Finne tilbake...

[Anonym bruker]

..er det mulig? Når brudd er fakta, og jeg må flytte?

 

Siste året (etter minstemann ble født) har vært tøft. Trodde det kun var jeg som "sleit" (fødselsdepresjon), og jobbet meg gjennom det. Humørsvingninger, og lite (tid) kjærlighet. Krangling om bagateller. Nå dårlig råd.

 

Samboer slapp bomba for en måned siden. (Da jeg endelig så en ende på alt, følte livet var helt supert og fikk meg jobb). Han var FERDIG. Klarte ikke mer. Han sa hadde holdt ut og holdt ut, prøvd alt han kunne for at det skulle gå over. Ingen hinting fra hans side (ikke bare noe jeg "ikke har merket" han har innrømmet dette selv). Det er ingenting å hente, alt føles dødt. Han føler vi har vokst fra hverandre. (Han har jobbet mye, jeg har stått uten jobb).

 

De første ukene etter han fortalte dette, var han mye irritert og unngikk å være hjemme. Vi har ikke bodd sammen siden da. Bodd annen hver gang i huset "vårt" med barna.

 

Begynte med flytting nå i helga. Og vi pratet litt for noen dager siden. Han forteller at hvis noe skal redde dette, er det å gjennomføre flyttinga og starte på nytt etterhvert. Han sier han kun ser meg som venn, og er glad i meg som venn. Men han fortalte også at han følte veldig på dette, og han er usikker om det kanskje er noe i han som faktisk er glad i meg på en annen måte. Men dette kan vel bare være tanken på å bo alene (bodd sammen i 4 år, flytta rett ut fra foreldre og sammen)?? Eller kan det være noe å bygge på?

 

Han ønsker virkelig at dette skal være løsningen, at vi skal finne tilbake til hverandre. Og han har masse håp.

 

Er det noe håp tror dere? Tror dere avstand kan hjelpe? Jeg har også sagt at jeg ikke kommer til å ta kontakt (annet om barna), også får heller han ta kontakt om han ønsker møtes utenom barna. Er dette er grei løsning?

 

Noen solskinnshistorier? Andre som har erfaring? Noen gode råd?

 

Jeg føler så han er min sjelevenn, og "the one". Jeg er ikke redd for å bli alene, jeg klarer meg selv. Men jeg ønsker ikke ett liv uten HAN. Alle planer, drømmer.

 

Hvordan kan 2 personer føle så forskjellig??

 

Anonymous poster hash: 70138...9f9

[Anonym bruker]

Første tanken min er at han har funnet en annen. Snakker av erfaring dessverre. Kom meget brått på her også og han påstod hardsnakket at det ikke var noen ny den gangen, men det var det.....Ønsker deg bare lykke til og gir deg en klem.

Anonymous poster hash: a4d1a...02b

[Anonym bruker]

Han nekter for det. Jeg trodde det i første omgang (ble plutselig mye bedre venn med ei felles venninne). Men plutselig begynte ryktene om dem å gå. Og da har han unngått henne. Så tror ærlig og oppriktig at det ikke er noen andre.

 

Anonymous poster hash: 70138...9f9

[Anonym bruker]

Du hadde nylig en tråd om det samme?

 

Jeg svarte deg der også. Dere skal vel sammen i parterapi. Jeg tror dere må ta det der. Hvis begge er innstilt på det, så er det absolutt mulig å finne tilbake til hverandre. Jeg vet om par som har greid det, også etter å ha vært fra hverandre. Tiden fra hverandre fikk dem til å forstå at livet med den andre var bedre enn uten den andre. Så mulig er det. Om dere vil være en av parene som greier det eller ikke, det vil bare fremtiden deres vise.

 

Som tidligere sagt, få hjelp for dine egne problemer, gå i parterapi sammen - og ta det derfra.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 671ce...b8f

[Anonym bruker]

 

Du hadde nylig en tråd om det samme?

 

Jeg svarte deg der også. Dere skal vel sammen i parterapi. Jeg tror dere må ta det der. Hvis begge er innstilt på det, så er det absolutt mulig å finne tilbake til hverandre. Jeg vet om par som har greid det, også etter å ha vært fra hverandre. Tiden fra hverandre fikk dem til å forstå at livet med den andre var bedre enn uten den andre. Så mulig er det. Om dere vil være en av parene som greier det eller ikke, det vil bare fremtiden deres vise.

