Krangel:

[Anonym bruker]

Vi krangler i dag tydeligvis. 

 

Min samboer jobber skift. Det er ganske intenst men annenhver uke omtrent har han helt normal arbeidsuke med én fridag.

 

Jeg er i oppstarten av eget foretak, tar etterutdanning som er noe krevende. Jobber litt her og litt der, ikke alltid jeg har mye å gjøre men jeg har også utdannelsen. I tillegg har jeg tre barn, husvask, innkjøp, matlagning, lekselesing m.m.

 

Min samboer har ikke gjort noe husarbeid siden nyttår. Dette tok jeg opp i dag, og sa at jeg skjønte det var vanskelig de ukene han jobbet skift, men de ukene han jobbet vanlig så hadde jeg satt pris på om han kunne gjøre litt mer, husarbeid og matlagning.

 

Først: han kunne ikke lage mat, for barna mine var så vanskelige (de er noe kresne, men det finnes masse de spiser) og han kom ikke til å orke å få noen negative kommentarer på det. Så var det mer at han klarte ikke, var ikke noe flink, siden jeg lagde allikavel så var det vel ikke så farlig....han tok det han fikk (han har et poeng der - men så påsto han at når han bodde for seg selv, så spiste han noen ganger ikke, fordi han ikke kunne (gadd!) å lage mat til seg selv). Han hjalp gjerne til, men måtte ha beskjed.

 

Husarbeid kunne han gjerne "hjelpe meg med" men han måtte ha beskjed. Jeg prøvde å forklare han at jeg ikke kom til å orke å ha det sånn resten av livet at jeg må SI fra om han skal gjøre noe, han burde vise litt initiativ. Jeg kan godt forklare i begynnelsen, men etter hvert burde det gå av seg selv (søppeltømming, vaske bad, skifte sengetøy m.m).

 

Så kom det til ferie med barna sine: det ville han ikke dra på alene fordi han ikke kunne språket om han dro til syden. Jeg sa at han kunne jo reise i Norge. Men da var det at han ikke følte seg komfortabel med ansvaret for barna alene.

 

Så si meg, jeg ser jo at han har disse unnskyldningene for alt. Jeg kan ikke ergo gjør jeg heller ikke noe forsøk på å lære meg det - fordi jeg har en samboer som gjør det for meg. Det er litt det jeg hører.

 

Men jeg må bare prøve å skjønne hva som ligger bak? Kan det være noe som helst unnskyldning for dette, altså er det greit at han synes det er vanskelig å dra på ferie alene med barna? Er det greit at han sier at han er skikkelig dårlig med matlagning eller at han ikke ønsker at barna mine skal si noe på maten - eller er det for slapt?

 

Skal jeg ha forståelse for dette. Min samboer er en ganske følsom mann, kanskje litt veldig usikker på å være alene, og også være alene med barna sine. Han synes det er trygt og godt med voksent selskap. Men bør han ikke lære seg å ta vare på barna sine selv? Bør han ikke klare det (40 år)?

 

Skal jeg hjelpe han til å klare det - er ikke dette noe han må ta tak i selv. Fronte dette - og ikke stikke seg unna? Hvis jeg sier det til han (stolt som han er) så blir han dritsint og lirer av seg noe om at jeg har et problem og er vanskelig og krever for mye og er aldri fornøyd osv.

 

Ps. Ja, jeg har skrevet her før. Men nå har vi en krangel i gang, og det har kommet fram en del ting. Jeg må bare få luftet det, for jeg prøver å være så objektiv som mulig under krangelen, men jeg ser jo tvers gjennom han at han bare kommer med unnskyldninger i stedet for å ta ansvar.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

1. Hva gjorde han før du kom inn i bilde?

2. Hva har du igjen for å være sammen med denne "mannen"?

 

Anonymous poster hash: b61f7...f21

[Anonym bruker]

Han har flyttet sammen med deg fordi han forlot mammaen sin for tidlig.. Han trenger en ny mor, og det ser han i deg!

 

Gratulerer med kvinnedagen!

