Jeg har blitt folkevond

[Anonym bruker]

En blanding av sosial angst og depresjon gjør meg folkevond. Drister jeg meg til å gå meg en tur blir jeg, faktisk!, irritert hvis jeg møter noen på veien. Fordi det betyr hjertebank, angst, og problemer i timesvis etterpå. Det er utelukkende dersom jeg går tur her jeg bor. I byen klarer jeg meg fint, for der er jeg anonym.

 

Bor et lite sted med mye baksnakking osv. Jeg vet hvordan det er. De med finest hus og dyrest bil er høyest i næringskjeden, for å si det sånn. BYGD. Ikke sant? Alle vet vel om den stereotypien. 

Her stemmer det ganske godt. Særlig etter "de nye" flyttet inn og lagde seg sin egen klikk med Oslofolk. Uansett..

 

Jeg har et kjempeproblem. Det er jeg som er problemet, jeg vet det. Men det er bare sånn det er, jeg blir irritert over andre mennesker hele tiden. Alt de gjør irriterer meg. Og det bunner nok i noe helt annet enn akkurat den personen. Men jeg er folkevond, sky, irritabel. Jeg har det ikke så lett om dagen så merker en forverring psykisk. 

 

Når jeg skal levere i barnehagen er jeg tvers gjennom irritert på alle jeg ser. Klarer heldigvis å skjule det; klistrer på et smil og et HEI og fokuserer på å si hadet på en god måte. Det klarer jeg. Men på innsiden vil jeg egentlig bare buse ut derfra og ikke se meg tilbake  

 

Jeg vil ikke starte med å skrive om barnehagen engang, da hauser jeg meg bare opp. Men dette gjelder som sagt bare folk jeg kjenner, er på hils med, eller familie. Både slekt og nær familie. Kanskje særlig slekt... Får jeg invitasjon på Facebook til bursdag så kjenner jeg at jeg blir irritert. Jeg tenker ikke: "så hyggelig at 15-åringen din har bursdag Gleder meg til å se dere!", men heller "hvorfor i helvete feirer dere en 15-åring, alle veit at han går på rommet sitt og spiller drepespill på PC'en og aldri sier takk for gavene, dere innrømmet til og med i invitasjonen at det tilnærmet bare er en slags pengeinnsamling. Og nei, det ønsker jeg ikke å støtte!". 

 

Ja. Jeg er hyperaggressiv. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få utløp for det, heller. Hjemme lar jeg det gå utover mannen (stakkars, han er dog nogenlunde overbærende fordi han vet hva jeg sliter med ellers i livet), men klarer å ta meg sammen foran barna. Da er det fokus på lek og kos, jeg er et helt annet menneske med ungene mine. Men alle andre? GLem det!

Anonymous poster hash: 4c310...785

[Anonym bruker]

Min søster sliter også psykisk, hun er akkurat lik. Så irritert på alt og alle!

EKSTREMT frustrerende for oss rundt.

Du bør ta deg sammen for de rundt deg sin skyld! Plutselig en dag står du uten mann også.

Seriøst, alle sliter med sitt! Hver grei og hyggelig!!!!! Få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 59619...2ed

[Anonym bruker]

Min søster sliter også psykisk, hun er akkurat lik. Så irritert på alt og alle!

EKSTREMT frustrerende for oss rundt.

Du bør ta deg sammen for de rundt deg sin skyld! Plutselig en dag står du uten mann også.

Seriøst, alle sliter med sitt! Hver grei og hyggelig!!!!! Få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 59619...2ed

Jeg er ikke sur og irritert mot folk, du misforstår. Jeg tar meg sammen, alt dette jeg skriver om foregår kun på innsiden. Med unntak av mannen, men tro meg... han kan han og ass.. han er svært lite uskyldig for å si det sånn. Så der er vi ganske like, og vi kommuniserer godt så vi vet hva som foregår. Jeg er ikke sur hele tida, mot ham. Men om jeg er det, så er jeg det.

 

Og, som alle andre som ikke forstår seg på psykiske lidelser, kommer du jo med den obligatoriske setningen: "Ta deg sammen". Høyst obligatorisk for alle uvitende.

 

Anonymous poster hash: 4c310...785

[Anonym bruker]

Min søster sliter også psykisk, hun er akkurat lik. Så irritert på alt og alle!

EKSTREMT frustrerende for oss rundt.

Du bør ta deg sammen for de rundt deg sin skyld! Plutselig en dag står du uten mann også.

