Er det arvelig å være mobbeoffer?

[Anonym bruker]

Faren var mobbeoffer. Tok aldri igjen, usikker, stille og forsiktig. Et lett offer. Hvis vi er i fam.selskaper er det ofte igene blir røffe mot ham, eller frekke, fordi han aldri svarer. Usikker osv. Er annerledes mot egne barn her hjemme et han utadvendt og sier meningen sin. En snill, men fast hånd. Rutiner og klare regler.

 

Jeg tenkte mest på om typen, eller personligheten, kan arves? Datteren min er også forsiktig. Litt samme typen, lar seg herse med av kusinen (som er veldig styrete og vil bestemme alt. Vant til å få det som hun vil). Datteren min har nå sagt ting som gjør at jeg tror hun blir plaget av et par stykker i barnehagen.

 

Det er sånne ting barn ikke bare finner på. Og jeg må tro på henne når hun sier det (skal ta det opp med ledelsen, ville bare begrunne tankene mine)

 

Hvordan kan jeg oppdra henne til å bli sikker på seg selv, og en som ikke lar seg "pille på nesen"? Hvordan forebygge? Jeg er veldig lyttende. Roser henne for å tørre og fortelle ting. Har snakket masse sammen om dette. Og jeg sa at hvis det skjer noe kan hun si det til mamma. Og pappa. (Og bestemor, mente hun ).

 

Men jeg er så bevisst på det siden jeg vet hvor fælt pappaen har hatt det. Og ønsker å oppdra rett...

 

Anonymous poster hash: 7360d...396

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg ser at det å være mobbeoffer ofte går i arv, ja.

 

Dette er jo utrolig sammensatt, selvfølgelig, men noe av det jeg ser kan gå igjen i generasjon etter generasjon er dårlige sosiale ferdigheter og lav sosioøkonomisk stand.

 

Det som hjelper for å minske sjansen for mobbing er å lære barnet grunnleggende sosiale ferdigheter, slikt som å vente på tur, spise pent, snakke hyggelig til folk, leke med andre barn o.l.

 

Sånn ellers hjelper det å ikke "dulle" for mye. Lær barnet å ikke ta seg nær av alt mulig. Jaja, så sa Kari at genseren din var stygg. Det var ikke hyggelig gjort av henne, men det spiller jo ikke noen rolle hva hun synes, så lenge du liker den.

 

I tillegg er det viktig å finne områder barnet mestrer. Det gir selvtillit.

Det kan være matematikk, fotball, tegning, gitar, sjakk... hva som helst.

 

Delta på idrett/i korps/på musikkskolen så barnet får et sosialt nettverk utenfor skolen, og vær flink til å legge til rette for vennskap ved å invitere andre barn hjem.

[Nyttårs barn]

Mobbing kan gå i arv ja, og det er både arv og miljø som spiller inn.

Barn lærer av foreldrene sine. Har de mange venner og er sosialt kapable, ja så lærer på en måte ungene hvordan det skal gjøres.

Jeg har kun svogerforskning her, men synes at jeg ser at barn som har foreldre som har sosial angst og slike problemer sliter mer enn andre med å finne seg til rette.

 

Men hun over hadde mange gode råd.

Ikke vær altfor "hønemor"- lær barnet å bli selvstendig og å finne arenaer der det kan mestre noe. Barn som er gode i idrett blir sjelden mobbeofre. Hjelp barnet til å bygge vennskap uten å bli selvutslettende.

Og ikke tolk alt mulig som kritikk eller sagt i verste mening, barna lærer dette også. Det er helt naturlig for et barn å si ting rett ut og å måle seg med andre uten at dette er vondt ment.

[Anonym bruker]

Vel, kvinneguiden skrev en artikkel om det. Tror den het, "noen er født til å være mobbeoffer". 

Anonymous poster hash: d88da...db4

[Anonym bruker]

Noen blir mobbeoffer fordi foreldrene som selv har blitt mobbet, har bestemt seg for at barnet også kommer til å bli mobbet. "Har noen vært slemme med deg i dag?" "Er barna slemme i barnehagen?", osv. I steden for å lære barnet å si fra og stå opp for seg selv...

 

Anonymous poster hash: 619f7...bcd

[Anonym bruker]

Noen blir mobbeoffer fordi foreldrene som selv har blitt mobbet, har bestemt seg for at barnet også kommer til å bli mobbet. "Har noen vært slemme med deg i dag?" "Er barna slemme i barnehagen?", osv. I steden for å lære barnet å si fra og stå opp for seg selv...

 

Anonymous poster hash: 619f7...bcd

Dette er jeg enig i. Noen foreldre er så redde for at barna skal bli mobba at det blir en selvoppfyllende profeti.

Selv var jeg stygt mobba, men det ser ut som det ikke har gått i arv her. Bla fordi jeg har unngått den fallgruva.

 

Anonymous poster hash: 79b6e...ffb

[Anonym bruker]

"Har bestemt seg for at barnet kommer til å bli mobbet", det var da en idiotisk påstand. Det er jo ingen som bestemmer seg for det? Forebyggende arbeid (les: oppdragelse) handler ikke om at man bestemmer seg for noe annet enn at barnet ikke skal bli mobbet. Det er noe alle foreldre bør gjøre, og tenke på, og drive med! Alle bør forebygge mobbing.

 

Jeg spør bare etter hva man gjør for å styrke barns selvbilde, og evne til å ta igjen (nettopp, jeg mener det er helt greit å ta igjen om noen dytter, eller sparker, eller mobber over tid). Og jeg har fått noen gode svar på det, takk. Det tar jeg med meg. Barnet er svært sosialt, og god når det kommer til samhandling med andre barn. Har sjeldent konflikter med andre barn. Heldigvis. 

