Jeg takler ikke stesønnen mer.

[Anonym bruker]

Ja, da kommer et slikt innlegg fra meg. For fire år siden var alt bare fryd og gammen, og jeg forsvarte det å flytte sammen. Nå vet jeg ikke helt altså. Mine og dine er ikke lett.

 

Anyway, jeg klarer snart ikke stesønnen mer. Han er ungdomsskolegutt og oppfører seg som en liten unge. Som et barnehagebarn. Jeg har skrevet om han tidligere og skal ikke gjenta for mye, selv om kanakje ingen vet hva jeg snakker om. Det verste er at han ikke i det hele tatt ser at sine handlinger får konsekvenser. Han er direkte slem mot andre barn, og klarer likevel å vri det til at andre holder han utenfor. Feks fikk han mitt barn til å snurre rundt på gulvet, bjeffe og gjøre teite ting for å få smake på godteri, også fikk han en liten smule bare. Slike ting. Eller han klikker plutselig i lek og blir kjempesint. Eller han tar alt i verste mening og blir sint og snurt.

 

Det ene barnet mitt er relativt naiv og han har gitt stebroren sjanse på sjanse, men ender alltid opp såret og skuffet. Nå er det så ille at han ikke får sove om kveldene og kjenner mye sinne inni seg. Det pleier han aldri! Han er en fyr som godtar alle og er vant med at man er snille mot hverandre og ønsker hverandre vel. Stesønnens egne søsken har tatt avstand fra ham for lenge siden. De har ikke mer kontakt enn de må, enda de er på samme alder. Jeg skjønner jo at jeg burde sett faresignalene.

 

Foreldrene - de gjør virkelig ikke stort. Og det gjør meg gal! Vi kan godta mye annerledeshet og vanskelige situasjoner, så lenge vi vet at noen i det minste prøver å endre ting. Jeg hadde aldri trodd at mannen skulle være så tafatt når det gjelder det å prøve å gi barna gode verdier eller å søke hjelp når det trengs,men det er han altså. Og jeg merker at jeg mister respekten for han, mer og mer. Jeg elsker og misliker han. At de kan la barnet sitt ha det slik,jeg blir så sint.

 

Uansett, den store taperen er som sagt stesønnen. Alle tar avstand fra han, én etter én. Og nå merker altså jeg som voksen at jeg heller ikke vil ha noe med han å gjøre. Fordi han har en så uspiselig personlighet. Det forventes at jeg stiller opp som barnevakt iblant, akkurat som jeg forventer av mannen, men jeg vil ikke. Jeg vil virkelig ikke ha ansvar for stesønnen. Jeg vil reise vekk hver gang han kommer. Er det greit å si at man ikke vil passe barnet så lenge foreldrene ikke engang søker hjelp for å finne ut hvordan de kan møte og hjelpe barnet sitt?

 

Anonymous poster hash: f3d63...bcd

[Anonym bruker]

JA det synes jeg er helt greit å si nei til. Jeg synes ikke du skal belemres med ekstraansvar utover det at du må ha han i hjemmet ditt. Når foreldrene ikke gjør noe med situasjonen så kan de faktisk takke seg selv. Det er jo omsorgssvikt så det holder. Og ja, den stakkars gutten er taperen, på alle punkter. Det er jo heller ikke greit at han holder på sånn med dine barn.

Husker du har skrevet om dette før, men var det noen diagnose i bildet?

 

 

Anonymous poster hash: 99336...267

[Anonym bruker]

JA det synes jeg er helt greit å si nei til. Jeg synes ikke du skal belemres med ekstraansvar utover det at du må ha han i hjemmet ditt. Når foreldrene ikke gjør noe med situasjonen så kan de faktisk takke seg selv. Det er jo omsorgssvikt så det holder. Og ja, den stakkars gutten er taperen, på alle punkter. Det er jo heller ikke greit at han holder på sånn med dine barn.

Husker du har skrevet om dette før, men var det noen diagnose i bildet?

 

 

Anonymous poster hash: 99336...267

Jeg er selvsagt overbevist om at gutten må ha en diagnose. Jeg og absolutt alle som møter han - voksne som barn. Men foreldrene selv ser ikke dette, så barnet har aldri vært til utredning.

 

Jeg teller på fingrene om jeg skal melde min egen mann til barnevernet. Jeg har truet han med det mange ganger.

 

Anonymous poster hash: f3d63...bcd

[Anonym bruker]

Er jo veldig rart om ikke skolen har reagert?? Eller hvordan oppfører han seg der?

Det må jo være mulig å gjøre noe her...gutten kommer jo aldri til å passe inn noe sted, på noen plan. Så grusomt!!

Men hva er det med mannen din da? Bryr han seg ikke? Har dere felles barn?

 

Anonymous poster hash: 99336...267