Da var vi der igjen (1-åring)

[Anonym bruker]

JA, det husker jeg godt. Da eldste var rundt 1 år var hun helt lik. Det er en forferdelig alder, egentlig  Selv om hver alder har sin sjarm! Men det er så ufattelig slitsomt og tærer på hele familien. Fra morgen til kveld er det skrik og sutring. Alt er galt... Egen vilje, sutring, sinneutbrudd, og alt det der.. er ikke lett å være liten og bli større! Men det er slitsomt for oss voksne, og storesøster. 

Kjenner jeg begynner å få panikk hver gang 1-åringen gråter nå (dvs, barnet er 1 år og 4-5 mnd... er det lov å snakke i måneder her inne? ). Jeg har rett og slett fått en slags overload av det! Og jeg har aldri hatt sovebabyer altså. Heller kolikkbabyer. Så gråt er jeg egentlig vant til, men det er noe med det at hver våkne time skal det SUTRES... bah... den alderen.. så kommer 2-års trassen. Og så 3-års trassen. Og dette har jeg faktisk valgt helt selv

 

Måtte bare dele det. Få det ut

Anonymkode: f4933...d40

[Mamma til 2 søte]

Haha  I hear ya! Det er en grunn til at det er 4-5 år mellom våre. Og jeg som trodde nr 1 var vanskelig... Så kommer nr 2 og ødelegger idyllen  Ville selvfølgelig aldri vært uten, men fytti grisen! Jeg sier bare; det er bra de er søte! 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Mamma til 2 søte skrev:

Haha  I hear ya! Det er en grunn til at det er 4-5 år mellom våre. Og jeg som trodde nr 1 var vanskelig... Så kommer nr 2 og ødelegger idyllen  Ville selvfølgelig aldri vært uten, men fytti grisen! Jeg sier bare; det er bra de er søte! 

Ja, enig i det  Er vel derfor de er så søte, så man skal være litt overbærende haha. Naturen er smart sånn sett

Anonymkode: f4933...d40

[Anonym bruker]

Jeg trodde også min første var vanskelig. Og skyldte i hodet mitt på det manglende språket. Og tenkte at sinnet løsnet samtidig med språket.

Men så kom nr 2. Snakket omtrentlig flytende fra 15 mnd (ihvertfall kun i lange setninger). Og sinnet var like ille. Denne ungen veide i tillegg 14kg ved 12 mnd. Og det å bære noe så tungt når det spreller og skriker krever sin mor altså. 

 

Jeg har man en gang tenkt at ytterklær den alderen burde blitt levert med håndtak på ryggen. Tenk så greit på butikken! 

Jeg skjønner godt at de er ekstra skjønne i den alderen. Noe må evolusjonen ha ordnet med slik at vi overbærer med dem. 😊

Heldigvis går det over. Og man glemmer hvordan det var. Helt til man er der på nytt... 

Hilsen ei som nå har en på 9mnd. Og gleder seg... 😂

Anonymkode: 3afb8...873

[Anonym bruker]

Har ei på 2,5 år, ingen bedring å spore. Temperamentet har nådd nye høyder, viljen lige så. Den største forskjellen ligger i enda større ordforråd(som egentlig bare betyr enda flere måter å protestere på), og hun har lært seg å skikkelig diskutere med både meg og storesøster. Heldigvis øker sjarmen proporsjonalt med trassen 😍

Anonymkode: 95876...d49

[Anonym bruker]

Nå har jeg tre som har passert den alderen, og kan ikke si jeg kjenner meg igjen altså. Minste som nå er snart to år, har vært en solstråle hele livet. Og det har vel egentig de to største også. Språk har kommet i ulik alder på dem, så virker ikke som det har så mye å si. 

Hvordan behandler dere ungene da? Snakker dere til dem, forbereder dem på ting, lar dem få være med å bestemme litt? Må jo være en grunn til at de er sånn?

