Dere med barn "uten far"/oppvoksen uten far

[Anonym bruker]

Har ei datter som skal begynne på skolen, faren er ikke inne i bilde og kommer neppe til å bli det heller (utvist fra landet med gode grunner). Jeg merker allerede at hun reagerer på at noen har en pappa, slik som en venninne som bor hos pappa en uke, er veldig rart i følge hun. Hun spør innimellom om hvor pappa er, og da svarer jeg at han er i hjemlandet sitt og at det er vanskelig og reise dit.

 

Det jeg lurer på er utfordringen med skolen, ikke lærerne, men det at hun blir mest sannsynlig den eneste uten far i klassen. Og hvordan det vil bli for henne.

 

Noen som vil dele historie? Gjerne tips og råd.

Anonymous poster hash: 10687...7e3

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn som har vokst opp uten sin far. Selvfølgelig er det vanskelig, og det vil alltid være et savn. Det beste du kan gjøre for datteren din er å alltid være der for henne. Svar på spørsmålene hun har, og hjelp henne med å ta kontakt med sin far når/hvis hun ønsker det.

Mine barn har god kontakt med sin fars familie, og det har vært veldig viktig for dem. Jeg oppmuntrer denne kontakten, og reiser med barna for å besøke dem (utlandet).

Du vil aldri kunne fikse dette for henne, men du kan gjøre det litt lettere ❤

 

Anonymous poster hash: 5f6f6...39c

[Anonym bruker]

Svarer så godt jeg kan, og støtter henne selvfølgelig.

 

Men dessverre mangler vi hele far-familien da jeg ikke kan reise eller har kontaktinformasjonen deres (Land i midtøsten som er ustabilt), i tillegg til at jeg i utgangspunktet ikke kan ta kontakt med faren (heller ikke på vegne av datteren min) på grunn av lengre historie.

 

HI

Anonymous poster hash: 4fbfe...fda

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for hva de andre barna tenker, for dem er alt normalt. I klassen til mitt barn er det en med bare en mor, hvor mor nr 2 er død og en som bor hos bestemor, men med kontakt med mor, lite med far. Jeg har aldri hørt mitt barn eller andre reagere på det. Jeg vet selvfølgelig ikke hva barna tenker og sier hjemme, men er sikker på at de ikke blir mobbet el.

 

Jeg regner med at din datter vet at faren bor i et annet land og at det er vanskelig å besøke han det, så da kan hun jo bare svare det hvis noen lurer på hvor han er.

 

Anonymous poster hash: 0a129...889

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn i grunnskolen og det er mange forskjellige familier, ungene reagerer faktisk ikke noe særlig på dette (for det var mobbing og kommentarer fra venner du var bekymret for sant?)

 

I klassen til min 2.klassing er det faktisk to barn som bor hos besteforeldrene sine (en med narkoman mamma og en hvor mammaen er død, ingen pappa i noen av familiene), ei bor i fosterhjem og det er flere skilsmissebarn. Ungene bare aksepterer dette uten noe særlig spørsmål altså.

 

I klassen til 4.klassingen min er det en jente som bor hos pappaen sin, for mammaen hennes "må være hos politiet fordi hun drakk seg full hele tiden). Jeg aner faktisk ikke om hun sitter i fengsel eller om hun er innlagt til behandling et sted, men ungene snakker ikke om dette. De vet det, de synes synd på denne mammaen som ikke er der, men de tenker sjelden på det i lek og samvær med denne jenta.

 

I klassen til 10.klassingen min er det en jente som ikke har pappa. Der vet alle at mammaen ble gravid på en sydentur og ikke aner hvem pappaen er. Jenta er veldig søt og populær, ingen tenker videre over hennes bakgrunn eller er slem mot henne for dette, hun han jo ikke noe for at mammaen hennes hadde en ons i syden

I denne klassen er det også en gutt som ikke kan ha samvær med sin far fordi han er alkoholiker, ganske allmenn kjent det også, men ungene aksepterer bare at sånn er det.

Anonymous poster hash: 8d973...183

[Anonym bruker]

Takk for gode svar

 

Er mobbing jeg tenker på ja, men også hvordan det blir for jentungen som står der som en av "de spesielle" på en måte, hvordan hun vil oppleve det er også en stor bekymring. 

 

Hittil har hun taklet det bra, hun svarer bare at pappa bor i ... og vi kan ikke reise dit for det er for langt. Når noen spør henne om hvor faren er henne. Men jeg ser at hun er veldig tanke full ang. temaet far.

 

HI

Anonymous poster hash: 4fbfe...fda

[Anonym bruker]

Mine barn har ikke kontakt med faren som er psykisk syk og ikke stiller opp for dem. Det er selvsagt trist men så vidt jeg vet har de aldri fått noen kommentarer fra andre barn for at faren ikke er tilstede. I omgangskretsen og i barnehage/skole har vi barn med alenemor(donorbarn), barn med to mammaer, barn som bor hos far pga død mor, kjernefamilier, annen-hver-uke barn osv,

Jeg kjenner godt på dårlig samvittighet for at ungene ikke vokser opp i en velfungerende kjernefamilie, men barn er flinke til å forholde seg til virkeligheten.

 

Anonymous poster hash: cddd6...93e

[Anonym bruker]

Stakkars barn som vokser opp uten noen far. :'(

Mobbing er ille nok, men en mor vil aldri kunne erstatte en far. Fedre som ikke påtar seg sitt ansvar er noen feige uslinger som ødelegger oppveksten for de kommende generasjoner. Burde vært mulig å tvinge dem til å ta sitt ansvar.

Anonymous poster hash: a975c...cd0

[Anyne]

Det finnes flere bøker om temaet familie/ulike typer. Det har vært mye fokus på det i barnehagen, så "alle" vet at familier kommer i alle ulike former og det er helt normalt. Det er da ikke så unormalt i dag å ikke ha den ene forelderen i livet sitt?

[Anonym bruker]

Har ingen erfaring, bortsett fra venninner hvor far ikke er med i bildet. Vet at de ungene har det godt på skolen - ingen mobbing pga at far ikke er med inne i bildet.  

Men det jeg ser venninnene mine har vært flinke med er å skaffe ungene en eller annen mannlig "farsfigur", enten en stefar eller en bestefar/onkel som kan trå litt ekstra til. Jenta de trenger en god mannlig rollefigur, håper hun har det eller får det  

Anonymous poster hash: f093d...04c