Trenger desperat råd...Langt....

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente/dame i 20 årsalderen. Har kommet til en veldig vanskelig situasjon.

Jeg er sammen med en, som jeg har vært sammen med i 5 år nå. Han er stabil, hjelper og støtter og gjør meg aldri noe vondt.

 

Min oppvekst har vært vanskelig. Preget av alkohol, vold mellom foreldrene, vi måtte flykte hjemmefra pågrunnav voldelig foreldre.

Jeg var alltid hjemme i min ungdom, kunne aldri gjøre det vanlige ungdommer gjør, for jeg måtte alltid være hjemme og passe småsøsken og mor.
Jeg satt oppe langt på natt for å våke over, i tilfelle det skulle skje noe. Jeg trøstet, og var en klippe.

 

Jeg fikk gjennomgå mye verbalt imed jeg sto opp for dem.

Jeg har aldri fått vært på fest, aldri ute med venner, skulket skolen pga jeg var våken til 4 og helt utslitt dagen etterpå. Aldri gjort noe for å kunne "leve" hverken ungdomsårene eller ung voksen.

 

Etter vi ble flyttet til fosterhjem, var det det samme. Småsøskene var avhengig av meg. Jeg måtte alltid være der, ellers var det usikkert. Ville jeg gjøre noe annet, ble det fort til at jeg fikk dårlig samvittighet og ble hjemme.

Så ble jeg 18 år. Jeg hadde kuttet kontakten med far som hjalp mye. Men jeg følte meg forrådt av offentlige instanser.

Så skjedde det mye i famillien, barnevern blant annet. Jeg var den som kjempet for dem. Ringte rundt, kjørte dem på samvær, rettsak og vitne. Hele livet mitt gikk ut på å hjelpe andre.

 

Og slik fortsatte det, jeg har alltid kjempet. Helt til i fjor, da mistet jeg kontakten med de fleste.

Jeg har følt på at jeg selv kan leve nå. Jeg fikk meg en egen bolig. Bo helt for meg selv. Deilig!

Jeg og kjæresten (bor ikke sammen) har vært igjennom 3 aborter, og er nå på utredning av habituell abort. Vært en veldig krevende prosess. Men har for så vidt klart meg bra, trodde jeg.

 

Jeg var på toppen av lykkeligheten. Helt til nå, boblen har sprukket. Jeg er deprimert. Vil ikke leve mer.

Får hjelp av psykolog. Fått noen tabletter.

 

 Alt mitt som har vært stabilt er nå forsvunnet. Uansett hvor sykt det høres ut som så var min fortid og det som for meg var "vanlig", min bunn. Det var det jeg levde etter.

​Hvordan skal jeg leve uten?? Jeg klarer det bare ikke.

Alt er revet ifra meg.

​Så nå sitter jeg her: Jeg vil leve som man gjør når man er ungdom / ungvoksen. Jeg vil ikke ha forpliktelser til noen. Vil være bare meg selv. Vil kunne reise bort uten å "bry" meg om noen annen. Drikke meg sanseløs. Date noen. Ha ONS. LEVE. Helt alene. Her og nå.

​Men jeg har kjæreste. Jeg elsker han. Han er stabil. Men jeg ønsker ikke å ha stabilt nå. Jeg fortjener ikke å ha han nå som jeg er sånn.

Vil ikke skade han eller ødelegge han. Ikke dra han med meg..

Jeg vil leve med han. Men vil leve litt, istedenfor å la meg selv drukne i alt

 

Noen mer erfaringer, råd, eller hva som helst?

Anonymous poster hash: d5f53...b5d

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det, jeg har vært der selv. Men problemet her er at du vil ha i pose og sekk, men det kan du ikke få. Du kan ikke ha en flott kjæreste, hus og familie og samtidig ha et utsvevende liv. Det du kan ha, er en flott kjæreste og være student. Jeg ville lagt familieønske på hylla og begynt å studere. Studielivet gir det du ønsker, samtidig som du kan ha en kjæreste. Du er fortsatt ung, du kan få barn senere. Nå er det på tide at du tar vare på deg selv og legger planer for din fremtid. Og en utdannelse er noe du kan få bruk for, og du kan feste og være ute.

 

Anonymous poster hash: e2764...734

[Anonym bruker]

Jeg studerer og er på arbeidstrening. Men fortsatt er det noe som skriker i meg at jeg vil være fri..

 

Vil ha løpt fra meg før jeg låser meg med kjæreste, flytter sammen og får barn...

 

Tenker ikke at kjæresten skal sitte å vente på meg...

