Jeg er ikke meg....

[Anonym bruker]

Jeg er ikke meg.... jeg vet ikke hvem jeg er. 

Etter flere års strev med vond kropp, men et hode som føles som 6 i promille... etter åresvis med kamp for å fikse meg selv, hundretusenvis av kroner til alternative behanldere... 

 

Jeg får det ikke til. Jeg blir ikke bedre. Jeg blir ikke frisk! Jeg skammer meg. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Ber om 100% uføre nå... har 50% uføre fra før av. Ingen vet! Jeg skammer meg! Dette er ikke meg. 

 

Mitt egentlige jeg er 100% frisk. Jobber i jobben jeg elsker. Stiller opp hvor enn det trengs. Jeg stiller opp for familie og venner. Jeg er en god kone! 

 

Mitt eneste som er igjen er, jeg ER en god mamma! Jeg gjør alt for mine barn, etter det er det tomt! Det er ikke nok til meg... 

 

Jeg skjems... hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg? Hater meg selv! Vil bare fungere....det er jo ikke så mye å be om vel ? 

Alt er gjort... lege, blodprøver, psykolog, healing (så og si) ALT av alternative behandlere... jeg har "bare" hodepine og fibromyalgi.... 

Anonymous poster hash: 5ff9b...1bb

[Anonym bruker]

Skal du gjøre én ting til, så ville jeg kontaktet Balderklinikken og vurdert infeksjonssykdomer (type flåttbårne sykdommer og disses co-infeksjoner), samt kosthold/ernæring og matintoleranser.

 

Jeg nøster selv i langvarig sykdom og har ikke vært i jobb på flere år, får enda på aap. Legene forstår ikke hva som er årsaken til det de finner på blodprøvene og som forklarer symptomene mine.

Det som har hjulpet meg mest er å komme til noen som tenker helhetlig og samtidig er åpen for bredere tester enn det det offentlige tilbyr. Jeg har fått et nytt liv etter at jeg begynte å ta mineraltilskudd etter det hårmineralanalysene har vist. Det er det eneste som holder ting i sjakk, virker det som. Jeg er fremdeles ikke frisk, men jeg har blitt bedre. Videre har jeg fått påvist en kronisk infeksjon som jeg også går i behandling for, det har også gjort meg bedre. På blodprøvene tatt hos fastlege og sykehus er det noe helt konkret som slår ut, men alle andre prøvene er bra (den ene er nok til å forklare mine symptomer, men de forstår ikke hvorfor den er som den er). Jeg vil trolig nå også få diagnosen ikke-cøliakisk glutenintoleranse selv om jeg ikke slår ut på noen tester.

Jeg går ikke til Balderklinikken, men jeg går til noen som jobber på lignende måte, har også tatt prøver via Lab1 og gode laboratorium i utlandet.

 

Uansett hva du gjør - hold et kosthold som senker betennelse i kroppen. Dvs. kutt ut sukker og for mye karbohydrater, og få i deg nok av gode fettsyrer (spes. omega3), grønnsaker og gode proteinkilder. Få målt D-vitaminnivåene dine minst et par ganger i året, da personer med fibromyalgi som regel har for lite D-vit.

Uansett hva som feiler deg så vil et sunt kosthold som demper betennelse i kroppen være med på å hindre at du blir verre.

 

Men, det som er viktigst for deg, det er å akseptere at ting er som de er nå. Det å akseptere dette betyr ikke at du aldri ev. kan bli bedre, men det å akseptere situasjonen som den er akkurat her og nå, det gjør at du vil kaste bort mindre energi på frustrasjoner i å fornekte at ting er som de er. Videre er det kjempeviktig at du skiller det som skjer med kroppen din fra deg som person.

 

Hvorfor skal du hate deg selv? Du har ikke selv bestemt deg for å få disse plagene, har du?

Du er IKKE sykdommen din!

 

Du kan hate situasjonen. Men å hate deg selv ødelegger deg selv!

Se om du kan prøve å akseptere at ting er som de er her og nå, og ikke stritt så imot å akseptere det. Tro meg, du får det enklere om du greier å akseptere det. Da vil du også frigjøre en del energi som du desperat trenger.