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

Hmmm synes ikke 1-åring er så ille jeg da. Javisst, en del sinne, og ekstremt aktiv. Men for oss var babytiden mye mer slitsom.

Anonymkode: c1506...c86

[hopla]

 

Endret 16. mars 2017 av hopla
Sletting

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå har jeg tre som har passert den alderen, og kan ikke si jeg kjenner meg igjen altså. Minste som nå er snart to år, har vært en solstråle hele livet. Og det har vel egentig de to største også. Språk har kommet i ulik alder på dem, så virker ikke som det har så mye å si. 

Hvordan behandler dere ungene da? Snakker dere til dem, forbereder dem på ting, lar dem få være med å bestemme litt? Må jo være en grunn til at de er sånn?

Anonymkode: f6fe3...3f6

😞 grunnen heter ETTÅRING. Og det går over. Les litt om emnet...

Anonymkode: f4933...d40

[Catriina27]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå har jeg tre som har passert den alderen, og kan ikke si jeg kjenner meg igjen altså. Minste som nå er snart to år, har vært en solstråle hele livet. Og det har vel egentig de to største også. Språk har kommet i ulik alder på dem, så virker ikke som det har så mye å si. 

Hvordan behandler dere ungene da? Snakker dere til dem, forbereder dem på ting, lar dem få være med å bestemme litt? Må jo være en grunn til at de er sånn?

Anonymkode: f6fe3...3f6

Haha, en grunn til at de er sånn? Du har fått med deg at barn er ulike? Sønnen min har alltid vært relativt "enkel" å ha med å gjøre, mens lillesøster er av et helt annet kaliber. Merket tidlig at dette var en veldig bestem frøken og sta som få. De har blitt behandlet helt likt, men det er fortsatt mye mer "styr" med lillesøster. Hun skal klatre over alt, uten at hun forstår at det kan være farlig. Stopper vi henne blir det fullstendig baluba, for hun skal klatre. Hun får selvfølgelig klatre og utforske der det er trygt - da er hun en solstråle hun og, men vi kan ikke la 1-åringe få gjøre nøyaktig som hun vil uten tanke på sikkerhet bare for å holde henne blid. Jeg kan selvfølgelig forklare til jeg blir blå i trynet at sånn og slik kan vi ikke gjøre fordi det er farlig, men den forståelsen og konsekvenstenkingen er ikke på plass hos så små. Sånn holder vi på dagen lang fordi hun er så aktiv og gjerne vil utforske så mye som mulig - storebror var derimot en ganske forsiktig type som var strålende fornøyd så lenge han fikk leke med biler eller tog.

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

😞 grunnen heter ETTÅRING. Og det går over. Les litt om emnet...

Anonymkode: f4933...d40

Hva mener du? Mine ettåringer har ikke vært slik, ikke de ettåringene jeg har kjent ellers heller. Er barn sutrete, grinete og sinte hele tiden så er det jo en grunn? Barn er jo i utgangspunktet fornøyde om ikke noe er galt?? Eneste barnet jeg har hørt om via en venninne som var slik, viste seg å ha ørene fulle av væske så han hørte ikke noe, og var derfor frustrert og hadde sikkert også mye vondt.

Les litt om emnet? Du mener det er normalt at barn er misfornøyd hver time hele dagen? Kanskje DU burde lese litt...

 

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Catriina27 skrev:

Haha, en grunn til at de er sånn? Du har fått med deg at barn er ulike? Sønnen min har alltid vært relativt "enkel" å ha med å gjøre, mens lillesøster er av et helt annet kaliber. Merket tidlig at dette var en veldig bestem frøken og sta som få. De har blitt behandlet helt likt, men det er fortsatt mye mer "styr" med lillesøster. Hun skal klatre over alt, uten at hun forstår at det kan være farlig. Stopper vi henne blir det fullstendig baluba, for hun skal klatre. Hun får selvfølgelig klatre og utforske der det er trygt - da er hun en solstråle hun og, men vi kan ikke la 1-åringe få gjøre nøyaktig som hun vil uten tanke på sikkerhet bare for å holde henne blid. Jeg kan selvfølgelig forklare til jeg blir blå i trynet at sånn og slik kan vi ikke gjøre fordi det er farlig, men den forståelsen og konsekvenstenkingen er ikke på plass hos så små. Sånn holder vi på dagen lang fordi hun er så aktiv og gjerne vil utforske så mye som mulig - storebror var derimot en ganske forsiktig type som var strålende fornøyd så lenge han fikk leke med biler eller tog.