 

Anonymous poster hash: d3851...760

[Anonym bruker]

Her tror jeg det bare er én ting å gjøre - gå i parterapi. Hvis ikke, gå fra hverandre.

 

 

Anonymous poster hash: fbd5c...143

[Anonym bruker]

1. Hva gjorde han før du kom inn i bilde?

2. Hva har du igjen for å være sammen med denne "mannen"?

 

Anonymous poster hash: b61f7...f21

 

1.Han fant enkle løsninger. Lagde mat innimellom, påsto i sted at han ofte ikke spiste, kjøpte ferdigmat o.l. 

Gjorde husarbeidet når det passet han, skiftet senga når han tenkte på det.

 

2. Jeg er jo i ferd med å spørre meg selv om det samme. Han er snill og omtenksom, en varm person. Han er støttende, snill med barna mine og kan være flink til å finne på ting med dem. Men slapp som faen, og lite flink til å tenke ut at han kan gjøre noe i huset for å hjelpe meg. 

 

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

Han har flyttet sammen med deg fordi han forlot mammaen sin for tidlig.. Han trenger en ny mor, og det ser han i deg!

 

Gratulerer med kvinnedagen!

 

Anonymous poster hash: d3851...760

HI

Han mistet moren sin da hun tok selvmord for ca 10 år siden. Jeg vet ikke hva som lå til grunn, men han har nevnt noe om at hun gikk på veggen hjemme, ikke fikk jobb, ikke hadde noe mye kontakt med han selv og barnebarnet. Men han flyttet hjemmefra da han var 21, hun var gravid - de giftet seg og jeg er ganske sikker på at han tok ansvar for å bringe en inntekt til husholdningen. Men jeg sitter jo og lurer på om han kanskje syntes det holdt og at noen andre fikk ta seg av resten.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

 

Her tror jeg det bare er én ting å gjøre - gå i parterapi. Hvis ikke, gå fra hverandre.

 

 

 

Anonymous poster hash: fbd5c...143

 

Shit - jeg vet ikke om jeg orker parterapi. Ikke har vi barn sammen, men vi har fem barn tilsammen. Merker at jeg tenker at det kanskje hadde vært lettere å la det gå, enn å prøve å ordne opp i noe som er tydeligvis så vanskelig for han. Eller som han føler at jeg MASER så altfor mye om. 

 

Han skal ha for det at han sier at han gjerne vil hjelpe til så lenge jeg sier til han hva han skal gjøre. Men, wtf, skal jeg gi han ordre resten av livet. Skjønner at han må ha litt beskjed i begynnelsen for å komme i rutine, men han kan jo vise litt initiativ til å finne ut av dette selv. Ta fram et ark og skrive opp noen punkter.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

Dette er et totalt dysfunksjonelt forhold.

Han har deg jo bare som hushjelp og barnepike. Gratulerer med barn nr 5, en frisk 40-åring på 90 000 gram og 180 cm!

 

Anonymous poster hash: 4f04e...668

[Anonym bruker]

 

Shit - jeg vet ikke om jeg orker parterapi. Ikke har vi barn sammen, men vi har fem barn tilsammen. Merker at jeg tenker at det kanskje hadde vært lettere å la det gå, enn å prøve å ordne opp i noe som er tydeligvis så vanskelig for han. Eller som han føler at jeg MASER så altfor mye om. 

 

Han skal ha for det at han sier at han gjerne vil hjelpe til så lenge jeg sier til han hva han skal gjøre. Men, wtf, skal jeg gi han ordre resten av livet. Skjønner at han må ha litt beskjed i begynnelsen for å komme i rutine, men han kan jo vise litt initiativ til å finne ut av dette selv. Ta fram et ark og skrive opp noen punkter.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

 

 

Ok, da har du følgende situasjon:

 

Du har skrevet minst én gang tidligere om denne mannen. Du ble den gang anbefalt parterapi og annet, det er tydeligvis ikke gjort noen endringer. Da blir spørsmålet hvor lenge du har tenkt å være i dette forholdet før du tar ansvar for din egen lykke.

 

Du vet at han ikke kommer til å endre seg av seg selv. Det vil ikke skje noen mirakler, som er det du tydeligvis ønsker deg.