 

Jeg har også egentlig en jobb jeg elsker, savner jobben omtrent daglig, savner det å ha noe å gå til, kolleger, føle at jeg er til nytte. Jeg trives ikke med å gå som jeg gjør ute av stand til å gjøre noe, være utslitt av ting som andre ikke en gang tenker over at de gjør. Men jeg måtte gå noen runder med meg selv, for jeg begynte å snakke negativt til meg selv, tvilte på meg selv, bare jeg prøvde litt hardere, tenkte litt mer positivt osv. Og når det ikke fungerte, da ble jeg enda mer negativ, for da var det jo jeg som feilet. Jeg fant ut at skulle jeg overleve dette psykisk så måtte jeg snu tankene mine. Og det første er å akseptere at ting er som de er akkurat her og nå. Og så er det å akseptere at du ikke er sykdommen din.

 

Tenk på to personer som ikke kan svømme, begge faller av en båt, ingen har enda oppdaget at de har falt over bord. Den ene får fullstendig panikk, nekter å akseptere fakta, kaver og krafser i vannet, hyperventilerer, jo mer den forsøker jo mer under vann kommer personen, der han prøver å kave seg etter båten, jo mer han løfter armene for å tilkalle oppmerksomhet, jo lengre ned i vannet kommer han... og til slutt drukner personen i den panikkartede kampen, fordi den har brukt opp alle krefter på å kjempe mot.

Den andre aksepterer at det tar tid før han blir savnet, men vet at han blir det, han vet at hvis han sliter seg helt ut på å kjempe mot, da vil han helt sikkert drukne. Så han prøver å slappe av, og greier å flyte med i det som skjer, greier bokstavelig talt greie å holde seg flytende, i hvert fall med hodet og nesa over vann. Denne personen vil trolig greie seg når de på båten så oppdager at de har falt over bord og kan komme og plukke dem opp.

Prøver bare å tegne et bilde på det å ikke kjempe for mye imot, at du da risikerer å miste deg selv i det hele.

 

Du har ikke bevisst valg å få det som feiler deg. Så hvorfor skal du skamme deg? Mener du folk som får MS eller kreft eller nyresvikt også skal skamme seg? Hvis ikke, hvorfor skal du skamme deg?

 

Å skamme deg vil også bare tappe deg for krefter. Og når du skammer deg så aksepterer du ikke at ting er som de er, og du stiller også likhetstegn mellom deg selv som person og sykdommen din. Når du skammer deg over dette, da straffer du deg selv, og det vil bare ødelegge deg mer.

 

Det kan være beintøft å greie å akseptere, det høres så enkelt ut å bare si det, men jeg tror det er eneste veien å gå.

Men selv om jeg har akseptert situasjonen som den er, så har jeg ikke gitt opp å finne ut hva som faktisk feiler meg eller hvordan jeg kan få et greit liv slik situasjonen er. Når jeg aksepterer at ting er som de er, at jeg ikke greier alt jeg ønsker og "burde" greie, når jeg virkelig aksepterer det, da slipper jeg å bruke energi hver eneste dag, hele dagene på det jeg uansett ikke kan gjøre. Og ved å akseptere det så slipper jeg det energitapet. Det betyr ikke at jeg ikke er frustrert innimellom eller ofte, det betyr ikke at jeg ikke har en sorg over det som ikke er lenger - men det betyr at jeg aksepterer følelsene, men ikke dveler ved dem, jeg velger å akseptere at situasjonen er som den er, og at det er naturlig å ikke være fornøyd med det. Da blir frustrasjonene litt enklere, sorgen blir sett, men setter seg ikke fast. De negative følelsene får i hvert fall ikke større plass enn de trenger å ha.

Jeg prøver å flyte med.

 

Det er en prosess, så vær snill med deg selv i prosessen. Aksepter at ting er som de er - det å akseptere betyr ikke at du ikke kan bli bedre i fremtiden! Du er IKKE sykdommen din!

