En forferdelig følelse...

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som nå er seks år gammel. Fra da jeg fant ut at jeg var gravid med han fikk jeg en ekkel følelse av at jeg ikke kom til å beholde han... Da han var to måneder gammel, fikk han RS-virus og ble såpass dårlig at vi holdt på å miste han... Men det gikk heldigvis bra, det verste som kom ut av det var at han fikk astma (mest sannsynlig som en følge av RS-viruset...)

 

Skulle nå tro at den følelsen jeg hadde burde gått over da, siden dette gikk bra. Han er nå en frisk og rask gutt (bortsett fra astma - som ikke er så ille), og jeg har ingen annen grunn til å tenke som jeg gjør.

Vi har også et barn til, storesøster til denne gutten.

 

Men jeg har fremdeles denne ekle følelsen av at noe kommer til å skje med han. Jeg hater det, og går rundt og bekymrer meg over "ingenting"!

 

Noen andre som har det sånn? Hvordan få vekk denne tanken, denne klumpen i magen?!?

Anonymous poster hash: 0bbba...8e1

[Anonym bruker]

 

Jeg har en gutt som nå er seks år gammel. Fra da jeg fant ut at jeg var gravid med han fikk jeg en ekkel følelse av at jeg ikke kom til å beholde han... Da han var to måneder gammel, fikk han RS-virus og ble såpass dårlig at vi holdt på å miste han... Men det gikk heldigvis bra, det verste som kom ut av det var at han fikk astma (mest sannsynlig som en følge av RS-viruset...)

 

Skulle nå tro at den følelsen jeg hadde burde gått over da, siden dette gikk bra. Han er nå en frisk og rask gutt (bortsett fra astma - som ikke er så ille), og jeg har ingen annen grunn til å tenke som jeg gjør.

Vi har også et barn til, storesøster til denne gutten.

 

Men jeg har fremdeles denne ekle følelsen av at noe kommer til å skje med han. Jeg hater det, og går rundt og bekymrer meg over "ingenting"!

 

Noen andre som har det sånn? Hvordan få vekk denne tanken, denne klumpen i magen?!?

 

Anonymous poster hash: 0bbba...8e1

 

Det er vel bare sånn det er å være mor.

Den redselen for at noe skal skje med barnet kom som et sjokk på meg da jeg fikk mitt første barn.Og styrken på kjærligheten man føler for barnet sitt - jeg hadde ingen anelse om at man kunne elske et menneske så høyt.

 

Det er ikke annet å gjøre enn p keve livet, og la barnet leve sitt liv, under normale, relativt trygge omstendigheter.

Man har ikek mulighet for å beskytte barnet mot alt  farlig her i verden, men må bare slappe av og satse på at det vil gå bra.

 

Anonymous poster hash: e8d65...adb

[Anonym bruker]

den følelsen går over heldigvis. Jeg følte det sånn helt til min var 9...

Anonymous poster hash: bcd5d...d76

[Anonym bruker]

Jeg tror vi har vokst opp med for mange filmer og bøker og historier som gjør at vi ikke helt klarer å tro på at ting kan være varig. Vi venter alltid på et vendepunkt.

Har vi det fint, venter vi på en katastrofe, og har vi det fælt venter vi på noe revolusjonerende.

 

Jeg tror det bare er en del av menneskets natur rett og slett.

 

Men om redselen blir så stor at den påvirker livet ditt, må du skaffe deg hjelp.

 

Anonymous poster hash: cc91f...65c

[Anonym bruker]

Det er faktisk en trøst å vite at andre også har hatt det sånn...

 

Hadde det vært min første, kunne jeg skjønt litt mer at man tenker sånn... Ikke misforstå, jeg er redd for at det skal skje noe med storesøster også, men det er bare den ekstra følelsen av at noe kommer til å skje. Vanskelig å forklare...

Det er ikke sånn at det styrer livet mitt, han får lov til alt og jeg er ikke super-overbeskyttende, men det ligger og gnager i bakhodet...

Anonymous poster hash: 0bbba...8e1

[Anonym bruker]

Hadde det slik i svangerskapet og delvis fortsatt.

Hadde mistet tre før jeg endelig klarte å beholde. Så oppdaget de på UL at barnet hadde hjertefeil. Jeg var sikker på at barnet ville dø i magen min eller rett etter fødsel.

Barnet ble født, ble operert og er nå frisk.

Likevel så sitter denne bekymringen og angsten fast i kroppen min.

Hun er nå fem år, og en frisk og aktiv jente.

Jeg har ikke daglig angst for dette nå men det hender jeg kjenner på det fortsatt. Hvis hun blir veldig syk og slapp, hvis hun skader seg. Angsten er ikke langvarig men den skyller gjennom kroppen på to sekunder (reell angst som lammer) så har jeg en ubehagelig følelse i kroppen noen dager etter "anfallet".

Jeg burde nok få hjelp for dette? Men tror ikke jeg kvalifiserer da jeg fungerer helt normalt i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: d4135...f7f