Seriøst, alle sliter med sitt! Hver grei og hyggelig!!!!! Få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 59619...2ed

 

Ta deg sammen!?!? Tror du virkelig at de som sliter pyskisk bare kan 'ta seg sammen'?!?

Men jeg er enig i at du bør få hjelp, HI. Det er jo ikke et godt liv verken for deg eller de rundt deg. Samme hvor mye du klistrer på et smil og anstrenger deg, fanger nok omgivelsene opp i alle fall litt av det du sliter med...

 

Anonymous poster hash: b921b...e62

[Anonym bruker]

Sliter med det samme. Jeg pleie å elske dyr og babyer/småbarn. Var veldig tålmodig og omsorgsfull. Jo eldre jeg ble jo mer tiltrekte jeg meg "problembarn" som trengte hobbypsykolog, mekler, trøst, stell av sår etter selvskading osv. Begynte å bli deprimert like før jeg ble 16. Ble mamma som attenåring og i tiden etter ble jeg så mye sviktet av alle rundt og fikk det virkelig innprentet at jeg var en verdiløs dritt som ingen brydde seg om.

Etter det har jeg slitt veldig med det sosiale. Klarer ikke å bry meg om andre. Dytter unna dyr som vil ha kos, blir helt stiv når andres barn kommer fykende mot meg. Klarer ikke bli nær venninne med folk. Vil bare være alene. Hater absolutt alt som innebærer at jeg må ha kontakt med andre mennesker

 

Anonymous poster hash: 2f2de...f1f

[Anonym bruker]

Sliter med det samme. Jeg pleie å elske dyr og babyer/småbarn. Var veldig tålmodig og omsorgsfull. Jo eldre jeg ble jo mer tiltrekte jeg meg "problembarn" som trengte hobbypsykolog, mekler, trøst, stell av sår etter selvskading osv. Begynte å bli deprimert like før jeg ble 16. Ble mamma som attenåring og i tiden etter ble jeg så mye sviktet av alle rundt og fikk det virkelig innprentet at jeg var en verdiløs dritt som ingen brydde seg om.

Etter det har jeg slitt veldig med det sosiale. Klarer ikke å bry meg om andre. Dytter unna dyr som vil ha kos, blir helt stiv når andres barn kommer fykende mot meg. Klarer ikke bli nær venninne med folk. Vil bare være alene. Hater absolutt alt som innebærer at jeg må ha kontakt med andre mennesker

 

Anonymous poster hash: 2f2de...f1f

Oi..... hvordan er dette for barnet ditt? Høres ikke så bra ut å ha en mor som er slik....

 

Anonymous poster hash: fff3a...20b

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Syns de aller fleste er kalde og selvopptatte, og jeg har opplevd dette så lenge nå at jeg har blitt kald og avvisende selv. Nære venner har skuffet meg gang på gang, familie sliter med sitt og kontakten er varierende... Jeg hater meg selv for at jeg har latt meg selv bli så bitter og sint inni meg, men når man bor på svarteste bygda i midt-Norge, så er det altfor lett å bli påvirket. Man skal være opptatt av seg selv og sitt, og alle andre er uvesentlige. Det er verken inkluderende eller samfunnskapende dessverre, men folk er så lite rause at de ser ingen andre enser selv. Vi er nok mange som sitter ensomme og savner en følelse av fellesskap med likesinnede rundt oss.

 

Det er ikke noe status-jag her, heldigvis, men en intens skepsis og misnøye mot oss som liker å reise mye og drar bort en del. Ingen i bygda skjønner at vi må bort for å PUSTE litt, være anonyme og oss selv. Spesielt etter vi gikk gjennom en periode med problemer i parforholdet (som bygdedyret nærmest vet mer om enn vi vet selv!) så har vi mer og mer behov for å komme oss litt vekk. Den sosiale kontrollen er sterk her, og vi vil for alltid bli sett ned på av moralpolitiet her i bygda.

 

Alt dette gjør meg irritabel og deprimert. Så mye, faktisk, at jeg begynner å merke stresset som til enhver tid herjer i kroppen. Jeg kunne tenkt meg å bare sluppet dette livet snart...eller forsvunnet langt langt vekk. Fordi 'samholdet' og fellesskapet de snakker om på bygdene, det er en illusjon.