Anonymous poster hash: 8a59e...4b6

[Anonym bruker]

 

Skal du gjøre én ting til, så ville jeg kontaktet Balderklinikken og vurdert infeksjonssykdomer (type flåttbårne sykdommer og disses co-infeksjoner), samt kosthold/ernæring og matintoleranser.

 

Jeg nøster selv i langvarig sykdom og har ikke vært i jobb på flere år, får enda på aap. Legene forstår ikke hva som er årsaken til det de finner på blodprøvene og som forklarer symptomene mine.

Det som har hjulpet meg mest er å komme til noen som tenker helhetlig og samtidig er åpen for bredere tester enn det det offentlige tilbyr. Jeg har fått et nytt liv etter at jeg begynte å ta mineraltilskudd etter det hårmineralanalysene har vist. Det er det eneste som holder ting i sjakk, virker det som. Jeg er fremdeles ikke frisk, men jeg har blitt bedre. Videre har jeg fått påvist en kronisk infeksjon som jeg også går i behandling for, det har også gjort meg bedre. På blodprøvene tatt hos fastlege og sykehus er det noe helt konkret som slår ut, men alle andre prøvene er bra (den ene er nok til å forklare mine symptomer, men de forstår ikke hvorfor den er som den er). Jeg vil trolig nå også få diagnosen ikke-cøliakisk glutenintoleranse selv om jeg ikke slår ut på noen tester.

Jeg går ikke til Balderklinikken, men jeg går til noen som jobber på lignende måte, har også tatt prøver via Lab1 og gode laboratorium i utlandet.

 

Uansett hva du gjør - hold et kosthold som senker betennelse i kroppen. Dvs. kutt ut sukker og for mye karbohydrater, og få i deg nok av gode fettsyrer (spes. omega3), grønnsaker og gode proteinkilder. Få målt D-vitaminnivåene dine minst et par ganger i året, da personer med fibromyalgi som regel har for lite D-vit.

Uansett hva som feiler deg så vil et sunt kosthold som demper betennelse i kroppen være med på å hindre at du blir verre.

 

Men, det som er viktigst for deg, det er å akseptere at ting er som de er nå. Det å akseptere dette betyr ikke at du aldri ev. kan bli bedre, men det å akseptere situasjonen som den er akkurat her og nå, det gjør at du vil kaste bort mindre energi på frustrasjoner i å fornekte at ting er som de er. Videre er det kjempeviktig at du skiller det som skjer med kroppen din fra deg som person.

 

Hvorfor skal du hate deg selv? Du har ikke selv bestemt deg for å få disse plagene, har du?

Du er IKKE sykdommen din!

 

Du kan hate situasjonen. Men å hate deg selv ødelegger deg selv!

Se om du kan prøve å akseptere at ting er som de er her og nå, og ikke stritt så imot å akseptere det. Tro meg, du får det enklere om du greier å akseptere det. Da vil du også frigjøre en del energi som du desperat trenger.

 

Jeg har også egentlig en jobb jeg elsker, savner jobben omtrent daglig, savner det å ha noe å gå til, kolleger, føle at jeg er til nytte. Jeg trives ikke med å gå som jeg gjør ute av stand til å gjøre noe, være utslitt av ting som andre ikke en gang tenker over at de gjør. Men jeg måtte gå noen runder med meg selv, for jeg begynte å snakke negativt til meg selv, tvilte på meg selv, bare jeg prøvde litt hardere, tenkte litt mer positivt osv. Og når det ikke fungerte, da ble jeg enda mer negativ, for da var det jo jeg som feilet. Jeg fant ut at skulle jeg overleve dette psykisk så måtte jeg snu tankene mine. Og det første er å akseptere at ting er som de er akkurat her og nå. Og så er det å akseptere at du ikke er sykdommen din.

 

Tenk på to personer som ikke kan svømme, begge faller av en båt, ingen har enda oppdaget at de har falt over bord. Den ene får fullstendig panikk, nekter å akseptere fakta, kaver og krafser i vannet, hyperventilerer, jo mer den forsøker jo mer under vann kommer personen, der han prøver å kave seg etter båten, jo mer han løfter armene for å tilkalle oppmerksomhet, jo lengre ned i vannet kommer han... og til slutt drukner personen i den panikkartede kampen, fordi den har brukt opp alle krefter på å kjempe mot.

