Er dette en slags spiseforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i flere år nå, og har truffet en mann som er så rolig og behagelig. Vi har hatt mer og mer med hverandre å gjøre, ungene har truffet hverandre, men det er en ting som er så fundamentalt forskjellig mellom oss som jeg ikke vet jeg kan "leve med". Og det er jo nesten på randen til komisk, fordi jeg ser at han kan tilføre både meg og ungene noe positivt og vice versa.

 

På lørdagsettermiddagen skulle han passe mine to små på 3 og 4 år. Jeg la ved to kinderegg og juice i veska deres i tilfelle de ville sitte i ro og se på barne-tv og spise kinderegget. De kan ellers gi barnepassere en passe hektisk stund
Da jeg kom hjem til han etter avtalen min, fortalte han at ungene hadde spist godt med brød og drukket melk. Supert. Men han hadde ikke gitt dem kinderegget og juicen. Hvilket naturligvis er helt greit, det sparer vi til neste lørdag. Men han begynte å snakke så mye om kosthold at jeg lurer på om han lider av en slags spiseforstyrrelse eller noe Saken er at han har "godter" på hjernen slik som andre kan ha støv på hjernen. ALT er feil med godter. Det er ikke snakk om e-stoffer, eller noe slikt. Det er heller ikke snakk om mengden godter. Han skryter av at hans sønner på 13 og 14 aldri spør etter godter eller brus - de liker ikke det, visstnok. Helt greit det også, for så vidt, men er det virkelig sånn? Det er ikke sånn at de lever etter et kostholdsregime uten sukker heller. Han lager pannekaker og vafler jevnlig. Men ellers aldri kaker eller noe slikt. De har heller aldri noe frukt tilgjengelig. Det er middag, brødskive eller ingen mat.
Guttene hans er tynn, type "beinrangel". Begge har vært innlagt på sykehus da de var mindre, for å se på ernæringa.

Han lider selv av alvorlig refluks og er hemmet i hverdagen pga det. Jeg er klar over at det kanskje påvirker hans forhold til mat, men er dette en form for spiseforstyrrelse?

 

Selv hører jeg til andre enden av skalaen. Sykelig overvektig. Ungene mine er tynne. Og jeg prøver å ha fokus på et sunt og variert kosthold. Samtidig som jeg ikke ser noen grunn til at de ikke skal få godter. Godter ble for så vidt introdusert dem "utenfra" så det siste året har de visst hva det er. De spiser ikke mye godter uansett. Og jeg ser virkelig ikke poenget med å ikke la de få kinderegg til barne-tv på en lørdagsettermiddag... det var jo ikke akkurat slik at de skulle spise noe annet usunt senere den dagen.

 

For meg er kos med mat en viktig del av livet. Men ikke noe man trenger å gjøre hver dag. Jeg kan godt bake boller i helga eller ei eplekake.
Vi lever et aktivt liv - det gjør ikke han. Der sitter de inne på godværsdager. Ingen fysisk aktivitet. Ingen organiserte aktiviteter etter skoletid. For meg er det viktig med bålkos med pølsesteking eller en skitur med kvikklunsj i sekken som belønning. Jeg synes det gir meg et rikere liv.

 

Han er ellers så perfekt, men jeg vet ikke om jeg kunne levd med en person som virkelig ikke tåler å se meg spise en sjokolade.

Anonymous poster hash: 59178...246

[Anonym bruker]

Veit ikke om det kan defineres som det, men veit at det å være for opptatt av sunt kosthold, og som kjøper tilskudd på helsekost osv kan defineres som en spiseforstyrrelse Det om det defineres som det kommer nok mye an på hvor mye denne sunnheten preger han i hverdagen

Anonymous poster hash: ff9cc...d4c

[Anonym bruker]

Syns dere begge virker forstyrret. Og da har dere vel mer til felles enn det du først trodde. Fellesnevneren er at dere knytter en nødvendighet (det å få i seg næring) til en masse følelser. For ham: frykt, skam og bekymring? Kanskje også smerte (pga refluksen). For deg: kos, trøst, selvbelønning. Ikke på noen måte sunnere, selv om du tar det i "utendørsforkledning". (Veldig vanlig påskudd for å få i seg sukker og fett: "Det er varmt, vi må kunne ta en is. Det er jo tur, vi må kunne ta en pølse og en sjokolade. Det er lørdag, vi må kunne ta en brus og en pose potetgull." Og så videre.)

 

Anonymous poster hash: 92790...c1c