 

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

[Anonym bruker]

 

Kjenner meg veldig igjen. Syns de aller fleste er kalde og selvopptatte, og jeg har opplevd dette så lenge nå at jeg har blitt kald og avvisende selv. Nære venner har skuffet meg gang på gang, familie sliter med sitt og kontakten er varierende... Jeg hater meg selv for at jeg har latt meg selv bli så bitter og sint inni meg, men når man bor på svarteste bygda i midt-Norge, så er det altfor lett å bli påvirket. Man skal være opptatt av seg selv og sitt, og alle andre er uvesentlige. Det er verken inkluderende eller samfunnskapende dessverre, men folk er så lite rause at de ser ingen andre enser selv. Vi er nok mange som sitter ensomme og savner en følelse av fellesskap med likesinnede rundt oss.

 

Det er ikke noe status-jag her, heldigvis, men en intens skepsis og misnøye mot oss som liker å reise mye og drar bort en del. Ingen i bygda skjønner at vi må bort for å PUSTE litt, være anonyme og oss selv. Spesielt etter vi gikk gjennom en periode med problemer i parforholdet (som bygdedyret nærmest vet mer om enn vi vet selv!) så har vi mer og mer behov for å komme oss litt vekk. Den sosiale kontrollen er sterk her, og vi vil for alltid bli sett ned på av moralpolitiet her i bygda.

 

Alt dette gjør meg irritabel og deprimert. Så mye, faktisk, at jeg begynner å merke stresset som til enhver tid herjer i kroppen. Jeg kunne tenkt meg å bare sluppet dette livet snart...eller forsvunnet langt langt vekk. Fordi 'samholdet' og fellesskapet de snakker om på bygdene, det er en illusjon.

 

 

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash:

 

 

Så flytt da?! Du kan ikke legge skylden for alle dine sorger på alle andre. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv og må ta de grepene du må for å ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 9d558...c16

[Anonym bruker]

 

 

Kjenner meg veldig igjen. Syns de aller fleste er kalde og selvopptatte, og jeg har opplevd dette så lenge nå at jeg har blitt kald og avvisende selv. Nære venner har skuffet meg gang på gang, familie sliter med sitt og kontakten er varierende... Jeg hater meg selv for at jeg har latt meg selv bli så bitter og sint inni meg, men når man bor på svarteste bygda i midt-Norge, så er det altfor lett å bli påvirket. Man skal være opptatt av seg selv og sitt, og alle andre er uvesentlige. Det er verken inkluderende eller samfunnskapende dessverre, men folk er så lite rause at de ser ingen andre enser selv. Vi er nok mange som sitter ensomme og savner en følelse av fellesskap med likesinnede rundt oss.

 

Det er ikke noe status-jag her, heldigvis, men en intens skepsis og misnøye mot oss som liker å reise mye og drar bort en del. Ingen i bygda skjønner at vi må bort for å PUSTE litt, være anonyme og oss selv. Spesielt etter vi gikk gjennom en periode med problemer i parforholdet (som bygdedyret nærmest vet mer om enn vi vet selv!) så har vi mer og mer behov for å komme oss litt vekk. Den sosiale kontrollen er sterk her, og vi vil for alltid bli sett ned på av moralpolitiet her i bygda.

 

Alt dette gjør meg irritabel og deprimert. Så mye, faktisk, at jeg begynner å merke stresset som til enhver tid herjer i kroppen. Jeg kunne tenkt meg å bare sluppet dette livet snart...eller forsvunnet langt langt vekk. Fordi 'samholdet' og fellesskapet de snakker om på bygdene, det er en illusjon.

 

 

Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

 

 

Så flytt da?! Du kan ikke legge skylden for alle dine sorger på alle andre. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv og må ta de grepene du må for å ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 9d558...c16

 

Legger ikke skylda på alle andre. Jeg har gjort feil og latt meg selv bli skuffet av andre. Men jeg tror mye av grunnen til feilene og skuffelsene, er ensomheten og selvopptattheten som rår. Og den er jeg usikker på om vi slipper unna, uansett hvor vi bor.

 

Tro meg, jeg vurderer flytting. Men er ting bedre andre steder? Eller skal vi bare 'holde ut' og innfinne oss med dette livet? Usikkerheten er en stor del av alt det vonde...

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

[Anonym bruker]

Anbefaler en kompetent psykolog, ikke alle hobbypsykolognene her. Ta kostnaden fra feriebudsjettet. 

Har du et stort problem, skriver du ikke på et forum. Brukermassen her består av fraskilte firebarnsmødre, uten utdannelse som samtlige har fått takstein i hodet og lever på NAV og disse skal hjelpe deg med diagnosen? Gå til Dr.Hjernekrymp. 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

[Anonym bruker]

Går du i behandling for problemene dine, HI?

Hvis ikke, bare bestem deg her og nå for at 2017 skal være året du tar tak i dette, og at du begynner NÅ.

