Dere med samlivsbrudd...

[Anonym bruker]

Hvordan endret livet seg etter bruddet? Ble det bedre? Anger?

 

Jeg er så i tvil. Vi lever ved siden av hverandre. Gjør ingenting sammen. Legger ingen planer sammen. Sover ikke sammen. Intimlivet er kjedelig. Lar han "få sitt", det gir meg egentlig lite. Jeg er lite motivert for noe som helst, går på jobb, lever for de dagene jeg har formiddagen alene hjemme. Synes det er slitsomt når han jobber seinuke og er hjemme helt til ettermiddagen/kvelden.

 

Er vel glad i han, men har egentlig aldri vært skikkelig skikkelig forelska... i noen. Da hadde jeg vel visst det? Grunner til at det ble oss? Min dårlige selvtillit, fikk barn aaalt for tidlig.

 

Jeg har ikke motivasjon til noe i det daglige. Opplever han som vanskelig tidvis. Han omgås ingen andre enn sin familie. Jenta skal ha en sammenkomst i helga, feire 20-års dagen sin. Vi skal ikke være hjemme, men heller ikke sammen. Han presterte å si at: "jeg får vel bare kjøre omkring da". Jeg har faktisk ikke tenkt før nå at vi kunne gjort noe i lag. Men det har åpenbart ikke falt meg naturlig.

 

Så jeg spør meg selv om det er noen vits i å fortsette. Ett barn har flyttet ut, neste planlegger til høsten, yngste går enda på barneskolen.

 

Anonymous poster hash: 725f8...1c1

[Anonym bruker]

Har fått det mye bedre etter bruddet!

Min eks irriterte meg så utrolig, helt fantastisk å ikke ha han her mer!!!

Anonymous poster hash: b02b0...e9c

[Anonym bruker]

Bedre etter brudd. Færre bekymringer, krangler, irritasjonsmomenter. Det som plager meg er hvor synd det er for barna. Skulle holdt ut mye for å unngå å sette dem i den situasjonen. Måneder med utroskap ble dessverre for mye for meg å svelge.

 

Anonymous poster hash: c044a...4c2

[Anonym bruker]

Han er "dessverre" ikke utro. Vibkrangler ikke, men vi prater knapt nok sammen også da.

 

Anonymous poster hash: 725f8...1c1

[Twintipp og himmelblå]

Helt fantastisk!!

Utrolig hvor fleksible vi mennesker er til å akseptere samliv som omtrent kun handler om å eksistere.

Når vi gikk fra hverandre var det som å bli født på nytt, og først da innså jeg _hvor_ mye det hadde preget meg og oss.

 

Vi er gode venner, men ingen kandidater til å være kjærester.

De siste årene bodde vi nærmest kun under samme tak, ble som et AS som kun forhandlet om logistikk og mat.

Trist, med tanke på at man kun har ett liv.

 

Vi prøvde dog i mange år, men våre personligheter er rett og slett ikke kompatible.