Ammeslutt før 6 ukers alder.

[jordmorstudenten]

Amming  er en kunst som både mor og barn må lære, og ofte kan det oppstå mange komplikasjoner underveis. For dere som ikke lyktes, og måtte gi opp innen 6 uker.

 

Hva slags utfordringer hadde du med amming?

Hvordan opplevde du ammehjelpen du fikk på barselavdelingen?

Hva slags tiltak ble forsøkt på barselavlinge?

Hvor lenge varte ditt barselopphold?

Oppsøkte du hjelp etter hjemreise, i såfall hvor?

Hvor tilgjengelig var hjelpen?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk tre barn i løpet av snaut tre år. Hadde samme problem med alle tre mtp. ammingen. Jeg fikk ikke i gang melkeproduksjonen nok til at barnet fikk nok næring.

Jeg opplevde hjelpen til å begynne med litt påtrengende. Var jo som oftest en barnepleier som bare tok tak i brystet, som sikkert var naturlig for henne, men fremmed for meg, og dyttet det i munnen på barnet. Det ble ofte sagt at melken kommer snart, bare vent. Som nyfødt sover jo barna mye, og ingen sa at jeg burde legge barnet inntil veldig ofte, og da barna våknet var de sultne og utålmodige og spyttet gjerne brystvorten ut og hylte, for der kom det jo bare to dråper. 

På dag to erklærte jordmor/barnepleier at barna trengte mer mat, og jeg måtte gi tilskudd med mme etter amming, gjerne 30 ml og økende. Da ville jo ungene ikke prøve brystet, men heller får mat på flaske.

1. gang  var jeg 5 dager på barsel pga. manglende melk og tilvenning. 2. gang var jeg 8 dager på barsel pga. blodtap etter operasjon (fastgrodd morkake), livmorbetennelse og til slutt blodoverføring. 3. gang var jeg 7 dager pga. keisersnitt. Alle tre gangene var barna vant til store mengder mme før vi forlot sykehuset.

Jeg forsøkte å amme før jeg ga mme da jeg kom hjem, men det var et tapt slag, fordi sykehuset og helsestasjonen mente jeg skulle fortsette å gi så mye mme som barna ville ha. Da var de sultne og utålmodige når de våknet, og uinteresserte i å prøve amming mellom mme-måltidene fordi de var mette. 

Både sykehuset og helsestasjonen var så vennlige og velmenende da de sa at mat kan man kjøpe, men ikke kjærlighet (eller valgte de bare den enkle veien?). Det var mye tårer og følelse av å være en dårlig mor i den perioden, og det var først etter at barna ble litt større at jeg skjønte at ting kunne vært gjort annerledes. 

Hvorfor anbefalte sykehuset at barnet skulle spise seg mett på dag 2 framfor å få litt tilskudd, slik at det var sultent nok til å prøve innimellom mme-måltidene? Hvorfor sa de ikke at jeg skulle legge barnet oftere til enn hver 3. time?

Når det er sagt, hadde både min mor og bestemor flaskebarn, så det kan jo være at det aldri villet blitt en ordentlig melkeproduksjon, men jeg føler at sykehus og helsestasjon ga litt fort opp, og at jeg stolte for mye på at deres avgjørelse var riktig. Kanskje de ikke ville gjøre det sårt for meg at jeg ikke fikk til ammingen. De som ikke ønsker å amme, vil jo ikke ha konstant masing om dette, men jeg skulle ønske at noen sa at det er tøft og kan være vanskelig, men det krever en hyppig innsats hvis du ønsker å prøve og få det til å fungere. De ga på en måte opp på vegne av meg... 

Som sagt, dette er noe jeg har tenkt over i etterkant av at siste var ferdig med flaske.

Anonymous poster hash: 5abca...182

[jordmorstudenten]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare.

 

Du har utvilsomt vært uheldig med ammeveiledningen, ja. Det å tilby barnet morsmelkerstatning, så tidlig , er å lage problemer for det videre forløpet.

Høres ut som du har reflektert mye over dette, og det virker som du har rett i dine betraktninger.

Det er bare så dumt at man ikke ser hva som skjer før i etterkant. Da har man gjerne gått mange unødvendige runder med fortvilelse og følelsen av å være en dårlig mor.

Tenk om man kunne vært spart for dette!

