Fortvilet over bosituasjon

[Anonym bruker]

Vi er bosatt i den lille bygda jeg vokste opp i. Jeg ble mobbet ganske mye hele skolelivet noe som førte til at jeg utviklet sosialangst og droppet ut av videregående. Har nå mann og 2 barn som er knyttet til dette stedet. De har mange venner og er sosiale av seg. Jeg føler meg så utenfor som er den eneste i familien som ikke klarer å få venner. Jeg følger barna i selskap, på aktiviteter osv men jeg passer ikke inn noen steder. De andre mødrene sitter og skravler med ryggen til mot meg. Dette er en typisk bygd hvor folk er opptatt av status og alle er overlegne og ser ned på hverandre. Jeg opplever ofte himlende øyne og blir for at mange overser meg i situasjoner hvor det er naturlig å si hei.

Jeg mistrives så veldig, jeg sliter veldig med å komme meg ut av huset for da møter jeg på folk. Jeg sitter med drømmer om å bli noe, få en skikkelig utdanning og jobb men det nytter ikke. For å kunne utdanne meg uten å flytte må jeg pendle langt, noe som krever at mannen bytter jobb men det nekter han.

 

Anonymous poster hash: 86bf3...38a

[Chupa chups]

Åååh stor klem til deg! Vi er i så utrolig like situasjoner, at jeg våger meg til å svare med nick dersom du vil ta kontakt med meg på Pm.

Uansett om vi prates nærmere eller ikke, så må du vite at det ikke er DEG men muligens dine omgivelser som får deg til å føle deg sånn. Jeg har i alle år trodd at så lenge jeg tenkte positivt nok, og tvingte meg selv til å være takknemlig, så ville alt bli bra. Dvs at jeg la all skyld, og alt ansvar for min mistrivsel på meg selv. Dette perspektivet har også mye av selvhjelpslitteraturen... men vet du hva? Noen ganger er bygde-Norge ugjennomtrengelig. Det utvikler seg stengte, tradisjonsbundne samfunn som kan virke, og fungere, som utestengende og kalde for de som ikke helt er laget for å følge spillets regler til punkt og prikke. Man kan også være uheldig og rett og slett ikke passe inn med nøyaktig den gruppa som 'bestemmer' hvordan man bør oppføre seg. Du er rimelig maktesløs mot et helt samfunn. Med mindre du finner noen du kan alliere deg med, og være fornøyd og trygg med det.

Jeg har levd i et lite bygdesamfunn i 14 år nå, og har prøvd MYE. Prøvd nok, kjenner jeg. Har landet dithen at skal jeg videre i livet, og skal jeg bli tilfreds med livet, så må barna bli med, og mannen om han vil (og om han elsker meg, så blir han med, det har jeg bestemt). Dette er en langsiktig plan, noe jeg ikke stresser med, men planlegger inni meg, venter på at en jobbmulighet skal dukke opp, sparer penger, vender blikket ut.

[Anonym bruker]

Sånn praktisk sett GÅR det an å studere mye via nett, og det er vel ingen krise om du må reise på samlinger et par ganger i året? Ville begynt med det jeg..

 

Anonymous poster hash: 49ed3...33b

[Anonym bruker]

Vi er bosatt i den lille bygda jeg vokste opp i. Jeg ble mobbet ganske mye hele skolelivet noe som førte til at jeg utviklet sosialangst og droppet ut av videregående. Har nå mann og 2 barn som er knyttet til dette stedet. De har mange venner og er sosiale av seg. Jeg føler meg så utenfor som er den eneste i familien som ikke klarer å få venner. Jeg følger barna i selskap, på aktiviteter osv men jeg passer ikke inn noen steder. De andre mødrene sitter og skravler med ryggen til mot meg. Dette er en typisk bygd hvor folk er opptatt av status og alle er overlegne og ser ned på hverandre. Jeg opplever ofte himlende øyne og blir for at mange overser meg i situasjoner hvor det er naturlig å si hei.

Jeg mistrives så veldig, jeg sliter veldig med å komme meg ut av huset for da møter jeg på folk. Jeg sitter med drømmer om å bli noe, få en skikkelig utdanning og jobb men det nytter ikke. For å kunne utdanne meg uten å flytte må jeg pendle langt, noe som krever at mannen bytter jobb men det nekter han.

 

Anonymous poster hash: 86bf3...38a

Hvor langt er det til nærmeste studiested? Vil si at det er en god ide, da blir du kjent med nye folk, du får mer selvtillit og utvikler deg noe enormt.

 

Anonymous poster hash: 4437e...48a

[Anonym bruker]

Har du snakket skikkelig med mannen, og fått han til å forstå hvor viktig dette er? Er hans jobb viktigere enn ditt liv?

Dere burde flytte om du føler deg fremmedgjort i egen bygd, altså.

 

Anonymous poster hash: 901bc...4c8

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt. Sånn hadde jeg hatt det hvis jeg hadde blitt i hjembygda. Heldigvis flyttet jeg hjemmefra da jeg var 18. Tok utdannelse og så meg aldri tilbake.

 

Anbefaler at du forsøker å snakke mer med mannen om hvordan du har det. Eventuelt nettstudier eller samlingsbaserte studier!

 

Anonymous poster hash: 47d21...2d1