter). I dag hadde jeg ikke noe valg siden jeg nylig har vært sykemeldt, hadde ikke råd å være hjemme rett og slett. Men tar nok tidlig kveld for å si det sånn.

 

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er slik jeg gjerne skulle ønsket å ha det. Da jeg lå med omgangssyken i 3 dager måtte jeg selv rydde kjøkkenet den 3 dagen fordi han hadde latt alt stå mens jeg lå på sofaen. Har jeg migreneanfall og er hjemme fra jobb blir han irritert på meg for at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg har mange ganger lurt på om han eier empati, i hvertfall etter episoder som i dag. Jeg er også av den oppfatning at alle skal jobbe for at alle har det bra, men helt ærlig får jeg lite lyst å bidra med mitt når jeg bor med en som er så uvillig når det står på.

HI

Anonymkode: be7eb...a05

Hvilke GODE sider har den dusten?!?!

Anonymkode: d379d...7a1

[Anonym bruker]

Vel til syvende og sist er han god og snill innerst inne. Det er bare at i det siste virker det ikke som han gidder gjøre en innsats for å vedlikeholde forholdet.

HI

Anonymkode: be7eb...a05

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel til syvende og sist er han god og snill innerst inne. Det er bare at i det siste virker det ikke som han gidder gjøre en innsats for å vedlikeholde forholdet.

HI

Anonymkode: be7eb...a05

Vær konkret. På hvilken måte kommer den godheten og snillheten til uttrykk?

F eks med min mann var det sånn at når jeg var syk, da stelte han med meg og prøvde å gjøre sykdomsperioden mer levelig for meg. Det var hans godhet i praksis; å komme med varm te og mat på senga, å dulle med meg fordi han syntes synd på meg.

Hvis jeg ba ham om en tjeneste fordi jeg trengte det, bjeffet han ikke til meg, fordi snillheten hans gjorde det lett for ham å stille opp for meg. Og om jeg gikk på medisiner som ikke lar seg kombinere med bilkjøring, ville han nekte meg å kjøre selv! Av omsorg for meg ville han ikke ønske at jeg skulle utsette meg for ubehag på bussen eller fare i bilen! 

Det er godhet, HI. Å si noen fine ord i bryllupstalen er IKKE godhet. Det er billig. 

Anonymkode: d379d...7a1

[Anonym bruker]

Gled deg til skilsmissen er et faktum og du er kvitt sånn forbaska negativitet i livet ditt, HI.

Anonymkode: 07d61...683