Er litt trist i dag

[Anonym bruker]

Har sånne dager inn i mellom hvor alt føles håpløst ut og jeg gråter så fort jeg er for meg selv.

 

Dagen i dag begynte så bra. Knall form og alt var topp. Etter et par timer på jobb begynte det å gå nedover. I bilen hjem, jobber heldigvis korte dager, rant tårene i strie strømmer og sånn fortsatte det en stund.

Nå et "krana" skrudd igjen men det føles ikke så veldig mye bedre.

 

I dag er det den dagen hvor en klem kunne betydd så mye, men jeg går ikke å ber om klemmer asså.

Kjenner virkelig at jeg savner det å føle nærhet til en annen person, en mann.

Han jeg er godt med er kun en venn, og knapt nok det. Finnes ikke nærhet igjen mellom oss. Er 4 år siden sist jeg orket å ha sex med han og før det var det et par år hvor jeg med ujevne mellomrom hadde sex med han for hans del. Jeg fikk ingenting ut av det.

 

På valentines day var det en av gutta på jobben som ga meg en god klem. Den tror jeg at jeg levde på i dagesvis. Ikke at jeg er interessert i han, for det er jeg ikke, men det var en god følelse å få den klemmen.

De siste ukene har det også vært en som har flørta ganske mye med meg. Både på sms, tlf og ellers også. Han ville treffe meg, holde meg i hånda og holde rundt meg sa han. Jeg forklarte at det kunne ikke skje. I går kveld bestemte jeg meg for å flørte tilbake med han når han tok kontakt i dag. Han pleier å smse eller komme innom meg tidlig på morran. I dag har jeg ikke sett eller hørt noe til han. Sikkert tatt hintet nå når jeg har bestemt meg for å flørte tilbake. Typisk! Jaja......

 

De siste dagene har jeg vært på nesten desperat jakt på løsninger på hvordan jeg skal få muligheten økonomisk til å flytte fra mannen. Det finnes dessverre ingen mulighet. Har ikke råd til hverken å kjøpe eller leie noe sted og bo. Ikke kan jeg flytte ut av skolekretsen heller pga. at jeg har et barn som har slitt på skolen i flere år og som endelig ser ut til å ha funnet roen samt å ha fått den hjelpen som trenges.

 

Jaja, det var dagens lille store hjertesukk fra meg. Nå drar jeg pleddet over hodet og håper å få slappet av noen minutter før barnet kommer hjem fra skolen.

 

Anonymous poster hash: 1bb6c...542

[Anonym bruker]

Så mange triste liv

 

Anonymous poster hash: a2816...69d

[Anonym bruker]

Det er tungt å være deprimert, men du må forsøke på fokusere på det positive i livet ditt. F.eks at barnet ditt ser ut til å finne roen og få det bedre. Tenk noe så flott! Da har du og skolen gjort en god jobb! 

 

Trener du? Det hjelper ofte. Du kan ha delmål. Ting som gir deg noe. Jeg f.eks liker å få "orden i sakene", og da er delmålet å få styr på alle klærne f.eks. Jeg er et ironisk nok et rotehue, så får mange anledninger til å ordne og rydde. Liker ikke å være et rotehue. 

 

Depresjon er også noe jeg kjenner på kroppen pga sykdom og usikkerhet rundt fremtiden. Det er ikke lett å komme seg ut av det! Men man må starte med å finne de positive tingene i livet, og kjenne på dem, glede seg over dem. Nærhet, og sex, er veldig viktig for mange mennesker, men det finnes veldig mye i livet man kan glede seg over bortsett fra det. Bare man leter godt

Anonymous poster hash: 935f1...657

[Anonym bruker]

Hvis du blir så deprimert av å leve med mannen, da må du faktisk gjøre noe med det!

 

Først bør du ta vare på deg selv, bestill deg en time til legen og be om hjelp der. Få også legen din til å måle D-vitaminene dine.

Videre, ta vare på den fysiske helsen din, for det vil bedre psyken også. Tren (kommer du deg ikke ut, tren hjemme, trenger ikke utstyr, og det er mange fine treningsvideoer på nett) og spis sunt.

 

Så må du ta et valg - du og mannen fungerer ikke sammen, da har du/dere to valg: enten finner dere en måte å leve sammen på som gjør at dere begge kan ha det godt, eller så går dere fra hverandre!

 

Det er en ting som er helt sikkert, og det at det er langt viktigere for sønnen din at han har en psykisk frisk mamma, enn en som en dag knekker helt sammen. For nå må du ta deg selv på alvor! Fortsetter du som nå så risikerer du å virkelig knekke sammen. Hva gjør du da, om du en dag ikke en gang greier ta vare på deg selv, langt mindre din sønn? Vil det da ha vært verdt å "holde ut" i ekteskapet?

 

Vil du og mannen fortsette sammen, da må dere i parterapi!

 

Hvis du ikke vil fortsette med ham, da blir du helt konkret og målrettet, kontakt kommunens økonomiske rådgiver og få hjelp til å se på økonomien din om du skulle bli enslig. Du vil kunne greie deg. Det blir gjerne økonomisk stramt, men det er det verdt om det redder din psykiske helse og gjør at du kan fortsette å være en god mamma.

Anonymous poster hash: 851ca...6b5