Mannen min fortalte at han ikke er like glad begge barna..

[Anonym bruker]

Og jeg er helt knust!

Skjønner ikke hvordan det går ann, og vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Er det noen som har erfaringer med dette? Kan det forandre seg?

 

Anonymous poster hash: 29b79...386

[Anonym bruker]

Sa han det så barna hørte det? Hvor gamle er de?

 

Anonymous poster hash: 8089d...fc4

[Anonym bruker]

Da får han jobbe med det, da. Som enhver voksen med respekt for seg selv ville gjøre. Man kan ikke sitte og vente på at en relasjon skal bli god sånn helt av seg selv. Det må arbeides med hvis man ikke finner ut av det.

 

Anonymous poster hash: dec04...eec

[Anonym bruker]

Sa han det så barna hørte det? Hvor gamle er de?

 

Anonymous poster hash: 8089d...fc4

Nei, ikke så de hørte det. Det var etter de var i seng. Han sa han ikke kunne noe med den der ungen, og at han foretrakk den minste. Jeg ble helt sjokkert!

De har krangler ekstremt mye i det siste, og han mener det er eldste sin skyld. Jeg synes de tirrer hverandre like mye begge to. De er tre og sju år gamle.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29b79...386

[Anonym bruker]

Nei, ikke så de hørte det. Det var etter de var i seng. Han sa han ikke kunne noe med den der ungen, og at han foretrakk den minste. Jeg ble helt sjokkert!

De har krangler ekstremt mye i det siste, og han mener det er eldste sin skyld. Jeg synes de tirrer hverandre like mye begge to. De er tre og sju år gamle.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29b79...386

Dette tror jeg er helt naturlig.... i perioder er man rett og slett litt lei av ett barn, og man kan føle at man "mister" dem litt, eller at de blir en form for litt fremmede for en. Det tror jeg skyldes at barn i perioder utvikler seg enormt mye, og vi klarer ikke alltid henge helt med. Når vi skjønner dem igjen, eller lærer dem på nytt å kjenne så er man tilbake til slik det var. 

 

Jeg synes du overdramatiserer dette veldig. Du virker litt hysterisk. Du får heller hjelpe han litt da, om du forstår barnet bedre denne perioden enn mannen din. 

 

Jeg er ganske sikker på at de aller fleste en eller annen gang har tenkt at de heller vil gjøre ting med det ene barnet enn det andre fordi man opplever mye konflikter og ekstra utfordringer rundt det andre barnet akkurat den tiden. 

 

Anonymous poster hash: 476e2...7ce

[Anonym bruker]

Nei, ikke så de hørte det. Det var etter de var i seng. Han sa han ikke kunne noe med den der ungen, og at han foretrakk den minste. Jeg ble helt sjokkert!

De har krangler ekstremt mye i det siste, og han mener det er eldste sin skyld. Jeg synes de tirrer hverandre like mye begge to. De er tre og sju år gamle.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29b79...386

 

Men "å foretrekke" trenger jo ikke bety at man elsker høyere...?

 

Jeg sa selv til min mann i går at hvis noen tilbyr penger for minstemann så selger jeg!!

Det betyr jo ikke at a) jeg faktisk vil senga han, at jeg elsker han mindre

 

Men det betyr at han er inne i en ekstremt krevende fase, og at jeg blir veldig sliten av han!!

 

 

Anonymous poster hash: d99e0...f33

[Anonym bruker]

Nei, ikke så de hørte det. Det var etter de var i seng. Han sa han ikke kunne noe med den der ungen, og at han foretrakk den minste. Jeg ble helt sjokkert!

De har krangler ekstremt mye i det siste, og han mener det er eldste sin skyld. Jeg synes de tirrer hverandre like mye begge to. De er tre og sju år gamle.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29b79...386

 

Det han egentlig sier er at han (og du) ikke takler ungene deres, og istedenfor at han som voksen tar ansvar for det og søker etter muligheter for å hjelpe ungene til å omgås mer harmonisk, så velger han å legge skylden på en syvåring.

 

Og med det viser han at han i hvert fall ikke er mer voksen enn syvåringen...

 

Få med mannen din på foreldrekurs asap! Å skylde på en syvåring for egne utilstrekkelighet blir svært ødelggende for barna deres!

 

Anonymous poster hash: 4d229...c73

[Anonym bruker]

Det er jo helt vanlig at man har et litt forskjellig forhold til ungene, det har med personlighet å gjøre..

 

Jeg har fire barn, to av dem ganske like meg av personlighet mens de to andre er veldig like mannen av personlighet. Jeg elsker de selvfølgelig til døde alle sammen, men de to som er likest meg forstår jeg jo mye bedre reaksjonene til osv. Samtidig er det sånn at de to som er likest meg irriterer meg mest også, jeg tåler liksom mer før jeg blir irritert av det fra de som er mest forskjellig fra meg. Rare greier det der egentlig, som voksen opptrer man selvfølgelig rettferdig, men følelsene svinger de altså.

 

I perioder kan man irritere seg over et av barna, i andre perioder elske det litt ekstra fordi de går gjennom en krevende periode osv osv. 

 

Jeg har aldri tenkt at jeg elsker et barn mindre enn et annet selv om det er perioder jeg er mer irritert på et barn, perioder jeg har mer omtanke for et barn osv. Barna er jo i forskjellige faser, de endrer seg og trasser,   de har perioder de er kongen på haugen og oppfører seg som det og de har perioder hvor de har en vanskelig periode og oppfører seg deretter. Jeg blir ikke mindre glad i dem eller elsker de mindre selv om det er perioder jeg føler for å gi bort en eller flere av dem  

Anonymous poster hash: 5c560...882

[Nyttårs barn]

Tror dette er normalt, mannen din er sliten og lei og hvem skal han fortelle om dette til om ikke til deg?

Vi er mennesker og noen ganger kommer vi i situasjoner hvor vi er inne i en slags ond sirkel hvor vi legger merke til det som irriterer oss ved andre.

 

Og ja- mannen er den voksne, han bør ikke vise eller si dette til barnet og selvfølgelig jobbe med å forbedre relasjonen til barnet sitt

[Anonym bruker]

 

Det han egentlig sier er at han (og du) ikke takler ungene deres, og istedenfor at han som voksen tar ansvar for det og søker etter muligheter for å hjelpe ungene til å omgås mer harmonisk, så velger han å legge skylden på en syvåring.

 

Og med det viser han at han i hvert fall ikke er mer voksen enn syvåringen...

 

Få med mannen din på foreldrekurs asap! Å skylde på en syvåring for egne utilstrekkelighet blir svært ødelggende for barna deres!

 

Anonymous poster hash: 4d229...c73

Hør, hør.

 

Og kort fortalt så er det i tilleg grunn til å forvente mer av en sjuåring enn av en treåring, så dere får bare være mer hands-on og bremse kranglingen, snakke litt vett inn i sjuåringen og hjelpe ungene til å finne positive former for samvær.

 

Anonymous poster hash: dec04...eec