Når en abort "tar over livet"

[Anonym bruker]

Jeg har bare mistet en gang selv, og da ganske tidlig i uke 7-8 (SA). Da hadde jeg allerede et barn fra før, så visste hva jeg mistet for å si det sånn. Vi hadde jo alle tanker og planer klare om dette lille mennesket. Men samtidig så vet jeg jo også at ikke alle svangerskap blir en levende baby, og hvertfall ikke så tidlige. Vi ville prøve igjen med det samme for vi ville jo ha et barn til, selv om det var trist å miste den ene spiren. Og den gangen gikk alt fint. Det var jo ikke "spire nr 2" vi ville ha, det var et barn nr 2. Spire nr var ikke levedyktig dessverre.

 

Nå har jeg en venninne i samme situasjon som meg. Hun har et barn fra før og har mistet i uke 9-10 (MA), så litt senere, men fortsatt ganske tidlig. Dette var 3 mnd siden. Og hun er helt fullstendig knust. Fortsatt. Ikke seg selv i det hele tatt. Og nå sier hun at hun ikke vil ha flere barn, for dette vil hun ikke gjennom igjen. Jeg prøver være støttende for henne, men greier bare ikke forstå hvordan hun tenker? Sannsynligheten for å miste igjen er liten (ingen kjente problemer), så mest sannsynlig vil det gå bra neste gang (hun blir lett gravid). Og da får hun jo det andre barnet hun så gjerne ønsker? Men hun vil bare ikke. 

 

Skal jeg da bare støtte henne på det slik hun ser det, eller hjelpe henne litt forsiktig med tanken på at det sikkert vil gå bra neste gang, og at hun ikke må tenke bare på det vonde? Mannen hennes vil prøve igjen.

 

Kan noen av dere hjelpe meg litt, gi meg et annet perspektiv?

 

Jeg synes det er vanskelig å forstå at man etter kun en abort blir så knust og ikke vil risikere en ny abort selv om man gjerne vil ha et barn til. At man da ofrer det andre barnet pga frykten for en ny abort. Hadde skjønt det om hun hadde hatt en rekke aborter, eller kanskje om det var mye senere i svangerskapet men bare en så tidlig? Hvem har vel ikke hatt en abort? Tenker at hun kanskje ikke innerst inne vil ha et barn til? For ellers måtte vel ønsket overskygge frykten?

 

Synes det er litt vanskelig, for hun er liksom bare aborten hun nå. Det eneste hun tenker på.

 

 

Anonymous poster hash: 631a1...96b

[Anonym bruker]

Høres ut som hun har gått seg litt vill i sorgen sin. Det er ikke sikkert det er du som kan hjelpe her - kan hende hun burde hatt noen samtaler med helsepersonell om hvordan dette preger hverdagen hennes.

 

Men folk sørger i ulik grad over ting, på ulik måte. Jeg er mer som deg (oppdaget en MA i uke 14 - embryoet hadde vært dødt siden uke 7-8). Det er ikke noe jeg har brukt mye tid å sørge over og jeg prøver igjen og tenker at da var det noe galt og det var godt det gikk som det gikk. 

 

Kanskje du kan råde henne til å snakke med noen om sorgen? Det er en vanskelig situasjon. Tror jeg ville prøvd å støtte en stund, men vært ærlig på at jeg var bekymret for henne når sorgen er så altoppslukende. Kan jo hende det bare tar litt tid.

Anonymous poster hash: fa14b...184

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. 3 mnd er kanskje innafor å være "litt utafor", men at man lar det styre livet sitt i årevis ( har opplevd det m venninne) det forstår jeg bare ikke. Og hvis man gir opp etter 1 abort, så ønsker man seg kanskje ikke ett barn til innerst inne. Spontanabort er jo ekstremt vanlig. Jeg har hatt 3 stk og syntes jo selvsagt deg var trist, men trøstet meg med at det antageligvis ikke var ett levedyktig foster. Men vi er jo forskjellige, men at dette skal ta så stor plass/få så store konsekvenser det forstår ikke jeg heller HI. Men du må jo bare prøve å være der for henne og gi henne litt mer tid.

