Tror du på alt barnet ditt forteller?

[Anonym bruker]

Vi har en nabogutt som stadig vil leke med vår sønn. Vår ønsker ikke dette fordi det alltid blir krangling når de er sammen. Jeg har observert de mange ganger, og ser at det er han andre som ofte begynner å bråke. Juger om alt mulig, blir sint når han ikke får viljen sin og gir beskjed om at "mamma kommer til å kjefte skikkelig på deg når jeg forteller henne at du er slem!", før han løper hjem. De er begge 10 år

 

Mitt barn leker fint med andre og har nok av venner,og vil ganske enkelt ikke være sammen med ham, så jeg har derfor ikke pushet for at disse to skal være særlig sammen.

 

Forrige uke møtte jeg moren i gata,og hun begynte å messe om at gutta burde leke. Jeg sa som sant var, at jeg ikke ser poenget når de bare krangler. Hun ble så sint, og slang ut mange episoder hennes sønn hadde fortalt om, hvor min sønn har lagd bråk. Jeg påpeker at dette absolutt ikke stemmer, fordi alle episodene hun nevner har skjedd hjemme hos oss, hvor jeg har sett og hørt. Nei, det var ikke det hennes sønn hadde sagt, og hun stoler på ham, ferdig snakka!

 

Mitt barn er virkelig ikke perfekt, og jeg vet godt at det kan bli krangling med andre også, og at han noen ganger kan være den som starter. Men akkurat med denne gutten er det null kjemi, de går ganske enkelt ikke sammen.

 

Det overrasker meg stort at det finnes foreldre som blindt stoler på egne barn! Er det vanlig, eller er du åpen for at noe annet enn det du hører har skjedd? Blir helt matt, og rådvill!

 

Anonymous poster hash: 5bdd9...fa0

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke på alt barnet mitt sier. Samtidig er barn veldig egosentriske slik at det de sier har skjedd kan være deres oppfatning av hva som har skjedd. Og da mener de at de har fasiten. Derfor oppstår det ofte konflikter mellom barn. Med noen mer enn andre pga ulike faktorer.

 

Når jeg leser innlegget ditt er min første tanke at du er ganske lik en slik forelder du selv beskriver. Beklager, men nå er jeg ærlig. Det kan være en del som har skjedd før situasjonene du har observert. Det kan være din sønn har sagt både verbalt og non—verbalt ting den andre gutten har reagert på. Som mor er sjansen for at du observerte rent objektivt svært liten. Du ser det beste i din sønn, og er lite åpen for at din sønn er medvirkende årsak til konfliktene.

 

Du og den andre mora er ikke ulik deres gutter. Dere sitter på hver deres oppfatning av "fasiten".....

 

Anonymous poster hash: ef324...545

[Anonym bruker]

Jeg stoler mye på mine barn. Men det er fordi de forteller meg alt. Også om de har gjort noe galt. Og jeg vet at begge oppfører seg veldig bra borte, da jeg alltid får positive tilbakemeldinger av foreldre, og skole. Og selv om jeg har 2 flotte, fantastiske barn, så vet jeg jo at de kan gjøre noe galt de og. Men foreløpig så forteller de meg det.

Anonymous poster hash: a08a5...51f

[Anonym bruker]

Tror på alt jeg. Så når de sier at de i bhg slår så melder jeg bhg til barnevernet.
Barna er som kunden, har alltid rett ;-) 

Anonymous poster hash: b4339...366

[Anonym bruker]

Nei, selvfølgelig tror jeg ikke på alt barna mine sier. Det er ganske lett å skjønne når de forteller halve sannheten, eller regelrett lyver. For det gjør de sjeldent.

 

Når det er sagt har vi et stort problem i klassen til et av barna. En mor med en unge som er ute av kontroll.

Hun ringer og skriver sinte mailer ukentlig.

Fordi hun mener barnet blir holdt utenfor og mobbet... Nå er sannheten litt mer nyansert... De andre barna trekker seg unna når dette barnet slår, kaster ting og skriker de verste skjellsord. Tiltak er på plass for denne ungen, men hun tror hennes barn er offeret hver gang.

 

Anonymous poster hash: d3ffe...77e

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke på alt barnet mitt sier. Samtidig er barn veldig egosentriske slik at det de sier har skjedd kan være deres oppfatning av hva som har skjedd. Og da mener de at de har fasiten. Derfor oppstår det ofte konflikter mellom barn. Med noen mer enn andre pga ulike faktorer.

Når jeg leser innlegget ditt er min første tanke at du er ganske lik en slik forelder du selv beskriver. Beklager, men nå er jeg ærlig. Det kan være en del som har skjedd før situasjonene du har observert. Det kan være din sønn har sagt både verbalt og non—verbalt ting den andre gutten har reagert på. Som mor er sjansen for at du observerte rent objektivt svært liten. Du ser det beste i din sønn, og er lite åpen for at din sønn er medvirkende årsak til konfliktene.

Du og den andre mora er ikke ulik deres gutter. Dere sitter på hver deres oppfatning av "fasiten".....Anonymous poster hash: ef324...545

Enig med denne. Kanskje ditt barn skjuler det bedre.

 

En annen ting: Har de felles venner? Selvfølgelig bør de læres å omgås da.

 

Anonymous poster hash: 4142a...80f

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert denne mora heller tror på alt sønnen hennes sier. Men hun ble vel tatt på senga og følte seg kritisert og måtte forsvare seg.

 

Anonymous poster hash: f1f42...e53

[Anonym bruker]

Ja. 90%. 

Anonymous poster hash: a2f6f...3cc

[Anonym bruker]

Hvis hun først gnåler om at de to må leke sammen, og deretter påstår at det er ditt barn som lager krangelen, og at du i tillegg bare juger, da er hun jo komplett ubegavet. Står hun virkelig og ønsker at hennes eget barn skal leke MER med det barnet som (i deres egen private versjon) alltid ødelegger leken? Hvorfor skulle hun ønske det? Og hvorfor skulle sønnen ønske det? Da har de jo en grim tendens til selvpineri! 😂😂😂

 

Anonymous poster hash: a3aaf...eee

[Anonym bruker]

Hvis sønnen min f.eks. gjengir ordrett noe som er blitt sagt så tror jeg ham i utgangspunktet, for han lyver ikke om konkrete ting, men jeg er klar over at det kan ligge mer bak som han utelater.

 

Men om han forteller sin tolkning av en situasjon så er det ofte overdrevet eller misforstått. F.eks kan han si at han ikke fikk være med noen og leke hele dagen hvis det ikke var noen som ville leke akkurat det han ville ved en anledning.

 

Anonymous poster hash: 638ef...e20