Straffes etter krangel

[Anonym bruker]

Æsj, skrev akkuratt et langt innlegg også forsvant det

 

Samboer og jeg hadde en krangel på søndag, nå 4 dager etter "straffer han meg" fortsatt ved å være kald, inneslutta og avvisende. Vi har gjort opp og snakket ut om krangelen.

Vi er vanligvis et par som gir hverandre mye oppmerksomhet og kos, men hver gang etter en krangel blir jeg straffet i dager/uke. Vi krangler sjelden! Månder i mellom.

Jeg har forsøkt å si at man ikke trenger å være perlevenner etter en krangel, men at man må kunne snakke sammen og ha en grei stemning til resten går seg til. Vi er voksene og har et barn!!

 

Han sier at hver gang vi krangler svekker det forholdet. Han trekker seg unna og skal slikke sårene sine. Jeg forsøker å komme inn i normalen igjen. Krangelen var en liten sak, men han straffer meg som om jeg skulle ha gjort noe svære greier. Jeg er så lei! Noen andre som har det sånn?

Skal jeg ikke kunne ta opp ting, i redsel for at det utarter seg til en krangel og jeg blir straffa i en ukes tid etterpå med silent treatment og null klem eller kos?

Jeg er så lei av at han skal behandle meg ved å kontrollere når jeg skal få oppmerksomhet eller tas inn i varmen igjen. Tenk om jeg skulle gjort det samme.. ?

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Anonym bruker]

Sånn er min mann også. Han er også ekstremt egoistisk, lat, eier ikke selvinnsikt og tar aldri ansvar for ting han sier og gjør, han nekter å snakke om ting så vi får skvære opp (da bare ignorerer han meg) han løfter ikke en finger for verken meg eller ungene sine og jeg står her med alt alene. Dette har selvsagt resultert i en del konflikter opp igjennom og når jeg prøver å løse opp i det etter en diskusjon så later han som om jeg ikke eksisterer. Ser ikke på meg, svarer ikke osv. I dagene/ukene som kommer så får jeg the silent treatment som straff.

 

Det er helt grusomt og så ufortjent. Jeg orker ikke mer nå og er på tur ut etter 8 år med helvete. Han er psykisk syk og går til psykolog hvor han bare sitter å sier det han tror psykologen vil høre. (Ja jeg har vært med han på noen timer)

 

Jeg har innsett at det å håpe på en bedring ikke kommer til å skje. Jeg og barna får det mye bedre uten han. Han ignorerer de også og det er stor nok grunn for meg til å gå fra han. Han bryr seg rett og slett ikke om barna sine eller meg for den saks skyld.

 

Anonymous poster hash: b8f06...0a6

[Twintipp og himmelblå]

Da tar du tilbake kontrollen kvinne! Gi faen. Stikk ut og slutt og bry deg du også.

[Anonym bruker]

Sånn er min mann også. Han er også ekstremt egoistisk, lat, eier ikke selvinnsikt og tar aldri ansvar for ting han sier og gjør, han nekter å snakke om ting så vi får skvære opp (da bare ignorerer han meg) han løfter ikke en finger for verken meg eller ungene sine og jeg står her med alt alene. Dette har selvsagt resultert i en del konflikter opp igjennom og når jeg prøver å løse opp i det etter en diskusjon så later han som om jeg ikke eksisterer. Ser ikke på meg, svarer ikke osv. I dagene/ukene som kommer så får jeg the silent treatment som straff.

 

Det er helt grusomt og så ufortjent. Jeg orker ikke mer nå og er på tur ut etter 8 år med helvete. Han er psykisk syk og går til psykolog hvor han bare sitter å sier det han tror psykologen vil høre. (Ja jeg har vært med han på noen timer)

 

Jeg har innsett at det å håpe på en bedring ikke kommer til å skje. Jeg og barna får det mye bedre uten han. Han ignorerer de også og det er stor nok grunn for meg til å gå fra han. Han bryr seg rett og slett ikke om barna sine eller meg for den saks skyld.

 

Anonymous poster hash: b8f06...0a6

Barnet vårt er enda så liten så de krangler ikke, men har tenkt tanken på hvordan han blir mot henne når det oppstår diskusjon eller krangler mellom de. Om han er voksen nok da til å heve seg over det og vise henne kjærlighet allikevel.

Tror han har det fra morra si, hun også blir så furten og skal ha masse oppmerksomhet i dagesvis og skal ikke ta telefonen osv. Jeg blir svett av sånn opplegg, grow up og move on! Hvor gamle er barna dine? Din høres jo verre ut enn min.. blæ!

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Anonym bruker]

Da tar du tilbake kontrollen kvinne! Gi faen. Stikk ut og slutt og bry deg du også.

Det som er, er at jeg er jo forbanna og lei jeg også. Og klarer i flere dager å drite i han, men så når det nærmer seg en uke så kjenenr jeg hvor psykisk sliten jeg blir av det opplegget hans. Og selvom det er en grei stemning og ikke ampert foran barnet vårt så merker jo hun at det er forskjell fra hva som er vanlig..