Den andre aksepterer at det tar tid før han blir savnet, men vet at han blir det, han vet at hvis han sliter seg helt ut på å kjempe mot, da vil han helt sikkert drukne. Så han prøver å slappe av, og greier å flyte med i det som skjer, greier bokstavelig talt greie å holde seg flytende, i hvert fall med hodet og nesa over vann. Denne personen vil trolig greie seg når de på båten så oppdager at de har falt over bord og kan komme og plukke dem opp.

Prøver bare å tegne et bilde på det å ikke kjempe for mye imot, at du da risikerer å miste deg selv i det hele.

 

Du har ikke bevisst valg å få det som feiler deg. Så hvorfor skal du skamme deg? Mener du folk som får MS eller kreft eller nyresvikt også skal skamme seg? Hvis ikke, hvorfor skal du skamme deg?

 

Å skamme deg vil også bare tappe deg for krefter. Og når du skammer deg så aksepterer du ikke at ting er som de er, og du stiller også likhetstegn mellom deg selv som person og sykdommen din. Når du skammer deg over dette, da straffer du deg selv, og det vil bare ødelegge deg mer.

 

Det kan være beintøft å greie å akseptere, det høres så enkelt ut å bare si det, men jeg tror det er eneste veien å gå.

Men selv om jeg har akseptert situasjonen som den er, så har jeg ikke gitt opp å finne ut hva som faktisk feiler meg eller hvordan jeg kan få et greit liv slik situasjonen er. Når jeg aksepterer at ting er som de er, at jeg ikke greier alt jeg ønsker og "burde" greie, når jeg virkelig aksepterer det, da slipper jeg å bruke energi hver eneste dag, hele dagene på det jeg uansett ikke kan gjøre. Og ved å akseptere det så slipper jeg det energitapet. Det betyr ikke at jeg ikke er frustrert innimellom eller ofte, det betyr ikke at jeg ikke har en sorg over det som ikke er lenger - men det betyr at jeg aksepterer følelsene, men ikke dveler ved dem, jeg velger å akseptere at situasjonen er som den er, og at det er naturlig å ikke være fornøyd med det. Da blir frustrasjonene litt enklere, sorgen blir sett, men setter seg ikke fast. De negative følelsene får i hvert fall ikke større plass enn de trenger å ha.

Jeg prøver å flyte med.

 

Det er en prosess, så vær snill med deg selv i prosessen. Aksepter at ting er som de er - det å akseptere betyr ikke at du ikke kan bli bedre i fremtiden! Du er IKKE sykdommen din!

 

Anonymous poster hash: 8a59e...4b6

 

 

Hi her

 

 

Så snill du er.... utrolig, tusen takk for svar!! 

 

Jeg ser ikke "ned" på andre mennesker som er syke. Men jeg ser ned på meg selv. Har hele mitt liv vært en person som gir mer enn jeg "tar".... "flink pike"... Savner å fungere. Føler meg ikke som en ressurs lengre. 

 

Jeg VIL ikke være uføre. Jeg vil bare være som alle andre. Var en gang veldig ressurssterk. Hadde en fantastisk jobb, tjente masse penger, hadde masse energi og var sosial og smart. Nå er jeg bare en forvirra person som glemmer, klarer ikke prate rent, sliten, tom for energi, vondt, deprimert... Nytter ikke "tenke positivt". 

 

Har vært hos Øverbø, privatlege i Arendal. Masse tull! Useriøs lege. Skal aldri noe annet enn det fastlegen henviser til.... er loppet nok for penger. 

 

Spiser ikke sukker, lever på naturlig glutenfri diett, har kontroll på  mitt vegetariske kosthold... 

 

Setter så utrolig pris på at du svarte! <3

 

Anonymous poster hash: 5ff9b...1bb

[Anonym bruker]

Uff, sender deg en klem! Syns kanskje du først og fremst burde få noen å snakke med om hvordan du har det. Ikke for å stille diagnoser, ikke for å prøve å bli frisk, men for å få luftet de vonde tankene og kanskje få litt hjelp på det psykiske plan, en slags aksept for situasjonen.

