Sykemeldt slektning- understimulert

[Anonym bruker]

Jeg har en nær slektning som er sykemeldt. Det er en helt reell sykemelding pga fysiske problemer, og personen vil aldri kunne jobbe fullt igjen, bare sånn at det er gjort klart.

 

Men problemet er at denne personen bruker hodet alt for lite, så den er fryktelig understimulert føler jeg. I tillegg har vedkommende adhd, så avslapning er ikke personens sterkeste side akkurat.

 

Dette gjør at dersom personen får en idé, en tanke eller et innfall i løpet av dagen, eller gud forby, jeg glemmer meg, og sender en sms om noe, så har jeg den neste timen fått tjue sms tilbake. Hvorav halvparten dreier seg om hvorfor jeg ikke svarer. Resten av meldingene er utbrodering om meningene, eller en diskusjon frem og tilbake med seg selv. Og uansett hva jeg gjør eller sier, eller ikke sier, så ender personen opp med å bli sint på meg.

Har jeg ikke svart på sms i løpet av et par timer (fordi jeg er opptatt på jobb), er jeg ALLTID så utakknemlig osv. Er jeg uenig er jeg urimelig. Er jeg enig, så kan diskusjonen brått endre retning.

 

Jeg er heldigvis ikke den som rammes hver gang, det kan gå uker mellom hver gang. Men det er slitsomt når det står på. Og jeg kjenner at jeg får lyst til å få personen på avstand, da det blir for intenst.

Men samtidig er jeg jo fryktelig glad i vedkommende, og savner den personen vedkommende var da vi var små. Og når det går nok tid, så fortrenger jeg litt hvor intens vedkommende kan være. Før det brått blusser opp igjen.

 

 

Jeg kjenner at jeg kan være litt på samme måte i slutten av permisjonene mine, når jeg kommer ut av hormonbobla. Men da kun mot mannen. Og han sier i fra når jeg trenger å lufte meg.

 

 

Dette ble veldig langt. Men jeg lurer på om det er noen som har noen liknende erfaringer, og noen råd og tips? Hva jeg kan si eller gjøre, eller ikke gjøre.

Det nytter ikke å si noe til vedkommende. Da kommer personen til å bli rasende på meg. Og ingenting vil endres. (Jeg kan takle sinne om det hadde ført til noe).

 

Anonymous poster hash: 7c6ef...5d2

[Anonym bruker]

Selv om vedkommende ikke kan jobbe kan det jo være mulig å engasjere seg i noe. Har han eller hun mulighet til å gjøre en innsats på noe område som frivillig?

Leksehjelper?

Materialforvalter i korpset?

Besøksvenn i røde kors?

Merke løyper for dnt?

Eller noe helt annet?

 

Mennesker trenger å føle at de er til nytte. Kanskje en slik oppgave kan gi stimuli til personen også slik at han eller hun ikke blir så intens de få gangene noe skjer.

 

Anonymous poster hash: cf970...b6a