Og med NÅ så bestemmer du deg for at i morgen ringer du legen din og bestiller en time.

Når du kommer til legen forklarer du problemene og at du trenger hjelp.

Har du gått i behandling kan kanskje en annen terapeut hjelpe deg?

 

Endringen ligger i deg, du må ta initiativ til det.

 

Lykke til videre

Anonymous poster hash: 03058...158

[Anonym bruker]

Men så flytt, da.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

[Anonym bruker]

Men så flytt, da.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

Det er ikke bare å flytte. Spesielt når resten av verden sier at man forsøker å 'flykte fra problemene' og 'nissen følger bare med på lasset'. Jeg har ihvertfall blitt overtalt (av samboer og diverse andre) at flytting ikke løser noe. Ikke vet jeg, lenger.... hadde vært lettere å bare gi opp og forsvinne.

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

[eplekart11&snørose14]

 

Jeg er ikke sur og irritert mot folk, du misforstår. Jeg tar meg sammen, alt dette jeg skriver om foregår kun på innsiden. Med unntak av mannen, men tro meg... han kan han og ass.. han er svært lite uskyldig for å si det sånn. Så der er vi ganske like, og vi kommuniserer godt så vi vet hva som foregår. Jeg er ikke sur hele tida, mot ham. Men om jeg er det, så er jeg det.

 

Og, som alle andre som ikke forstår seg på psykiske lidelser, kommer du jo med den obligatoriske setningen: "Ta deg sammen". Høyst obligatorisk for alle uvitende.

 

Anonymous poster hash: 4c310...785

Beklager avsporing, men du skriver godt! Jeg ble faktisk ganske lattermild her jeg ligger å gjør kniiiipeøvelser Håper du finner en måte å jobbe med problemet ditt på - det spiser deg opp..

[Anonym bruker]

Du verden så mange paranoide, selvopptatte mennesker det finnes?

 

Anonymous poster hash: e16cd...ac3

[Anonym bruker]

 

Anbefaler en kompetent psykolog, ikke alle hobbypsykolognene her. Ta kostnaden fra feriebudsjettet.

Har du et stort problem, skriver du ikke på et forum. Brukermassen her består av fraskilte firebarnsmødre, uten utdannelse som samtlige har fått takstein i hodet og lever på NAV og disse skal hjelpe deg med diagnosen? Gå til Dr.Hjernekrymp.

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

Jeg er verken fraskilt, firebarnsmor eller lever på NAV. Og ingen psykolog i verden kan få hjembygda til HI til å endre seg.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

[Anonym bruker]

Det er ikke bare å flytte. Spesielt når resten av verden sier at man forsøker å 'flykte fra problemene' og 'nissen følger bare med på lasset'. Jeg har ihvertfall blitt overtalt (av samboer og diverse andre) at flytting ikke løser noe. Ikke vet jeg, lenger.... hadde vært lettere å bare gi opp og forsvinne.

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

"Resten av verden" bestemmer ikke over deg.

Og sosial angst kan godt tenkes å bli med deg dit du flytter, men ikke baksnakkingen. Samme gjelder opplevelsen av å ikke være anonym. Den blir faktisk ikke med til en storby.

 

Men hvis du fortsetter å la resten av verden dominere deg og bestemme hvordan du skal leve, så vil du ha psykiske problemer resten av livet. Å ikke ha makt over sin egen hverdag, å føle seg styrt og begrenset, det er med på å lage psykisk uhelse. Klassisk.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

[Anonym bruker]

"Resten av verden" bestemmer ikke over deg.

Og sosial angst kan godt tenkes å bli med deg dit du flytter, men ikke baksnakkingen. Samme gjelder opplevelsen av å ikke være anonym. Den blir faktisk ikke med til en storby.

 

Men hvis du fortsetter å la resten av verden dominere deg og bestemme hvordan du skal leve, så vil du ha psykiske problemer resten av livet. Å ikke ha makt over sin egen hverdag, å føle seg styrt og begrenset, det er med på å lage psykisk uhelse. Klassisk.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

Men resten av verden påvirker meg jo..? Jeg lever jo midt oppi den, må forholde meg til utallige mennesker hver dag, folk som helst vil se at jeg lider. Skal man bare melde seg ut?