 

Og så lurer jeg på om du har snakket med legen angående D-vitamin? Du vil ikke bli frisk av det, men høye doser kan hjelpe på de vondeste periodene, min stemor og to andre jeg kjenner hadde leger so foreslo dette og det hjalp en god del for dem. Det er ingen redning sånn sett, langt ifra, men litt hjelp er bedre enn ingenting!

 

Når det gjelder kronisk hodepine har jeg ei venninne som havnet i en ulykke for 15 år side, etter det har hun hatt kronisk hodepine og de finner ikke ut grunnen. For to år siden fikk hun botox som siste forsøk på å lette smertene uten alle de smertestillende hun tok (og ble avhengig av). Det har hjulpet henne helt ekstremt mye! De første tre gangene med injeksjoner ble hun ganske dårlig i en ukes tid etterpå, men nå blir hun ikke det lenger. Hun får botox i panne, nakke, skuldre og kjeven. (Dekkes av staten) Kanskje verdt å nevne for legen?

 

Anonymous poster hash: 2359e...3cc

[Anonym bruker]

Haha, nei du er meg

 

Jeg har det mye som deg, men uten skammen. Mange år uten å finne ut av hvorfor jeg ikke virker. For tiden sover jeg 12 timer i døgnet ca. Det er en fortvilende situasjon. Ferier er verst, da kommer det virkelig fram hvor lite energi jeg har, da blir det vanskelig å skjule hvor sliten jeg alltid er og hvor mye jeg må sove.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal løse dette.

 

Anonymous poster hash: 5e0d5...0a4

[Anonym bruker]

Uff, sender deg en klem! Syns kanskje du først og fremst burde få noen å snakke med om hvordan du har det. Ikke for å stille diagnoser, ikke for å prøve å bli frisk, men for å få luftet de vonde tankene og kanskje få litt hjelp på det psykiske plan, en slags aksept for situasjonen.

 

Og så lurer jeg på om du har snakket med legen angående D-vitamin? Du vil ikke bli frisk av det, men høye doser kan hjelpe på de vondeste periodene, min stemor og to andre jeg kjenner hadde leger so foreslo dette og det hjalp en god del for dem. Det er ingen redning sånn sett, langt ifra, men litt hjelp er bedre enn ingenting!

 

Når det gjelder kronisk hodepine har jeg ei venninne som havnet i en ulykke for 15 år side, etter det har hun hatt kronisk hodepine og de finner ikke ut grunnen. For to år siden fikk hun botox som siste forsøk på å lette smertene uten alle de smertestillende hun tok (og ble avhengig av). Det har hjulpet henne helt ekstremt mye! De første tre gangene med injeksjoner ble hun ganske dårlig i en ukes tid etterpå, men nå blir hun ikke det lenger. Hun får botox i panne, nakke, skuldre og kjeven. (Dekkes av staten) Kanskje verdt å nevne for legen?

 

Anonymous poster hash: 2359e...3cc

 

HI her: 

 

Jo, trenger noen å snakke med. Har bedd om henvisning til psykolog, men virker som man må være i kategori "selvmordsfare" for å unngå avslag på det. Jeg har i allefall fått avslag. Jeg har vært 2 ganger før, godt å prate, er moderat deprimert, men liksom ikke noe mer...så da avsluttes behandling. Jeg blir så sendt til psykiatrisk sykepleier som ber meg tenke positivt og elske meg selv. enig med henne, men det hjelper lite når smertene står på, jeg blir såååå leiiii meg!!!! 

 

Har fått botox 3 ganger av nevrolog. Hjalp ikke - bortsett fra mindre rynker i pannen.... Så avsluttet det. 

 

Men, D vitamin skal jeg sjekke ut. Jeg mangler ikke noe på blodprøvene, men mulig jeg ligger i nedre sjikt? Skal sjekke det ut. Takk  

 

Anonymous poster hash: 5ff9b...1bb