Hjelp meg med å forlate han

[Anonym bruker]

Nå må jeg sette ned foten. Jeg har vært sammen med samboeren min i seks år og vi har en gutt sammen som starter på skole i år. Sønnen vår er multi handikappet.

 

De siste to årene har vært ett helv... uten like. Han er så manipulerende og kaller meg så mye stygt hver en eneste dag. Jeg er aldri bra nok, jeg er bare i veien og det er aå klart jeg som er psykopat. Alt som går galt i hans liv er min feil. Han har kjørt i fylla, politiet tok han og når han kom hjem dagen etter fikk jeg ei hel regle om at det var jeg som hadde fått han til å ta det valget. For en mann på 32 er jo ikke ansvarlig for sine egne handlinger.

 

Jeg får hele tiden høre fra han (når vi krangler) at alle prater nedlatende om meg, og ingen skjønner hvorfor han er sammen med meg. Greia er jo... jeg har blitt spurt av våre nære mer enn en gang hvorfor jeg godtar oppførselen hans. Han ser ikke egne problemer, og vrir alt om til alle andre. Han har sinneproblemer, ting fra barndommen som aldri ble tatt tak på. Men dette vil han ikke gjøre noe med. Han har bikket så over at nå er ting helt utholdelig.

 

Jeg er på stadiet hvor jeg nesten har begynt å tro på alt han sier. I går spurte jeg søstra mi i telefonen om hun var helt sikker på at de ville ha meg på middag. Det var da det gikk opp. Han bryter meg ned, og stikkordene har begynt å klamre seg fast.

 

Jeg må ut. Jeg klarer ikke mer nå. Jeg er bare så fryktelig redd - for midt oppe i det hele, så trår han til og gir meg søvnen jeg trenger på dagtid. For det er jo sønnen vår da... all behandling, timer, spesialister, reiser til sykehus og operasjoner. Det har vært mye, og for pappaen vet jeg han ikke har klart å bearbeide det enda. Han fikk nettopp en manuell rullestol, da knakk han... så jeg vet han har det tøft.

 

Og det er nettopp det. Jeg er redd for å havne alene med sønnen vår. Jeg jobber på dagtid så tar mannen han de timene når han er hjemme. Det går akkurat i timeplanen før han selv må på jobb. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal la seg gjøre. Hvordan jeg skal få tid til å slappe av. For jeg er sliten nå når vi er to om ansvaret + avlastning. Han er mentalt under året, så han krever mye. Mannen har sagt at kaster jeg han ut, så trår han ikke til. Og jeg vet han mener det han sier.

 

Gi meg mot til å se at dette kan gå. Jeg vet jo at dette ikke kan fortsette, jeg vet at jeg ikke kan være den beste mammaen i dette miljøet - men jef kan vel heller ikke være det om jeg er sliten konstant... dette er marerittet mitt. Jeg lever det jeg aldri trodde skulle skje. Hva skjer nå. Hva gjør jeg nå.

 

Han kommer hjem fra jobb om en time.

Hjelp meg å få sortert frem en samtale en gang for alle. Noen..

 

 

Anonymous poster hash: 1e667...5d8

[Anonym bruker]

Har du mulighet for mer avlastning dersom du er alene? Om det blir en tung periode, så forbered deg på det. Blir du utslitt kan sykemelding en liten periode være en midlertidig løsning. Sønnen din forstår mer enn du tenker, selv om han mentalt er under året. Han merker jo stemningen. Dere kommer til å få en helt annen og fin hverdag uten et menneske som hele tiden er negativ.

 

Anonymous poster hash: addc0...817

[Anonym bruker]

Du må bare komme deg vekk, så enkelt er det. Ingen erfaring med handikappet barn, men vært i lignende forhold med psykisk mishandling. Og selv om tanken på å være alene er tøff, så blir det bedre for du har ikke dritten han serverer og som kjører deg ned.

 

Hadde tatt en prat med familievernkontoret, fått litt hjelp til å sorterte. De kan også råde eller anbefale hva du kan gjøre vidre. Antar barnet har opplegg på dagtid? Og du hadde litt avlastning? Er jo mulig du fått tilpasset arbeidet om du ble alene, mulig en overgangsstønad kunne hjulpet deg en periode.

Fortell de rundt deg hvordan det er, da er det lettere å tilby å hjelpe. For ofte så later vi som ting er bra selv om det ikke er det.

Om du ikke tar praten med mannen idag, bestill time så du får noen å prate med. Eventuelt be han bli med.

 

 

 

Anonymous poster hash: f4c07...1ff

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal si det som det er, forholdet fungerer ikke, og slik det er nå kan det ikke fungere.

Jeg vil tro at han ikke er interessert i parterapi?

I så fall, si at hvis dere skal greie å holde sammen så må dere i parterapi. Når han da trolig nekter det, da sier du at da er det hans valg - parterapi eller mekling for å gå fra hverandre.

Om han begynner å snakke om at han da ikke stiller opp, da sier du bare at "hvis det er en slik pappa du ønsker å være, da er det ditt valg". Sier han at du ikke vil greie deg alene, da sier du rolig til han at siden han ikke vil ta ansvar så må en av dere ta ansvar, og at du kommer til å greie det du må greie.

 

Og så skaffer du deg hjelp! Fortell familie og venner hvordan han er og at du trenger hjelp for å komme deg unna ham. I morgen, bestill deg en legetime til deg selv. Ta gjerne kontakt med nærmeste krisesenter i morgen også - de gir også råd til kvinner som lever med manipulerende menn som driver med psykisk vold. Og du lever i et forhold med psykisk vold. Det er ikke bra for deg, og selv om din sønn fungerer dårligere enn andre på sin alder så er det heller ikke bra for han.

 

Og så tar du en og en ting. Meklingsmøter for å få meklingsattest - og så søk Nav om stønader du har rett på.

Søk om mer avlastning hvis far ikke vil stille opp. Tilrettelegging i ev. nytt hjem om nødvendig.

Ev. få mer avlastning i hverdagen for sønnen din - om du f.eks. kan få hjelp av hjemmesykepleien til morgenstell så kan det lette noe av belastningen.

 

Du vil greie det du må, og er du alene med sønnen din så vil du få mer hjelp totalt sett.

 

Når du blir kvitt den psykiske volden du nå lever under så vil du også frigjøre langt mer energi, så det er ikke sikkert du totalt sett vil være noe mer sliten som alenemor enn det du er nå. Man blir gjerne ikke klar over hvor mye det koster av energi å leve i et så dysfunksjonelt forhold som det du lever i nå. Du vil få mer energi når du er kvitt ham.

 

Vil han ikke stille opp for sønnen sin videre - hans valg. Du vil greie deg likevel!

Anonymous poster hash: fec50...5c2

[Anonym bruker]

Kjære deg, du MÅ komme deg bort! 

Har du familie som kan hjelpe deg?  

Avlastning kan du få hjelp til og hverdagen vil gå opp på et vis! 

Det eneste jeg kan si sikkert er at INGEN har det bra slik dere har det nå, og at dere KUN kan få det bedre! Du må komme deg vekk. Det er ikke noe du kan forklare til mannen eller snakke ordentlig med han om. Du må bare si det til han, ferdig snakka. Si du orker ikke mer og husk at det har ikke noe med deg å gjøre, det er pga han! 

Anonymous poster hash: b6984...b60