 

Anonymous poster hash: d5f53...b5d

[Anonym bruker]

Men da gjør du det.

Du er heldig. Ingen barn i bildet. Gå ut og lev livet. Du finner mest sannsynlig en annen kjæreste senere i livet når du er klar til å slå deg til ro. Kanskje du lettere blir gravid(og beholder) med en annen mann også.

 

Anonymous poster hash: deb06...ea9

[Anonym bruker]

Jeg studerer og er på arbeidstrening. Men fortsatt er det noe som skriker i meg at jeg vil være fri..

 

Vil ha løpt fra meg før jeg låser meg med kjæreste, flytter sammen og får barn...

 

Tenker ikke at kjæresten skal sitte å vente på meg...

 

Anonymous poster hash: d5f53...b5d

Men da må du faktisk velge. Du kan ikke få begge deler. Hva har du mest lyst til? Ikke flytt sammen med kjæresten din hvis du ikke vil, ikke få barn hvis du ikke vil, men du må velge, og ikke vent til etter dere har flyttet sammen.

 

Anonymous poster hash: e2764...734

[Anonym bruker]

Du har gått i kjelleren fordi du har vært for sterk for lenge. Du er utbrent. Nå skal din tid handle om å bli frisk.

 

Du kan FINT ha en ungdomstid, fly rundt med venner, drikke deg full og gjøre det meste av det du har lyst til selv om du har kjæreste! Dere trenger ikke sitte hjemme og "leke ektepar", og dere trenger I HVERT FALL ikke å planlegge egne barn før om 10 år fra nå. Du har jo vært mor for dine småsøsken i årevis.

 

Det eneste du ikke "kan" (eller bør, da) er å ha ONS, altså, hvis du ser for deg at kjæresten skal bli værende. Å ha fest og moro, være ansvarsløs og bare gjøre det man har lyst til er det likevel anledning til, så lenge man ikke pådrar seg en masse forpliktelser i form av huslån, barn, billån osv.

 

Søk studieplass et sted du har lyst til å bo, og kast deg inn i "studentens lyckliga da'r"! Kjæresten din unner deg vel å leve litt for din egen del, det ødelegger jo ikke for ham om du har det moro?

 

Anonymous poster hash: e28bd...598

[Anonym bruker]

Takk Gud for at du ikke ble gravid.

 

Anonymous poster hash: acf8b...48f

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager har dere det så travelt med å bli gravid??? Det høres ikke ut som dere bør få barn nå.

 

Jeg møtte mannen min da jeg var 22. Vi studerte, reiste, festet, jobbet og levde livet sammen. Fikk barn da jeg var 32.

 

Dere har mange år på dere.

 

Anonymous poster hash: c1a18...5c9

[Anonym bruker]

Takk for svar. Føler meg så splittet. 

Elsker han jo, og har hatt det veldig bra fram til nå nylig.

Føler meg så egoistisk og stygg som tenker at jeg vil være fri fra han..

 

Men jeg veit jo ikke om dette er riktig avgjørelse, for akkurat nå vet jeg ingenting.. Kjenner ikke igjen meg selv..

Verste er jo om jeg velger å være i et forhold, og angrer senere og får samme nedturen....  

 

Har sagt til han at jeg ikke veit lengre. At jeg ikke forventer at han skal sitte å vente på meg. At han heller kan komme til meg og si "Jeg vil ikke ha deg lengre." For da hadde valget vært lett. Ønsker at om jeg velger å løpe ifra meg, så håper jeg ikke at han skal sitte inne og gråte/deppe. Heller date, og føle seg fri selv.... For er jo trossalt jeg som er drittsekken....

Han sier at han kommer til å sitte åvente på meg. At han vil gi meg tid, til å være alene. Han vil gjøre alt for at det skal funke...

 

Vi har ikke hatt det travelt med å bli gravide. Jeg sluttet på pillen, gikk et år, så ble jeg gravid for første gang. Mistet i uke 12. 

Så lot vi det det bare gå, : "Det som skjer, det skjer". Og nå sitter vi her, 3 aborter etter og venter på svar fra utredningen.

 

Veldig vanskelig det her og har aldri følt meg så splittet. 

 

 

 

Anonymous poster hash: d5f53...b5d

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å vente med barn. Fest, studer, reis bort, vær med venner. Dette kan du gjøre sammen med kjæresten. Om du ikke ønsker å være i ett forhold så er dette ett valg du må ta. Du har godt av å leve livet, nyte årene du har brukt på å stille opp for alle andre, men om du vil gjøre dette alene eller med en kjæreste er ett valg bare du kan ta.

 

Anonymous poster hash: 76421...128