Hva feiler det meg???

[Anonym bruker]

Hver gang jeg og kjæresten skal ha barnefri, gjøre noe koselig sammen, reise sammen, dra på noe sammen. Fra noen dager i forkant blir jeg irritabel og gjerne dagen vi skal noe blir jeg sur. Jeg tror ikke jeg egentlig har noen kjempegrunn til det, men jeg føler det er kjempe grunn der og da. Hele kroppen min vender seg mot meg og han. Dette ødelegger utallige helger, kvelder og turer. Nå er jeg ganske sikker på at han har fått nok. Skal sies at han har mye dårlige sider han også, men han gjør meg ikke noe vondt fysisk.

 

Er det noen som har vært sånn og evt blitt bra igjen? Noen som kan forstå hva dette kan være? Har holdt på i nesten 4 år å være sånn.. ikke vært sånn før. Som jeg kan huske.

 

Ødelegger jo masse for meg også.

 

Anonymous poster hash: f8067...00d

[Anonym bruker]

Jeg er sånn. For min del tror jeg det handler om all logistikk med pakking osv. Jeg er helt skutt i huet av alt som må tenkes på. Men, vært gift i godt over 10 år da så er mulig 😂

 

Anonymous poster hash: fcf63...d28

[Fru Ugle]

Kjenn etter hva du EGENTLIG føler når dette skjer....?

[Anonym bruker]

Det har vel med dine forventninger å gjøre?

 

Hva forventer du? Hva ønsker du? Hva er viktig for deg? Gleder du deg?

 

Anonymous poster hash: 03168...bad

[Anonym bruker]

Jeg blir slik når vi skal reise bort, med eller uten unger. Det blir fullt i hodet med planlegging og logistikk og så har jeg fått disse fine bekymringene etter at jeg ble mor. Alltid redd for at det skal skje oss noe 😏 så ender jeg opp med å bli irritert og sur. Nå skal jeg snart på tur med jobben og det er jo fælt å si at jeg ikke gleder meg, men slik har jeg altså blitt 🙁

 

Anonymous poster hash: 87489...44b

[Anonym bruker]

Kanskje du egentlig ikke vil være sammen med han?

 

 

 

Anonymous poster hash: e13a5...566

[Gjest FSMEFF]

Jeg var slik. Årsaken til det var at jeg følte hele tiden at han bare ville bort fra barna. Det irriterte meg og dermed ble alt sammen med ham irritabelt. Vi ble skilt. Håper ikke det skjer med deg (hvis det er en trøst, var jeg den som gikk). Jeg husker jeg ringte min far og sa at: Eneste han vil er å reise på tur med meg. Jeg følte vel egentlig ansvar for barna og ble dermed irritabel. Angrer ikke idag. 

[Anonym bruker]

Jeg var sånn. Klarte alltid å komme i krangel når vi "virkelig skulle kose oss."

 

Har konkludert med at jeg passer best til vanlige hverdager.

 

Anonymous poster hash: 64028...19d