Du er ikke interessert i å jobbe mer for forholdet.

Da har dere egentlig ikke noe forhold, for du har gitt opp.

 

Dere har valgt å inkludere FEM barn i dette forholdet, da skylder dere barna å i hvert fall gjøre et forsøk.

Det minste du kan gjøre er i hvert fall å prøve parterapi. Og vil du ikke - kom deg ut av forholdet slik at barna slipper å leve lenger i en så dysfunksjonell familie.

 

Herlighet....

 

Anonymous poster hash: fbd5c...143

[Anonym bruker]

 

Ok, da har du følgende situasjon:

 

Du har skrevet minst én gang tidligere om denne mannen. Du ble den gang anbefalt parterapi og annet, det er tydeligvis ikke gjort noen endringer. Da blir spørsmålet hvor lenge du har tenkt å være i dette forholdet før du tar ansvar for din egen lykke.

 

Du vet at han ikke kommer til å endre seg av seg selv. Det vil ikke skje noen mirakler, som er det du tydeligvis ønsker deg.

Du er ikke interessert i å jobbe mer for forholdet.

Da har dere egentlig ikke noe forhold, for du har gitt opp.

 

Dere har valgt å inkludere FEM barn i dette forholdet, da skylder dere barna å i hvert fall gjøre et forsøk.

Det minste du kan gjøre er i hvert fall å prøve parterapi. Og vil du ikke - kom deg ut av forholdet slik at barna slipper å leve lenger i en så dysfunksjonell familie.

 

Herlighet....

 

Anonymous poster hash: fbd5c...143

Skylder vel ungene å avslutte uten skrik og skrål og uten mer seigpining, spørru meg ass.

 

Anonymous poster hash: 4f04e...668

[Anonym bruker]

 

Shit - jeg vet ikke om jeg orker parterapi. Ikke har vi barn sammen, men vi har fem barn tilsammen. Merker at jeg tenker at det kanskje hadde vært lettere å la det gå, enn å prøve å ordne opp i noe som er tydeligvis så vanskelig for han. Eller som han føler at jeg MASER så altfor mye om.

 

Han skal ha for det at han sier at han gjerne vil hjelpe til så lenge jeg sier til han hva han skal gjøre. Men, wtf, skal jeg gi han ordre resten av livet. Skjønner at han må ha litt beskjed i begynnelsen for å komme i rutine, men han kan jo vise litt initiativ til å finne ut av dette selv. Ta fram et ark og skrive opp noen punkter.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

 

Mannen min er treig.VELDIG treig. Når han fikk så mye tilsnakk til slutt sa han : Jammen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. (😂👏) Kan du ikke si hva jeg skal gjøre? Så sånn har det blitt da.. jeg spør/sier at han kan vaske opp, og han gjør det! 😉 så gi han noen konkrete oppgaver, så gjør han det. " I dag hadde det vært fint hvis du tar kjøkkenet og henter tøyet som er i maskinen.

 

Din mannn sier til deg : gi meg beskjed, så gjør jeg det. Selvom det er veldig rart at vi må si hva de skal gjøre, så blir jobben gjort ihvertfall 😆

 

Anonymous poster hash: 5d20a...49d

[Superdolly]

Er ikke saken ganske klar?

Du har skrevet her inne før. Det hjalp ikke.

Du får anbefalt parterapi. Du orker ikke.

Han har slett ingen planer om å forandre seg. Han vil ikke yte noe som helst for å lette hverdagen litt for deg.

 

Hi, nå er det på tide å stikke fingeren i jorda og finne ut hva situasjonen er. Den er som den er, og den kommer ikke til å endre seg. Du har to valg: Du kan fortsette å være mammaen hans, gjøre mesteparten av jobben og selv og gi ham enkle, konkrete og tydelige beskjeder om hva han skal gjøre. Eller du kan gjøre det slutt og få et enklere liv.

 

Hun over her hadde et poeng da hun gratulerte deg med et barn på 90 000 gram og 180 cm. Jeg hadde ikke orket å bo sammen med en mann som var så dum at han ikke kan lese i en kokebok eller finne fram en støvsuger uten å få beskjed om det fra meg.