Men hvis dere har et hus med så mye muligheter for farlige situasjoner så barnesikre det litt da? Så hun slipper å få nei hele dagen? Mine har også villet utforske, og det har de kunne gjøre i trygge omgivelser. Alle ville vel blitt grinete om de hadde en person løpende bak seg som hele tiden ropte nei? Dere må jo sørge for at dagene blit annerledes da, tryggere og uten så mye nei. Så slipper dere grinete og sint unge.

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Catriina27]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hva mener du? Mine ettåringer har ikke vært slik, ikke de ettåringene jeg har kjent ellers heller. Er barn sutrete, grinete og sinte hele tiden så er det jo en grunn? Barn er jo i utgangspunktet fornøyde om ikke noe er galt?? Eneste barnet jeg har hørt om via en venninne som var slik, viste seg å ha ørene fulle av væske så han hørte ikke noe, og var derfor frustrert og hadde sikkert også mye vondt.

Les litt om emnet? Du mener det er normalt at barn er misfornøyd hver time hele dagen? Kanskje DU burde lese litt...

 

Anonymkode: f6fe3...3f6

Barn som er under så stor utvikling som ettåringer er selvfølgelig mye frustrerte, sinte og lei. De vil jo gjøre så veldig mye mer enn de mestrer, språket er dårlig så de ikke får uttrykt seg verbalt osv. Det er helt normalt!!

Har du da et aktivt barn som du må sette grenser for å passe på så det ikke skader seg, så blir det mye misnøye. Snur jeg ryggen til min ettåring så står hun plutselig på spisestuebordet. Det får hun selvfølgelig ikke lov til, så jeg sier nei og løfter henne ned. Da blir hun rasende og begynner å klatre opp på ny.. å slik går ettermiddagen.

Tror nok heller du har vært heldig med rolige barn.

[Catriina27]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis dere har et hus med så mye muligheter for farlige situasjoner så barnesikre det litt da? Så hun slipper å få nei hele dagen? Mine har også villet utforske, og det har de kunne gjøre i trygge omgivelser. Alle ville vel blitt grinete om de hadde en person løpende bak seg som hele tiden ropte nei? Dere må jo sørge for at dagene blit annerledes da, tryggere og uten så mye nei. Så slipper dere grinete og sint unge.

Anonymkode: f6fe3...3f6

Så jeg skal hive ut sofa, sofabord, spisestuebord, alle kommoder og vitrineskap, kjøkkenbord osv? 

Vi har barnesikret det vi kan, men du skjønner vel at vi ikke kan hive ut alt av møbler å polstre huset fullstendig? 

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Catriina27 skrev:

Barn som er under så stor utvikling som ettåringer er selvfølgelig mye frustrerte, sinte og lei. De vil jo gjøre så veldig mye mer enn de mestrer, språket er dårlig så de ikke får uttrykt seg verbalt osv. Det er helt normalt!!

Har du da et aktivt barn som du må sette grenser for å passe på så det ikke skader seg, så blir det mye misnøye. Snur jeg ryggen til min ettåring så står hun plutselig på spisestuebordet. Det får hun selvfølgelig ikke lov til, så jeg sier nei og løfter henne ned. Da blir hun rasende og begynner å klatre opp på ny.. å slik går ettermiddagen.

Tror nok heller du har vært heldig med rolige barn.