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

[Anonym bruker]

Er irritert på mange ofte jeg også. Min grunn er at jeg har ekstremt lite energi tidvis og da klarer jeg ikke utstå møteplagere, sykdomspreik, sladder, folk som prater og ler overdrevent høyt, folk som står i veien etc. Prøver

Ikke si det høyt, men det er ikke alltid lett

 

Ellers er jeg innflytter på bygda. Kommer fra Oslo. Jeg bedriver ikke sladder i særlig grad, men det er utrolig hva de innfødte kan få seg til å si. Jeg har vel antagelig stort fint hus, nyere bil osv i en dels øyne, men hvorfor provoserer det deg? Jeg tenker aldri nedlatende om de jeg er innom som ikke har hatt anledning elller lyst til å pusse opp sine eneboliger fra 70 tallet. Hva får deg til å tro innflyttere bruker så mye tid på deg?

 

 

Anonymous poster hash: 13f6b...5e9

[Anonym bruker]

Jeg er verken fraskilt, firebarnsmor eller lever på NAV. Og ingen psykolog i verden kan få hjembygda til HI til å endre seg.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

 

Det er HI, som må endre seg, ikke resten av hjembygda. At du ikke forstår min oppfordring til at HI bør gå til psykolog, når jeg skriver at hun bør gjøre det, bekrefter det generelle nivået her på forumet. 

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

[Anonym bruker]

 

Anbefaler en kompetent psykolog, ikke alle hobbypsykolognene her. Ta kostnaden fra feriebudsjettet. 

Har du et stort problem, skriver du ikke på et forum. Brukermassen her består av fraskilte firebarnsmødre, uten utdannelse som samtlige har fått takstein i hodet og lever på NAV og disse skal hjelpe deg med diagnosen? Gå til Dr.Hjernekrymp. 

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

 

 

Det var da voldsomt til forutinntatthet.

 

 

Anonymous poster hash: 59a93...292

[Anonym bruker]

 

Det var da voldsomt til forutinntatthet.

 

 

Anonymous poster hash: 59a93...292

 

 

Kom igjen 'a.

 

Når kommer barnetrygden?

Mannen er ikke den samme som da vi giftet oss.

Bør jeg gi beskjed om at mannen hennes er utro.

Når kommer barnetrygden denne måneden?

Utro med gift mann

Jeg har dårlig råd fordi mannen dro (les:gold digger)

Jeg har dårlig råd fordi mannen dro (påtok seg 4 barn uten egen utdannelse. Les:eksponering av risiko)

Inspirert: Hva har dere på stuebordet?

Kan jeg får lån med denne inntekten?

Mannen oppfordrer ikke barna til å spise fisk. Melde til barnevernet?

 

Forutinntatthet? 

 

 

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

[Anonym bruker]

Men resten av verden påvirker meg jo..? Jeg lever jo midt oppi den, må forholde meg til utallige mennesker hver dag, folk som helst vil se at jeg lider. Skal man bare melde seg ut?

 

Anonymous poster hash: a06ba...d12

Folk som helst vil se deg lide - dem syns du seriøst du skal jobbe for å please, altså?

 

Hør på deg selv. Ja, såklart du skal melde deg helt ut hvis du omgås mennesker som bare trekker deg ned!! Jeg vet i alle fall at MITT liv er altfor kort til å brukes på den måten, men du håper kanskje på lønn i himmelen?

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

[Anonym bruker]

 

Kom igjen 'a.

 

Når kommer barnetrygden?

Mannen er ikke den samme som da vi giftet oss.

Bør jeg gi beskjed om at mannen hennes er utro.

Når kommer barnetrygden denne måneden?

Utro med gift mann

Jeg har dårlig råd fordi mannen dro (les:gold digger)

Jeg har dårlig råd fordi mannen dro (påtok seg 4 barn uten egen utdannelse. Les:eksponering av risiko)

Inspirert: Hva har dere på stuebordet?

Kan jeg får lån med denne inntekten?

Mannen oppfordrer ikke barna til å spise fisk. Melde til barnevernet?

 

Forutinntatthet?

 

 

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

Du bruker visst mye tid blant svaktbegavede, skilte firebarnsmødre. Mitt råd gjelder dermed også deg: begynn å omgås folk som kan trekke deg oppover i stedet. Det trengs visst.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7

[Anonym bruker]

 

Det er HI, som må endre seg, ikke resten av hjembygda. At du ikke forstår min oppfordring til at HI bør gå til psykolog, når jeg skriver at hun bør gjøre det, bekrefter det generelle nivået her på forumet.

 

Anonymous poster hash: c6b96...14f

Og din leseforståelse er visst under pari, ettersom du ikke klarer å fange opp hennes vantrivsel i hovedinnlegget.

 

Anonymous poster hash: 98a65...ca7