Samlivsbrudd og samvær. Laaaangt.

[Anonym bruker]

Jeg vurderer sterkt å flytte fra mannen, og mener bestemt at ungene skal bo hos leg fulltid, med samvær med far annenhver helg. Mannen påstår vi skal dele 50/50 ellers skal han ha de fulltid.

 

Dette er grunner for at jeg mener de kommer til å ha det best hos meg:

- han glemmer å ordne mat til barna når jeg Feks har helgevakt.

- han lar de spille hele dagen lørdag til søndag, alle ettermiddager jeg ikke er hjemme. Dvs opp til 6 timer (!!!) en helt vanlig tirsdag.

- følger ikke opp lekser. Når de leser til ham sitter han og ser TV eller på mobil.

- er aldri på foreldremøter, utviklingssamtaler ol.

- har aldri tatt kontakt med foreldrene til barnas venner for å avtale diverse, for det må jeg gjøre siden jeg kjenner de...

- vasker kun klær til seg selv.

- lar kjøkken og hus generelt flyte.

- kjefter omtrent hele tiden. Kjefter i stedet for å gi vanlige beskjeder. Ungene er enormt usikre på seg selv, har forferdelig selvbilde og tror dette er årsaken. Jeg prøver å bygge de opp, han tråkker de ned. Dette er vel en av hovudgrunnene jeg vik gå fra ham og at jeg vil ha ungene fulltid.

- gir konsekvenser som ikke henger på greip. Glemte lekser tirsdag? Nei, da blir det null spilling og ingen lørdagssnop (et eksempel).

- sitter på sofaen fra han kommer fra jobb til han legger seg, enten ser på TV eller trykker på mobilen.

- i helgene sitter han også på sofaen fra han står opp til han legger seg.

- alle aktiviteter jeg planlegger og gjennomfører med barna er uten ham. Han gidder aldri være med. Har gitt opp. Turer, stranda, julekos, alt.

- er faktisk bekymret for empatien hans. Dersom katten (som han absolutt ville ha selv om jeg nølte siden jeg visste hvordan det kom til å bli) har et uhell inne (bæsjer aldri inne, kun om han har dårlig mage pga feil mat), da hiver han den ut etter å ha trykket snuten nedi bæsjen/tisset. Så går han og kjefter og sier at han vil drepe katten, han aldri frå komme inn igjen osvosvosv. Dette mens ungene hører.

 

Kunne fortsatt lenge på lista, men dere skjønner?

 

Det som er problemet mitt er at jeg er livredd ingen kommer til å tro meg. Han er en hyggelig fyr ute blant folk, har mange venner, er flink på jobb. Ingen kommer til å tro meg. Han kommer til å gjøre alt for å få barna fulltid. Sannsynligvis kun for å ta hevn på meg, for han syns jo alt med de er stress.

 

Bør jeg bare bli? Kan jeg risikere at han får full omsorg for barna?

 

Jeg er jo med på mye. Kanskje folk tror meg da? Jeg er med i fau, trener håndballaget til mellomste, stiller opp på alle håndball og fotballkamper, er på alle foreldremøter/utviklingssamtaler, alle dugnader, i tillegg til å jobbe fullt. (Er likevel jeg som gjør 100% husarbeid mens han sitter i sofaen...🙄)

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Ungene er alt for meg, å miste de til en jeg vet ikke følger de opp og oppdrar de riktig hadde vært forferdelig.

 

Anonymous poster hash: ec8cd...52b

[Anonym bruker]

Du har skrevet om dette før.

Kom deg ut og dokumenter at hans "omsorg" er såpass mangelfull at det er barnevernssak om han skulle få lov å ha dem mer enn et minimum. Du kan ikke "spe ut" hans negative påvirkning ved å bli i forholdet. Han ønsker seg jo egentlig ikke barn heller, hvis man bedømmer atferden. Han vil bare "ha dem" for å straffe deg.

 

Anonymous poster hash: 6727f...c6e

[Anonym bruker]

Og selvsagt kommer "folk" til å tro deg! Måten du beskriver deg selv og ham på forteller meg at han har brutt ned selvbildet hos både deg og barna!

 

Anonymous poster hash: 6727f...c6e