Ja, jeg har sikkert vært heldige med mine barn. Rolige har de ikke vært, men de har ikke sutret og vært sinna for alt hele tiden. Det har ikke vært noe problem å si at vi leker på gulvet, og sitter i stolen. Vi sitter ikke på bordet. De blir ikke sinte av det. Kanskje mine har vært tidlig ute med språk da? Ved ettårsalder skjønner de jo mye, men varierende hvor mye de har sagt selv. Ved 1,5 års alder har de skjønt "alt" som blir sagt til dem.

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Catriina27 skrev:

Så jeg skal hive ut sofa, sofabord, spisestuebord, alle kommoder og vitrineskap, kjøkkenbord osv? 

Vi har barnesikret det vi kan, men du skjønner vel at vi ikke kan hive ut alt av møbler å polstre huset fullstendig? 

Men er vel ikke livsfarlig om hun går opp i sofaen eller? Og skapene er vel festet i veggen så de ikke velter? Hva med å tilrettelegge med noe som er ok å utforske og klatre i da? Lage litt hinderløype med krakker og puter og tepper over osv? Hjelpe ungen til å gjøre noe annet enn å ville måtte klatre der det ikke er lov? Være ut å klatre i naturen, utforske der? Stikkord er tilrettelegge...

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Catriina27]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men er vel ikke livsfarlig om hun går opp i sofaen eller? Og skapene er vel festet i veggen så de ikke velter? Hva med å tilrettelegge med noe som er ok å utforske og klatre i da? Lage litt hinderløype med krakker og puter og tepper over osv? Hjelpe ungen til å gjøre noe annet enn å ville måtte klatre der det ikke er lov? Være ut å klatre i naturen, utforske der? Stikkord er tilrettelegge...

Anonymkode: f6fe3...3f6

Vi er mye ute, så hun har overhode ikke manglende muligheter til utforsking, men det er nå en gang slik at vi også må være inne. Selvfølgelig er det ikke farlig å være oppi sofan, problemet er at hun uten videre kan finne på å stupe utfor. Da kan hun også slå hodet i sofabordet.

Vi prøver selvfølgelig å tilrettelegge, men det er nå en gang slik at barn er ulike. Mitt vil opp, opp, opp, og en "hinderløype" på bakken er helt uinteressant. Hun er selvfølgelig ikke sur hele tiden, men i perioder der hun vil mer enn hun mestrer, så er det mye frustrasjon. Dette er helt normalt og jeg hører det fra alle vennene mine som har barn at det er likt hos de. 

At noen som har barn som er blide og fornøyde skal fortelle oss som har barn som er mer frustrerte og missfornøyde i perioder med mye utvikling at vi gjør noe galt, er det samme som jeg med sovebarn skal fortelle at foreldre med barn som ikke sover natten rundt at de gjør noe galt. Barn er ulike uten at det nødvendigvis er foreldrene som gjør ting rett eller galt. 

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva mener du? Mine ettåringer har ikke vært slik, ikke de ettåringene jeg har kjent ellers heller. Er barn sutrete, grinete og sinte hele tiden så er det jo en grunn? Barn er jo i utgangspunktet fornøyde om ikke noe er galt?? Eneste barnet jeg har hørt om via en venninne som var slik, viste seg å ha ørene fulle av væske så han hørte ikke noe, og var derfor frustrert og hadde sikkert også mye vondt.

Les litt om emnet? Du mener det er normalt at barn er misfornøyd hver time hele dagen? Kanskje DU burde lese litt...

 

Anonymkode: f6fe3...3f6

At du ikke har kunnskap om trass får være ditt problem. Dine ettåringer er unormale, du sitter ikke på malen for alle andre. Alle ettåringer jeg har kjent er på nøyaktig samme måten, ser det hver gang vi skal hente i barnehagen. Eller levere.

Og det går over, etter hvert som de vokser. Så går det over i nye perioder. Nå vet du det

Anonymkode: f4933...d40

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Catriina27 skrev:

Vi er mye ute, så hun har overhode ikke manglende muligheter til utforsking, men det er nå en gang slik at vi også må være inne. Selvfølgelig er det ikke farlig å være oppi sofan, problemet er at hun uten videre kan finne på å stupe utfor. Da kan hun også slå hodet i sofabordet.