[hysterika]

Jeg er litt uenig med de andre her. Kan det tenkes at han opplever at han ikke kan leve opp til din standard verken når det gjelder matlaging eller annet husarbeid, og at han derfor trekker seg ut? Jeg tror mye kunne vært løst med rutiner og planer. Det trenger dere uansett med så mange barn i huset. Dere må planlegge når husarbeidet skal gjøres og av hvem (Er alle barna små? Kan ingen av dem bidra?). Dere må lage ukesmeny, dere må ukeshandle, og dere må sette opp på planen hvem som skal lage mat på hvilken dag. Dere må også sette opp en plan for husarbeidet. Hva skal gjøres på hvilke dager og av hvem. Du kan ikke forvente at han "ser" at det må støvsuges akkurat i dag, men hvis det står på planen at han skal gjøre det, så skal han gjøre det. Til slutt: Du må vurdere hvor mye det betyr for deg (og barna - som du kanskje har involvert i dette litt tidlig?) å være i denne relasjonen. Hvorfor bestemte du deg for  gå inn i dette? Kan du finne tilbake til det som gjorde at du ville ha han i utgangspunktet?

[Anonym bruker]

Vet dette ikke hjelper deg, men er glad jeg valgte katt i stede for mann.... Når det er sagt så kjenner jeg at jeg blir oppgitt på dine vegne. Sjekk om det finnes en app du kan forhåndsprogrammere til å sende han meldinger som: Mandag: støvsug, Tirsdag: Bytt på senger.....osv...så slipper i alle fall du å mase på han     

Anonymous poster hash: ba43b...850

[Anonym bruker]

Hi

Ser den med katt Vs mann. Jeg tror det heller hadde blitt hund

Når det er sagt så var han veldig sur i dag tidlig. Sto opp og så kun hei. Dro ut.

Mulig han trenger litt tenkelig alene. I dag morges derimot to han og ryddet klærne sine etter han hadde vasket og tørket de, tok ut av oppvaskmaskinen.

 

Jeg kan bare ikke se at det blir riktig av han å kreve at jeg hele tiden skal organisere det han skal gjøre. Jeg har tre barn som jeg oppdrar, trenger ikke en til som sier at han ikke klarer å huske på at man må gjøre rent badet én gang i uka... Eller støvsuge. Eller tenke selv at i dag er jeg ferdig tidlig på jobb og da lager jeg en god middag som er enkel men som jeg klarer. Jeg kjøper ikke bare ferdigpizza fordi jeg ikke gidder annet.

 

Jeg fatter ikke at det er greit for han at han mener at jeg må ha hovedansvaret fordi det funker for han når jeg sier at det ikke funker for meg. Hva med når barna mine blir store og flytter ut - er det fremdeles jeg som skal gjøre alt fordi jeg allerede har gjort det i så mange år ?

 

Ang ferie så fikk jeg beskjed i går at eksen hans tok med seg barna på ferie i hans to første ferieuke. Siden jeg er på ferie hos min familie den første uka også så sitter han nå igjen alene én uke og mener det er fordi Jeg bestemte å dra på besøk hos min familie. Han klarer heller ikke å dra på ferie alene med sine unger, han MÅ ha med meg sier han. Jeg skjønner det på en måte men samtidig blir det plutselig veldig mye han ikke klarer alene her i livet.

 

Jeg har et oppstykket liv selv og har familie på en annen kant av landet og selvfølgelig kunne jeg dratt til dem når han jobbet, slik at jeg kunne vært med han og hans unger på ferie. Men det er vel i bunn og grunn ikke møtt ansvar at de barna får ferie fordi han ikke klarer det selv.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Superdolly]

Jeg gjentar: Han fremstår som fullstendig hjelpeløs og jeg hadde seriøst lurt på om han trengte å flytte inn i et sånt, hva heter det? Bolig for mennesker som har såpass store utfordringer at de trenger hjelp til å bo. Alvorlig talt, en voksen mann som ikke klarer å komme på at man av og til må gjøre rent. En voksen mann som ikke kan lese såpass at han kan følge en oppskrift og lage en enkel middag. En voksen mann som ikke kan være alene sammen med barna sine.

