Dissosiativ lidelse

[Anonym bruker]

Er det noen her som har erfaring med dette? Terapeuten min og jeg jobber ut fra en teori om at jeg har dette, og jeg er derfor interessert i å høre andres historier. Hva slags symptomer hadde du? Hva slags hjelp fikk du? Hva var utløsende faktorer? Ble du "frisk"?

 

Anonymous poster hash: c2ada...325

[Fandens Oldemor]

Jeg har et snev av dette. Eller, det er mer enn et snev, men likevel ikke veldig alvorlig. 

 

Jeg begynner bakerst: Jeg føler meg frisk, men jeg vet at det fortsatt henger litt i. Det som hjalp, var å bli bevisst på hva det var og hva det skyldtes. Jeg har gått rundt i sikkert 15 år med en følelse som jeg ikke visste at var noe reelt som faktisk hadde et navn. Det at jeg fikk påpekt hva denne følelsen var og at det er flere enn meg som har det sånn, gjorde at det gikk litt over. Nå kan jeg på en måte skyve det til siden og ikke tenke på det, selv om det bare er et år eller to siden jeg ble klar over hva dette er. 

 

Symptomer, tja. Det er jo denne følelsen, da. Det kan kjennes ut som ingenting i livet mitt er ekte og at ingenting skjer på ordentlig. Litt som om livet mitt er en film, eller at jeg faker mitt eget liv. Jeg ser familien min foran meg, men klarer ikke alltid å ta innover meg at det er min familie på ekte. Det kan kjennes ut som en familie som "rollen" min har. Jeg kan føle meg fraværende, jeg føler ikke at jeg er 100% tilstede i mitt eget liv. Det passerer liksom bare på siden. Det er først de siste årene at jeg har begynt å finne ut hvem jeg egentlig er, jeg føler at jeg ligger mange år etter med å "finne meg sjæl".

 

Det er nok sikkert fordi jeg i barndommen har brukt veldig mye energi på å tenke "dette skjer ikke meg på ordentlig", og et eller annet sted i underbevisstheten har den tanken fått veldig godt fotfeste. Jeg vokste opp med omsorgssvikt og alkoholisme, og gikk på nåler hver dag, året rundt. Spesielt ved anledninger der jeg var klar over at andre familier koste seg ekstra mye. Jeg sammenlignet mye med hvordan andre hadde det, og var veldig misunnelig på andres familier. Jeg var mye redd, og det hjemmet som skulle være en trygg havn var heller et bol av ubehagelige følelser som var fæle å ta innover seg. Så jeg nektet å akseptere det. Siden jeg ikke kom meg unna, måtte jeg utvikle noen mekanismer for å holde ut. Jeg tror alt dette har bidratt til at jeg har stengt ute virkeligheten, noe som igjen har ført til at jeg husker veldig lite og fortsatt har en tendens til å føle at ingenting er ekte. 

 

Håper du finner ut av ting! 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Håper det går bra for deg også!

 

Anonymous poster hash: c2ada...325

[Anonym bruker]

Jeg hadde tenkt til å gjøre et forsøk på å forklare, men Fandens Oldemor beskrev det så godt og akkurat slik jeg føler det så signerer hennes innlegg.

 

Utløsende faktorer her tror de er gjentakende traumer. incest, omsorgssvikt og dødsfall av en nær og kjær. alt med flere års mellomrom.

Hjelpen fikk jeg i voksen alder, 27 år(hadde en annen diagnose på det tidspunktet som også måtte jobbes med). Er nå 31 og ikke ferdig, fikk god hjelp på dps, stabiliseringskurs der. Men tiden gikk ut og jeg er på leting etter ny behandler. Ikke frisk, men absolutt bedre.

Anonymous poster hash: 8c3b0...6af