Vi prøver selvfølgelig å tilrettelegge, men det er nå en gang slik at barn er ulike. Mitt vil opp, opp, opp, og en "hinderløype" på bakken er helt uinteressant. Hun er selvfølgelig ikke sur hele tiden, men i perioder der hun vil mer enn hun mestrer, så er det mye frustrasjon. Dette er helt normalt og jeg hører det fra alle vennene mine som har barn at det er likt hos de. 

At noen som har barn som er blide og fornøyde skal fortelle oss som har barn som er mer frustrerte og missfornøyde i perioder med mye utvikling at vi gjør noe galt, er det samme som jeg med sovebarn skal fortelle at foreldre med barn som ikke sover natten rundt at de gjør noe galt. Barn er ulike uten at det nødvendigvis er foreldrene som gjør ting rett eller galt. 

Ikke bry deg med å diskutere med vedkommende, h'n er kunnskapsløs når det kommer til ettåringer og tror at hennes unormale barn er malen/utgangspunktet for alle andre barn som er normale.

Anonymkode: f4933...d40

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke bry deg med å diskutere med vedkommende, h'n er kunnskapsløs når det kommer til ettåringer og tror at hennes unormale barn er malen/utgangspunktet for alle andre barn som er normale.

Anonymkode: f4933...d40

Oi, her var det såre tær. Den traff deg skjønner jeg.

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At du ikke har kunnskap om trass får være ditt problem. Dine ettåringer er unormale, du sitter ikke på malen for alle andre. Alle ettåringer jeg har kjent er på nøyaktig samme måten, ser det hver gang vi skal hente i barnehagen. Eller levere.

Og det går over, etter hvert som de vokser. Så går det over i nye perioder. Nå vet du det

Anonymkode: f4933...d40

Trass er vel det begrepet foreldre som ikke helt takler rollen har funnet opp for å unnskylde med? Du ser det i bhg? Er dette en dårlig bhg da kanskje? For jeg ser ikke dette i vår bhg. Annet litt for de foreldrene som ikke behandler barna som et lite menneske, men som en "ting" som ikke greier tenke selv. Ettåringer kan og skjønner så mye mye mye mer enn det mange tror. Og da blir det jo frustrasjon når de overhodet ikke blir sett og hørt.

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Visst kan barn være krevende til tider, men min opplevelse er at 95 % av tiden har det vært koselig/overkommelig. 

 

Barnet vårt er 2,5 år og siden hun ble født kan jeg telle på en hånd de gangene vi har hatt krevende/søvnløse netter. 

Utviklingsalderen da hun begynte å vise sin egen vilje og mer stahet, opplevde jeg noen ganger krevende, men så fant vi en måte å håndtere det på. De gangene hun kan få ett valg, gir vi henne det. I dag var hun litt sutrete på morgenen, men da hun fikk velge hvilken truse hun fikk ha på seg, var hun i godt humør.

 

Vi bruker sjelden ordet "nei", kun hvis det er noe ekstraordinært, eks hvis hun holder på å rive ned noe.

Vi forbereder henne slik at vi ikke eks plutselig må avbryte henne under lek når vi skal dra. Vi snakker rolig til henne og det hjelper på. Noen ganger kan jeg høres litt streng ut mot henne og det er noe som kan skje hvis jeg føler meg stresset.

 

Hvis hun prøver seg på noe som hun ikke får lov til som vi allerede har sagt sier jeg "det blir som jeg har sagt". Hvis hun blir lei seg for noe avleder vi henne med noe annet og det fungerer nesten alltid.

Jeg tror det handler mye om hvordan vi som foreldre agerer. Nå sier ikke jeg at jeg sitter med svaret, alle er ulike osv., men vi har i alle fall opplevd minimalt med krevende saker og har funnet en måte som fungerer for oss.

