Sitter fast her vi bor nå

[Anonym bruker]

Jeg fikk angst etter første fødsel. Det har egentlig bare blitt verre (ptsd), og her jeg bor nå har vi bodd i 7 år. Det er en slags trygghet i det at man vet hva man har. Men jeg føler ikke det er sunt å bo her, miljøet her vi bor er ikke greit, barnehagen er jeg misfornøyd med, men allikevel er jeg redd for å flytte på meg. Redd for nye omgivelser, at alt er nytt og ferskt. Jeg har grodd fast her, kan man vel si

 

Har ingen venner eller bekjente her (vel, foreldrene i barnehagen kan vel kalles bekjente), så trenger jo ikke å bo her i det hele tatt. Jeg liker meg egentlig ikke her, er bare veldig redd for det ukjente. Tenk om vi flytter til et sted som er verre? Like ille? Tenk om vi ikke trives?

Hvordan kan jeg få andre tanker og tørre å flytte? For kanskje å få det bra et annet sted. For jeg har det ikke bra her, heller... Men jeg vet hva jeg har, ikke hva jeg får  

Anonymous poster hash: 51b86...3af

[Anonym bruker]

Har du fått ptsd av fødselen? Går det an?

 

Får du behandling? Snakk om flytting med behandler og få hjelp til å sortere tanker.

 

Anonymous poster hash: ed2af...c41

[Anonym bruker]

Har du fått ptsd av fødselen? Går det an?

 

Får du behandling? Snakk om flytting med behandler og få hjelp til å sortere tanker.

 

Anonymous poster hash: ed2af...c41

Nei, har ikke fått det.

 

 

Anonymous poster hash: 51b86...3af

[Anonym bruker]

Ja.... vil gjerne høre erfaringer fra dette. Sitter i samme situasjon selv.

 

Anonymous poster hash: 4651e...022

[Anonym bruker]

Har du fått ptsd av fødselen? Går det an?

 

Får du behandling? Snakk om flytting med behandler og få hjelp til å sortere tanker.

 

Anonymous poster hash: ed2af...c41

Klart det går an

 

 

Anonymous poster hash: baa01...19e

[Anonym bruker]

Jeg fikk PTSD utløst av fødsel. For meg var det hele settingen rundt og selve fødselen som utløste det i tillegg til en liten episode etter fødselen. Jeg holdt på å dø og var syk i lang tid etterpå for å gjøre en lang historie kort

 

Jeg sliter den dag i dag. Er ett eller annet m stress som minner meg om den situasjonen.

 

Tilstanden går litt opp og ned, men presser meg hele tiden. Det går sakte framover.. jeg kan finne på å få full panikk dersom noen ber meg presentere meg selv på et foreldremøte.

 

Slik var jeg ikke før... sukk!

 

Mitt eneste råd til deg er å hele tiden presse deg, eller i det minste stå i situasjonene som gjør at du sliter. Slik har jeg sakte blitt litt og litt bedre.

 

Det er 9 år siden jeg fikk diagnosen, men er kommet langt tror jeg. Har bare vært noen få behandlinger hos psykolog.

 

 

Anonymous poster hash: ffd3b...fa9