[Anonym bruker]

Jeg gjennomgikk brystreduksjon fem år før jeg fikk mitt første barn så var forberedt på å få vansker, eller ikke kunne amme. Pga stort blodtap lå jeg på barsel på Ahus men følte jeg fikk lite hjelp og støtte til ammingen. Usikker på hvorfor, mulig de visste fra papirene mine om reduksjonen men var dessverre for usikker og overveldet til å spørre. Fikk lånt meg en elektrisk pumpe da vi kom hjem men det meste jeg fikk ut på en pumping var 35ml så forstod det ikke var mulig for meg å amme. Pumpet i 3 dager før jeg gikk over til MME. Da jeg fikk nr 2 18 måneder senere sørget jeg for å få mer hjelp på sykehushotellet for å vite at jeg hadde prøvd mitt beste. Etter 1 uke med amming, pumping og MME innså jeg at jeg ble en bedre mamma av å kun gi flaske. Så mine to er sunne og friske flaskebarn!

 

Anonymous poster hash: 057af...2e8

[Anonym bruker]

Jeg sklir forsiktig forbi og bare skyter inn at jeg tror at man hadde tjent så ufattelig mye på å terpe litt mer på teorien på svangerskapskontrollene. Som gravid var jeg ekstremt lærevillig - som barselkvinne ville jeg bare ha fred fra alle velmenende råd.

 

Anonymous poster hash: 4688f...036

[Anonym bruker]

Amming er en kunst som både mor og barn må lære, og ofte kan det oppstå mange komplikasjoner underveis. For dere som ikke lyktes, og måtte gi opp innen 6 uker.

 

Hva slags utfordringer hadde du med amming?

Hvordan opplevde du ammehjelpen du fikk på barselavdelingen?

Hva slags tiltak ble forsøkt på barselavlinge?

Hvor lenge varte ditt barselopphold?

Oppsøkte du hjelp etter hjemreise, i såfall hvor?

Hvor tilgjengelig var hjelpen?

Tilstoppede melkeganger. Igjen og igjen og igjen og igjen. Et grusomt mareritt!!! Varme omslag, massasje, lecitin, håndmelking, pumpe, hyppig amming, ulike ammestillinger, kuttet tungebåndet til ungen, osv osv. Prøvde absolutt ALT som finnes av råd! Fikk råd av ammehjelpen på nett/telefon. Fikk hjelp av ammespesialist på helsestasjonen. Leste bøker og artikler. Gjorde alt jeg kunne for å lykkes!

 

Strevde livet av meg i 6 jævlige uker før jeg måtte kaste inn håndkleet. Det er én ting jeg savner i ettertid: noen burde sagt til meg tidligere at jeg måtte slutte! Alle problemene tok helt overhånd. Dette gikk ut over min tidlige tilknytning til barnet. Men det var jeg ikke i stand til å se selv. All propagandaen og ammepresset vi utsettes for er ganske sterk. Jeg var veldig nær en alvorlig depresjon da jeg endelig ga opp.

 

Jeg synes det er kjempetrist at mine første uker med barnet og min tilknytning til han ble ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 889f4...2ad

[Anonym bruker]

Fikk aldrig riktig melkespreng. Klarte å produsere nok første 10 dagene. Etter det økte ikke produksjonen på tross av nesten kontinuerlig amming kombinert med pumping og etterhvert piller også første gangen.

Ammehjelpen var ikke stort. Var mye overlatt til meg selv. Lå på barsel 3 dager. Da den eldste var blitt ammet 2 timer kontinuerlig fordi hun slapp hver gang hun fikk litt i seg og skrek og mine instinkter sa at her er det noe galt ble det bare avfeid. De mente hun var lat og bare skrek fordi melken ikke kom fort nok. Men det var ikke det som var saken i det hele tatt og jeg skulle ønske noen hadde tatt mine instinkter alvorlig selvom jeg var førstegangs. (Hun har det bra nå da) Med nr to tenkte jeg at denne gangen kommer det til å gå bra. Den første var jo syk. Det var derfor det ikke gikk. Men det var samme historie. Etter dag 10 økte ikke produksjonen. Baby hadde god sugeteknik og sugde meg tom gang på gang på gang på gang dag og natt. Til slutt sov han ikke mer enn 30 minutter sammenhengende før han ville ha mat igjen. Han ble aldri mett. Etter en uke var jeg nødt å gi opp. Jeg lå litt over 2 dager på barsel.

Jeg opplevde omsorgen på barselgangen som veldig sporadisk. Den første gangen var det bare to personer ut av de mange som faktisk viste litt interesse for hvordan det gikk og hvordan jeg hadde det. Enkelte virket direkte irriterte om man tok kontakt. De fleste virket bare uinteresserte og de hadde uansett ikke tid nå hvis ikke du hadde et medisinsk problem.

 

Anonymous poster hash: 39295...db9