Anonymkode: 5cfce...15d

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg må si at jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Visst kan barn være krevende til tider, men min opplevelse er at 95 % av tiden har det vært koselig/overkommelig. 

 

Barnet vårt er 2,5 år og siden hun ble født kan jeg telle på en hånd de gangene vi har hatt krevende/søvnløse netter. 

Utviklingsalderen da hun begynte å vise sin egen vilje og mer stahet, opplevde jeg noen ganger krevende, men så fant vi en måte å håndtere det på. De gangene hun kan få ett valg, gir vi henne det. I dag var hun litt sutrete på morgenen, men da hun fikk velge hvilken truse hun fikk ha på seg, var hun i godt humør.

 

Vi bruker sjelden ordet "nei", kun hvis det er noe ekstraordinært, eks hvis hun holder på å rive ned noe.

Vi forbereder henne slik at vi ikke eks plutselig må avbryte henne under lek når vi skal dra. Vi snakker rolig til henne og det hjelper på. Noen ganger kan jeg høres litt streng ut mot henne og det er noe som kan skje hvis jeg føler meg stresset.

 

Hvis hun prøver seg på noe som hun ikke får lov til som vi allerede har sagt sier jeg "det blir som jeg har sagt". Hvis hun blir lei seg for noe avleder vi henne med noe annet og det fungerer nesten alltid.

Jeg tror det handler mye om hvordan vi som foreldre agerer. Nå sier ikke jeg at jeg sitter med svaret, alle er ulike osv., men vi har i alle fall opplevd minimalt med krevende saker og har funnet en måte som fungerer for oss.

Anonymkode: 5cfce...15d

Ja, det er klart det handler om hvordan foreldrene agerer. Ser jo det i disse nanny 911 programmene også. Det er sjelden ungene som det er noe "galt" med, det er foreldrenes håndtering av barna som trenger litt korrigering.

De som har slike sutrete og sinte barn burde gå foreldrekurs, evt lese de utrolige årene. For barna blir jo neppe annerledes når de blir større om foreldrene stadig agerer "feil" i forhold til hva barnet trenger. Det vil jo da bare bli verre med åra. Ikke like lett å bære med seg en illsint 7 åring liksom.

Jeg tenker at foreldre må slutte å tenke at jeg gjør noe feil, og heller tenke hva trenger barnet mitt? Det er lov å gjøre "feil", men man må være åpen for å se det, og for å forbedre seg. Man forbedrer seg på alle andre arenaer så hvorfor ikke som forelder? Istedenfor å bli sur og føle seg truffet, se heller på hva en kan forbedre for å få gladere barn. Da blir livet lettere for foreldrene også. Prøv å sett deg i barnets sted og tenk på hvordan det er å være dem. Snakk med dem. La dem være delaktige.

Anonymkode: f6fe3...3f6

[Anonym bruker]

Nå var ikke mine spesielt vanskelige i den alderen, men jeg innrømmer glatt at jeg trives bedre til eldre de blir. Men de blir også mer krevende. Nå er minste 3 år og skal klare alt "helt alene", noe som er grusomt for en mor som ikke har spesielt mye tålmodighet. Vi har rett og slett ikke tid til å bruke en halvtime på morgenstell. Det ender ofte med at hun blir påkledt med tvang, da hun somler bort tiden på furting over feil tannkrem eller at hun helst skulle hatt søsterens skjørt. 

Anonymkode: 7576e...eaa

[Anonym bruker]

Hihi Skjønner frustrasjonen din. Selv elsker jeg virkelig den alderen. Egentlig elsker jeg alt fra spedbarnsalder til de bikker 9-10 år. Etter det vil jeg helst melde meg ut noen år

Jeg setter stor pris på trass og egenvilje. Ser på det som et sunnhetstegn, selv om det helt klart er en stor tålmodighetsprøve

Anonymkode: 7e6c9...46a