 

Jo mer du skriver om ham, desto mer fremstår du som en BPA/ støttekontakt. Beklager, jeg er brutal nå, men jeg får helt noia av at voksne skal være så himla hjelpeløse. Og jeg fatter ikke at du gidder.

[Anonym bruker]

Hi

Jo takk, virkeligheten begynner å bli klarere for meg.

 

Altså i går fikk jeg virkelig for meg at han satt og så "jeg klarer ikke dette selv, jeg trenger hjelp, men jeg klarer ikke å ta initiativ til det selv"

 

Når han klarer å irettesette mine barn fordi de ikke hjelper til, kritiserer min eldste sønn fordi han mener han ikke er moden og ikke tar ansvar for noe, har tidligere kritisert eksen sin fordi hun er et rotehue som ikke rydder.

 

Da lurer jeg på om han i det hele tatt klarer å se seg selv og hvordan han oppfører seg og hvilke beskjeder han gir ut til meg når han sier "jeg klarer ikke" og er snart 40!!

 

Det burde vært så himla enkelt. Han kunne vært i forkant og tenkt ut en dag han kunne lage middag. Han kunne satt opp en liste over ting som må gjøres og så kunne vi fordelt det. Han kunne hatt i agendaen sin annenhver uke en påminnelse om å skifte sengetøy, og å vaske det.

 

Jeg var klar for å hjelpe han med å finne ut av dette, men hele tiden kom han med unnskyldninger for hvorfor han ikke klarte det.

 

Og når i tillegg jeg blir delvis holdt ansvarlig for at han ikke kan dra med barna sine på ferie...

 

 

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

 

Jeg tror heller ikke det har noe med at jeg er kravstor til at det skal gjøres sånn og sånn. Bare han viser initiativ på en måte så hadde det vært en god start.

 

Hvorfor skjønner han ikke at dette er slitsomt for meg. Jeg krever ikke at han skal ta seg av lekser med barna, eller følge dem opp. Han hat sine barn, jeg har mine, det er slitsomt nok som det er. Men å delta i daglige gjøremål som matlagning og ukentlig husarbeid må da være realt. Han mener at jeg uansett må lage mat til mine barn så at det ikke har noe å si. Og påstår at når han bodde alene så var det ofte at han kjøpte ferdigmat eller spiste ute.

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

[Anonym bruker]

Hi

Jo takk, virkeligheten begynner å bli klarere for meg.

 

Altså i går fikk jeg virkelig for meg at han satt og så "jeg klarer ikke dette selv, jeg trenger hjelp, men jeg klarer ikke å ta initiativ til det selv"

 

Når han klarer å irettesette mine barn fordi de ikke hjelper til, kritiserer min eldste sønn fordi han mener han ikke er moden og ikke tar ansvar for noe, har tidligere kritisert eksen sin fordi hun er et rotehue som ikke rydder.

 

Da lurer jeg på om han i det hele tatt klarer å se seg selv og hvordan han oppfører seg og hvilke beskjeder han gir ut til meg når han sier "jeg klarer ikke" og er snart 40!!

 

Det burde vært så himla enkelt. Han kunne vært i forkant og tenkt ut en dag han kunne lage middag. Han kunne satt opp en liste over ting som må gjøres og så kunne vi fordelt det. Han kunne hatt i agendaen sin annenhver uke en påminnelse om å skifte sengetøy, og å vaske det.

 

Jeg var klar for å hjelpe han med å finne ut av dette, men hele tiden kom han med unnskyldninger for hvorfor han ikke klarte det.

 

Og når i tillegg jeg blir delvis holdt ansvarlig for at han ikke kan dra med barna sine på ferie...

 

 

 

Anonymous poster hash: 4ef04...7f5

Det var han samme som gikk og klaget på at kollegaen var så lat og initiativløs...? Ingen selvinnsikt - og ingen læringsevne, og alt i alt ikke mer boevne enn en tilnærma psykisk utviklingshemma person?

 

Anonymous poster hash: 4f04e...668