 

Som tidligere sagt, få hjelp for dine egne problemer, gå i parterapi sammen - og ta det derfra.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 671ce...b8f

Ja, det stemmer! Hehe.. tenkte starte en ny en. Da jeg føler nå han er mer åpen om at det kan løse seg.. for ei uke siden så det jo helt mørkt ut :-)

 

Han virker nå veldig på at han virkelig ønsker det skal være oss! Bare at følelsene mangler:(

 

Takk :-)

 

 

Anonymous poster hash: 70138...9f9

[Anonym bruker]

 

Du hadde nylig en tråd om det samme?

 

Jeg svarte deg der også. Dere skal vel sammen i parterapi. Jeg tror dere må ta det der. Hvis begge er innstilt på det, så er det absolutt mulig å finne tilbake til hverandre. Jeg vet om par som har greid det, også etter å ha vært fra hverandre. Tiden fra hverandre fikk dem til å forstå at livet med den andre var bedre enn uten den andre. Så mulig er det. Om dere vil være en av parene som greier det eller ikke, det vil bare fremtiden deres vise.

 

Som tidligere sagt, få hjelp for dine egne problemer, gå i parterapi sammen - og ta det derfra.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 671ce...b8f

 

 

En ting til - det virker på det du skriver som om du fremdeles ikke forstår at han kunne komme med en slik bombe. Men som jeg skrev til deg da også, han har trolig gått og følt på dette over lang tid. Du hadde en fødselsdepresjon som du ikke søkte hjelp for og behandlet ikke ham fint, noe du innrømmet selv. Du tok han for gitt.

Dere som par har ikke hatt kommunikasjon eller vært modne nok til å snakke sammen om problemene. Du skulle vært ærlig på hvordan du hadde det og søkt hjelp og innsett at selv om du hadde det dårlig så gir det deg ingen rett til å behandle ham dårlig. Men han hadde også et like stort ansvar som deg, hans ansvar var å ta opp problemene også, fortelle deg at du var urimelig og at han ikke aksepterte å bli behandlet slik og anbefale deg å søke hjelp. Dere har begge to hatt ansvar for kommunikasjonen i forholdet, og dere har begge to feilet her. Ingen av dere har tatt tak i problemene dere har hatt.

Hvis dere i parterapi greier å se dette begge to, da tror jeg det er gode sjanser for at dere også kan se at det går an å reparere om dere er villige til å  bruke energi og tid til å gjøre det som skal til.

Og får dere det likevel ikke til så trenger dere begge lære bedre kommunikasjon til ev. fremtidige forhold hver for dere og for å lære barna deres bedre kommunikasjon også.

 

Anonymous poster hash: 671ce...b8f

[Anonym bruker]

Han nekter for det. Jeg trodde det i første omgang (ble plutselig mye bedre venn med ei felles venninne). Men plutselig begynte ryktene om dem å gå. Og da har han unngått henne. Så tror ærlig og oppriktig at det ikke er noen andre.

 

Anonymous poster hash: 70138...9f9

 

Er ikke sikkert han unngår henne, men skjuler at de er sammen. 

 

Anonymous poster hash: 9158b...7aa

[Anonym bruker]

 

Er ikke sikkert han unngår henne, men skjuler at de er sammen.

 

Anonymous poster hash: 9158b...7aa

Pass på seg selv, mannen din er utro med meg.... litt lite utrustet, men funker for nå... du får han tilbake når jeg er ferdig....

 

Anonymous poster hash: 42dea...a56

[Anonym bruker]

Hadde vel holdt litt igjen selv om han det kanskje er noe der, enkelte mennesker må ha en backup plan. I noen tilfeller er det å gi noen håp for å se hvordan ddt går, går det bra så er det ingen følelser.

 

Fint å ville prøve, men syntes ikke du skal gå å håpe og ønske. Han valgte et brudd, ta det som et brudd og få bra samarbeid om barna. Gi det tid og vil han tilbake og du vil ha han, gi han en sjanse da. Ikke sett livet på vent og gi han makten, han valgte å slippe bomba. Forhold deg til det til han kommer med noe konkret.

 

 

Anonymous poster hash: eb5a7...672

[Anonym bruker]

Høres ut som min kjæreste og hans ex. Der fikk han til slutt nok og flyttet ut for å få en pause og avstand. Da hun endelig forstod hva hun hadde mistet så var det for sent. Han var ikke i nærheten av å gå tilbake dit når han fikk smake på det å leve uten. Heldigvis for meg da, selv om jeg ikke var grunnen da vi møttes lenge etter bruddet var et faktum.

 

Anonymous poster hash: 145ea...034

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke noe for det..men jeg skjønner virkelig ikke at folk ikke skjønner at det første året med spebarn er vanskelig og noen ganger et mareritt! Det roer seg etterhvert. Man trenger ikke stikke av ned engang til blir vanskelig. 😑

 

Anonymous poster hash: cfcdd...626