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Anonym bruker]

 

Barnet vårt er enda så liten så de krangler ikke, men har tenkt tanken på hvordan han blir mot henne når det oppstår diskusjon eller krangler mellom de. Om han er voksen nok da til å heve seg over det og vise henne kjærlighet allikevel.

Tror han har det fra morra si, hun også blir så furten og skal ha masse oppmerksomhet i dagesvis og skal ikke ta telefonen osv. Jeg blir svett av sånn opplegg, grow up og move on! Hvor gamle er barna dine? Din høres jo verre ut enn min.. blæ!

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

De er 7, 5 og snart 2. Den eldste har ikke noe godt forhold til sin far. Sier at han ikke liker å være sammen med han, at han ikke er glad i han og at han ikke savner han når han er borte. Den mellomste er litt mer likegyldig og bryr seg ikke fullt så mye. Den minste får hysterisk anfall om jeg forlater rommet bare for å gå på do når faren er her. Han reagerer ikke sånn når far ikke er hjemme og han er i stua med søsknene.

 

Ja mannen min er helt ille, det har gradvis blitt verre og nå er det så ille at når jeg ser hva det gjør med ungene så blir valget enkelt. Ikke d jeg ønsket meg i livet, å bli alene med tre små barn, men det han driver med er psykisk mishandling og det kan vi ikke leve med. Jeg har fått nok og må skjærme barna fordi han ikke evner å ta seg sammen. Han ser ikke noe galt i d han gjør selv. Alt handler om straff og konsekvenser. Og det er alle andres feil. Barna er drittunger og jeg maser i følge han.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8f06...0a6

[Superdolly]

Jeg hadde ikke orket, så jeg hadde gitt ham klar beskjed: Familievernkontoret neste.

 

Hvis du skal gå på tå hele tiden i redsel for at han skal straffe deg med silent treatment en uke eller to hvis du sier/ gjør noe feil, da driver han med psykisk mishandling. Jeg hadde ringt fvk og fått time så fort som mulig, og der ville jeg vært dønn ærlig om oppførselen hans, hvor lenge det pågår og hva det gjør med deg. Så ville han fått en - 1 - sjanse til å vise at han jobbet med saken og prøvde å forbedre seg, og gjorde han ikke det ville han blitt singel.

[Anonym bruker]

De er 7, 5 og snart 2. Den eldste har ikke noe godt forhold til sin far. Sier at han ikke liker å være sammen med han, at han ikke er glad i han og at han ikke savner han når han er borte. Den mellomste er litt mer likegyldig og bryr seg ikke fullt så mye. Den minste får hysterisk anfall om jeg forlater rommet bare for å gå på do når faren er her. Han reagerer ikke sånn når far ikke er hjemme og han er i stua med søsknene.

 

Ja mannen min er helt ille, det har gradvis blitt verre og nå er det så ille at når jeg ser hva det gjør med ungene så blir valget enkelt. Ikke d jeg ønsket meg i livet, å bli alene med tre små barn, men det han driver med er psykisk mishandling og det kan vi ikke leve med. Jeg har fått nok og må skjærme barna fordi han ikke evner å ta seg sammen. Han ser ikke noe galt i d han gjør selv. Alt handler om straff og konsekvenser. Og det er alle andres feil. Barna er drittunger og jeg maser i følge han.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8f06...0a6

Uff Ja, det blir nok tøft fremover, men tenk på all den energien du har brukt på å tråkke på glasskår rundt han, nå kan du senke skuldrene og vite at du slipper straff og psykiskdritt! tenk at han er så blind at han ikke ser at han mister familien sin pga det... Du ser at det ikke er sunt, for hverken deg eller barna. Og du gjør det rette!

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket, så jeg hadde gitt ham klar beskjed: Familievernkontoret neste.

 

Hvis du skal gå på tå hele tiden i redsel for at han skal straffe deg med silent treatment en uke eller to hvis du sier/ gjør noe feil, da driver han med psykisk mishandling. Jeg hadde ringt fvk og fått time så fort som mulig, og der ville jeg vært dønn ærlig om oppførselen hans, hvor lenge det pågår og hva det gjør med deg. Så ville han fått en - 1 - sjanse til å vise at han jobbet med saken og prøvde å forbedre seg, og gjorde han ikke det ville han blitt singel.

Han sier selv at det ikke menes som straff, men at det ikke føles naturlig for han å skulle være varm etter vi har krangla. Han blir også så "skuffa" over hvordan vi kan ha det så fint og så plutselig krangle. (og det er jo alltid jeg som starter). Så da trekker han seg liksom unna... Jeg mener jo at hvis det er jeg som har skylda og er ansvarlig for krangelen, ville det jo vært jeg som skulle trukket meg unna og slikket sårene mine fordi jeg fucker oss opp..