 

Men det er noen konflikter som oppstår nå og da, der jeg skulle ønsket at barnet i mye større grad klarte å ta igjen/si ifra tydelig. Det er en egenskap jeg ønsker å styrke. Jeg føler jeg har en OK balanse når det kommer til å se hva som er verdt å se forbi, og hva som må tas tak i. Så det handler overhodet ikke om at jeg overdriver, eller prøver å lete etter "slemme barn i barnehagen", det handler bare om å styrke de egenskapene det kan være lurt for et barn å ha styrket, som gjør at barnet lett kan si ifra, ta igjen eller vise seg som en sterk person istedet for en som dulter og dilter etter andre, og lar seg herse med. 

 

Og igjen, fikk noen gode råd. Takk! Men ville bare komme med et innspill på dette..

Anonymous poster hash: 7360d...396

[Anonym bruker]

 

"Har bestemt seg for at barnet kommer til å bli mobbet", det var da en idiotisk påstand. Det er jo ingen som bestemmer seg for det? Forebyggende arbeid (les: oppdragelse) handler ikke om at man bestemmer seg for noe annet enn at barnet ikke skal bli mobbet. Det er noe alle foreldre bør gjøre, og tenke på, og drive med! Alle bør forebygge mobbing.

 

Jeg spør bare etter hva man gjør for å styrke barns selvbilde, og evne til å ta igjen (nettopp, jeg mener det er helt greit å ta igjen om noen dytter, eller sparker, eller mobber over tid). Og jeg har fått noen gode svar på det, takk. Det tar jeg med meg. Barnet er svært sosialt, og god når det kommer til samhandling med andre barn. Har sjeldent konflikter med andre barn. Heldigvis.

 

Men det er noen konflikter som oppstår nå og da, der jeg skulle ønsket at barnet i mye større grad klarte å ta igjen/si ifra tydelig. Det er en egenskap jeg ønsker å styrke. Jeg føler jeg har en OK balanse når det kommer til å se hva som er verdt å se forbi, og hva som må tas tak i. Så det handler overhodet ikke om at jeg overdriver, eller prøver å lete etter "slemme barn i barnehagen", det handler bare om å styrke de egenskapene det kan være lurt for et barn å ha styrket, som gjør at barnet lett kan si ifra, ta igjen eller vise seg som en sterk person istedet for en som dulter og dilter etter andre, og lar seg herse med.

 

Og igjen, fikk noen gode råd. Takk! Men ville bare komme med et innspill på dette..

 

Anonymous poster hash: 7360d...396

Det er jo ikke ALLTID sånn at noen "bestemmer seg for" at dette kan skje barna, og ikke i tilfellet som beskrives i hovedinnlegget, i alle fall - men jeg kan huske minst 3 ulike tråder her på DIB der mødre har skrevet om sine bekymringer, hvor deres egen historie som mobbeoffer var uttalt, mens ungene ikke hadde vist tegn til det.

 

(Én husker jeg spesielt godt, hun kvernet på at hun i barndommen aldri hadde hatt noen bestevenninne, og datteren på 4 år hadde heller ikke noen bestevenninne, "hva kan jeg gjøre?" Så viste det seg at jenta alltid lekte med noen, da, og gledet seg til barnehagen hver dag. Da kan vi snakke om traumer som blir projisert over på ungen uten å ha rot i virkeligheten.)

 

HI, jeg tror det bare er sentralt at barnet får masse oppbacking og oppmuntring underveis, og lærer å enten trekke seg ut av situasjoner der andre går over streken, eller øver seg på å si "slutt å plage meg"/"det der er dårlig gjort" el lign.

 

Anonymous poster hash: df0b4...d44

[Anonym bruker]

Det er jo ikke ALLTID sånn at noen "bestemmer seg for" at dette kan skje barna, og ikke i tilfellet som beskrives i hovedinnlegget, i alle fall - men jeg kan huske minst 3 ulike tråder her på DIB der mødre har skrevet om sine bekymringer, hvor deres egen historie som mobbeoffer var uttalt, mens ungene ikke hadde vist tegn til det.

 

(Én husker jeg spesielt godt, hun kvernet på at hun i barndommen aldri hadde hatt noen bestevenninne, og datteren på 4 år hadde heller ikke noen bestevenninne, "hva kan jeg gjøre?" Så viste det seg at jenta alltid lekte med noen, da, og gledet seg til barnehagen hver dag. Da kan vi snakke om traumer som blir projisert over på ungen uten å ha rot i virkeligheten.)

 

HI, jeg tror det bare er sentralt at barnet får masse oppbacking og oppmuntring underveis, og lærer å enten trekke seg ut av situasjoner der andre går over streken, eller øver seg på å si "slutt å plage meg"/"det der er dårlig gjort" el lign.

 

Anonymous poster hash: df0b4...d44

Klart det finnes noen få tilfeller der foreldre overdriver.

Da har jeg gjort noe riktig i hvert fall Har backet opp ift å si ifra selv, men ikke så lett å snakke med småbarn. Vet ikke hvor mye de skjønner at det man forklarer, men virket som det gikk inn, akkurat dét

 

Anonymous poster hash: 7360d...396

[Anonym bruker]

 

Klart det finnes noen få tilfeller der foreldre overdriver.

Da har jeg gjort noe riktig i hvert fall Har backet opp ift å si ifra selv, men ikke så lett å snakke med småbarn. Vet ikke hvor mye de skjønner at det man forklarer, men virket som det gikk inn, akkurat dét

 

Anonymous poster hash: 7360d...396

Tror ikke helt man kan snakke dem til å være forberedt, men når konflikten er et faktum, er det mye å lære av den! F eks korte instruksjoner som "neste gang sier du stopp så høyt at de hører" eller lign.

 

Anonymous poster hash: df0b4...d44