Hvor grusomt er det å skille deg?

[Anonym bruker]

Jeg har det vondt i forholdet. Barna ser det helt garantert og vitner ikke ekte kjærlighet overhode. Er jeg da egoistisk som drar? Bør jeg holde ut til de er store? Så lurer jeg på hvor fælt det er å se barna mindre? Hvordan var denne overgangen? Er det å ha det bedre uten partneren verdt smerten av å ikke se barna hver dag? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg så fanget. Men det er så trist når jeg vet jeg blir KUN pga barna 🙁

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8

[Anonym bruker]

Er det å skille seg eller var det å skille deg?

 

Anonymous poster hash: 065d8...dcf

[Anonym bruker]

Beklager, skulle stå "skille seg" i overskriften.hi

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8

[Anonym bruker]

Beklager, skulle stå "skille seg" i overskriften.hi

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8

Da kan jeg svare også. Vet du samarbeidet blir 100 bra etterpå tror jeg barn har det helt fint som skilsmissebarn, men dersom det blir trøblete er dere omtrent like langt. Leser forøvrig mange stakkars meg innlegg på face hver helg

 

Anonymous poster hash: 065d8...dcf

[Anonym bruker]

Da kan jeg svare også. Vet du samarbeidet blir 100 bra etterpå tror jeg barn har det helt fint som skilsmissebarn, men dersom det blir trøblete er dere omtrent like langt. Leser forøvrig mange stakkars meg innlegg på face hver helg

 

Anonymous poster hash: 065d8...dcf

Hva står det i disse "stakkars meg" innleggene da?

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8

[Anonym bruker]

Barn er mer tilpasningdyktige enn tenåringer. Jeg er glad mine foreldre skilte seg da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: f72c8...22d

[Anonym bruker]

For meg var/er det steintøft å ikke være en fast del av barnas hverdag. Det er en veldig unaturlig situasjon. Det kan ikke sammenlignes med å la barna ha en ukes ferie alene med besteforeldrene for eksempel.

Så jeg vil si gå inn i arbeidet og se hva dere kan få ut av forholdet deres og snu hver stein før du velger skilsmisse. Alle kan gå trøtt i forholdet og hverdagen og miste seg selv og hverandre. Men så lenge det ikke er mishandling inne i bildet er det en mulighet for å komme ut på den andre siden og finne noe bra igjen. En venninne av meg var veldig åpen om at hennes foreldre omtrent levde separate liv. De ble kun sammen for barnas del. Vi var flyttet hjemmefra da hun fortalte det. Så gikk det et par år. Plutselig dro de på kjærestetur sammen. Og derfra gikk det fremover. Nå har de virkelig funnet sammen igjen og lever kjempefint sammen. Jeg sier ikke at de har det som da de var nyforelsket i sin tid, men de har det bra sammen og det er ingen snakk om å flytte fra hverandre lengre. Jeg sier ikke det skjer for alle. Men jeg ville forsøkt. Ta kontakt med fvk for parterapi f eks. Reis på en kjærestetur. Jobb med forholdet. Går det er det fantastisk. Går det ikke har man i alle fall prøvd.

 

Anonymous poster hash: 6a9a8...c6a

[Anonym bruker]

Hva står det i disse "stakkars meg" innleggene da?

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8

Det varierer. I helger ofte at man ikke har barna, andre at de er alene med barna og er slitne. Ellers om økonomi og tid, siden man er alene med hele husholdninga. Har endel fb "venner" uten filter

 

Anonymous poster hash: 065d8...dcf

[februarprins2013]

du bør jo gå fra han hvis du ikke har det noe bra, barna har det jo heller ikke bra hvis foreldrene er lei seg

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg er i samme situasjon som deg, hi.

Ser så mange som bryter opp, som om det er det naturligste i verden. Da jeg flyttet fra samboer i noen uker i fjor, var det ingen som reagerte eller ringte og sa at de følte med oss. Det er så vanlig med samlivsbrudd at folk regner visst med det. Selv føltes det som en stor livskrise og alt var snudd på hodet. Kunstig og tilgjort hele greia, og vi følte f.eks at den påtvungne 'meklingen' hos Fvk var et inngripen i vårt privatliv. Både jeg og eks var frustrerte. Ikke pga kjærlighetssorg (følelsene er uansett borte) men pga alle omveltningene med barna. Vi bestemte oss for å bo sammen igjen fordi vi begge savnet barna sånn. Jeg misliker sterkt å bo sammen kun for barna, men jeg har som sagt ikke funnet noe alternativ som føles rett enda.

 

Anonymous poster hash: 57183...be5

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg er i samme situasjon som deg, hi.

Ser så mange som bryter opp, som om det er det naturligste i verden. Da jeg flyttet fra samboer i noen uker i fjor, var det ingen som reagerte eller ringte og sa at de følte med oss. Det er så vanlig med samlivsbrudd at folk regner visst med det. Selv føltes det som en stor livskrise og alt var snudd på hodet. Kunstig og tilgjort hele greia, og vi følte f.eks at den påtvungne 'meklingen' hos Fvk var et inngripen i vårt privatliv. Både jeg og eks var frustrerte. Ikke pga kjærlighetssorg (følelsene er uansett borte) men pga alle omveltningene med barna. Vi bestemte oss for å bo sammen igjen fordi vi begge savnet barna sånn. Jeg misliker sterkt å bo sammen kun for barna, men jeg har som sagt ikke funnet noe alternativ som føles rett enda.

 

Anonymous poster hash: 57183...be5

Det er så utrolig vanskelig ❤ hvor gamle er barna dine?

 

Anonymous poster hash: 285ab...fe8