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Superdolly]

 

Han sier selv at det ikke menes som straff, men at det ikke føles naturlig for han å skulle være varm etter vi har krangla. Han blir også så "skuffa" over hvordan vi kan ha det så fint og så plutselig krangle. (og det er jo alltid jeg som starter). Så da trekker han seg liksom unna... Jeg mener jo at hvis det er jeg som har skylda og er ansvarlig for krangelen, ville det jo vært jeg som skulle trukket meg unna og slikket sårene mine fordi jeg fucker oss opp..

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

 

Vel, hans "skuffelse" og "sårede følelser" blir uansett en straff, og den straffen går ut over både deg og barnet/barna. Det går også ut over dine følelser for ham, og vil på sikt skade forholdet deres. Jeg hadde glatt konfrontert ham med alt dette, og insistert på terapi på fvk. 

 

For øvrig er det jo helt pussig at en voksen mann skal gå rundt og innbille seg at par aldri krangler, og at en krangel betyr at man "ikke har det fint sammen". Det høres ut som han tror han skal leve i en rosa kioskroman. 

[Anonym bruker]

 

Han sier selv at det ikke menes som straff, men at det ikke føles naturlig for han å skulle være varm etter vi har krangla. Han blir også så "skuffa" over hvordan vi kan ha det så fint og så plutselig krangle. (og det er jo alltid jeg som starter). Så da trekker han seg liksom unna... Jeg mener jo at hvis det er jeg som har skylda og er ansvarlig for krangelen, ville det jo vært jeg som skulle trukket meg unna og slikket sårene mine fordi jeg fucker oss opp..

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

Naturlig at det ikke er superharmonisk stemning etter en krangel, men å trenge 1-2 uker til å slikke sårene og slippe deg inn i varmen igjen er bullshit og nykker.

Her i huset rister vi det av oss i løpet av kort tid, og ender alltid dagen med litt humor rundt det hele, begge innser at de var litt urimelige og vi klemmer og er venner.

Mannen din er en selvrettferdig primadonna, som lar sine egoistiske behov for å markere sin sårede stolthet, ødelegge atmosfæren i familien i ukesvis. Ligger vel også et element av å holde deg nede der. Ved å lage så dårlig stemning når du lufter dine frustrasjoner, lager han høy terskel for at du tørr å ta opp noe med han.

Dette er på ingen måte akseptabelt, og noe du definitivt må ta opp. Enten ved å rett og slett ta tyren ved hornene når han går og sutrer etter en krangel, eller få han med på FVK hvis du synes det er vanskelig å ta tak i det alene.

 

Anonymous poster hash: 36478...8f1

[Anonym bruker]

Naturlig at det ikke er superharmonisk stemning etter en krangel, men å trenge 1-2 uker til å slikke sårene og slippe deg inn i varmen igjen er bullshit og nykker.

Her i huset rister vi det av oss i løpet av kort tid, og ender alltid dagen med litt humor rundt det hele, begge innser at de var litt urimelige og vi klemmer og er venner.

Mannen din er en selvrettferdig primadonna, som lar sine egoistiske behov for å markere sin sårede stolthet, ødelegge atmosfæren i familien i ukesvis. Ligger vel også et element av å holde deg nede der. Ved å lage så dårlig stemning når du lufter dine frustrasjoner, lager han høy terskel for at du tørr å ta opp noe med han.

Dette er på ingen måte akseptabelt, og noe du definitivt må ta opp. Enten ved å rett og slett ta tyren ved hornene når han går og sutrer etter en krangel, eller få han med på FVK hvis du synes det er vanskelig å ta tak i det alene.

 

Anonymous poster hash: 36478...8f1

Det hørtes fint ut, å kunne riste det av seg og le litt av det. I wish! Det er jo sånn jeg syns det bør være.

Og ja, spot on med at han er en selvrettferdig primadonna.Hele innlegget ditt egentlig.. takk.

Jeg skal ta det opp med fvk, for dette er faktisk noe som kan få meg til å ville gå.

 

Anonymous poster hash: 3e23f...42e

[Anonym bruker]

Han straffer deg ikke.han trenger lengre tid enn deg til å komme tilbake til normalen. Det blir akkurat som at en hormonell kvinne ikke straffer mannen selv om hun er sur. Det er bare hun som er sur.

 

Anonymous poster hash: b536b...3c5

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg kjenner meg litt igjen i følelsene til mannen din, jeg er bare ikke like ekstrem. Jeg trenger ikke dagevis på å komme over det, men trenger noen timer ja. Mannen min farer fort opp, men lander fort igjen også. Ofte skjønner jeg ikke hva han ble oppfarende for i det hele tatt, og trenger noen timer etter at han har landa på å bearbeide mine tanker om det. Da blir det slik at jeg ikke begynner prosessen før han er ferdig med sin.

 

Jeg skulle gjerne hatt råd om hvordan jeg kan bli flinkere til å parkere den såra stoltheten min, for det er virkelig tungvint å ha det slik!