 

Anonymous poster hash: 3171a...e60

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg. 3 mnd er kanskje innafor å være "litt utafor", men at man lar det styre livet sitt i årevis ( har opplevd det m venninne) det forstår jeg bare ikke. Og hvis man gir opp etter 1 abort, så ønsker man seg kanskje ikke ett barn til innerst inne. Spontanabort er jo ekstremt vanlig. Jeg har hatt 3 stk og syntes jo selvsagt deg var trist, men trøstet meg med at det antageligvis ikke var ett levedyktig foster. Men vi er jo forskjellige, men at dette skal ta så stor plass/få så store konsekvenser det forstår ikke jeg heller HI. Men du må jo bare prøve å være der for henne og gi henne litt mer tid.

 

Anonymous poster hash: 3171a...e60

3 mnd er jo ikke så lenge nei, men slik jeg ser det i mitt enkle hode, er jo at jo fortere hun greier "riste av seg" dette og prøve på nytt, jo fortere kan hun glede seg over ny spire og ny baby. Og jeg tror at man garantert kommer bedre ut av sorgen om man prøver på nytt og får ny baby istedenfor å sørge over baby nr to man mistet og aldri fikk resten av livet...

 

Jeg burde vel som den over her sa kanskje prøve å få henne til å snakke med noe helsepersonell. Dette går jo ut over forholdet til mannen hennes og. Ser det når jeg er der.

 

Anonymous poster hash: 98f0b...70c

[Mamma_til_2]

Hvor lenge noen sørger er individuelt, jeg har en venninne som mistet i uke 7 hun ble knust og sluttet og prøve en stund, når de da startet igjen og hun ble gravid så nektet hun og forholde seg til det før hun var passert uke 13 ( hun levde som gravid men snakket ikke om det)

 

Så la henne bruke tid på og sortere tankene.

Endret 22. februar 2017 av Mamma_til_2

[Anonym bruker]

Mennesker er forskjellige,og reagerer uikt på de samme opplevelsene. Det som er riktig for deg er ikke nødvendigvis riktig for din vennine. Jeg tror det er stor forskjell på hvor nært man knytter seg følelsesmessig til fosteret tidlig i svangerskapet, noe som vil kunne ha en stor betydning for hvordan sorgen arter seg. Du sørget over spiren som aldri ble, mens hun sørget over babyen sin. (Jeg mener ikke her å si at det er feil å ikke knytte seg så sterkt til et foster, det er bare det at vi mennesker ikke er like i følelseslivet vårt). Om teorien min er feil, og dere hadde lik tilknyttning til fosteret, så er det fortsattslik at mennesker sørger på ulike måter, og en måteå sørge påer ikke riktigere enn en annen.

 

Tre mnd er ikke lang tid. Hun trenger den tiden hun trenger. Hvis man prøverå skynte seggjennom en sorgprosess er det lett for at man ikke går gjennom hele prosessen, også ender man opp med at dette ligger å gnager mye lenger enn det hadde trengt.

Anonymous poster hash: f833e...d3c

[MammantilNurket]

Skjønner henne godt. Jeg har fått satt inn spiral denne uken, og setter dermed strek for prøvingen. Det er vondt samtidig som det er en lettelse.

Jeg mister i fjor sommer, og er absolutt ikke meg selv enda.

Det er som noe har gått i stykker i følelseslivet mitt, og jeg er usikker på om det vil bli bra igjen.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner henne godt, jeg.. Vår første kom til verden etter prøverør, 3,5 år etter at vi startet prøvingen. Så, veldig overraskende, ble jeg gravid igjen, uten hjelp, og mistet i uke 11 i MA. Dette var en grusom opplevelse for meg, jeg kom ikke til meg selv før jeg fikk nestemann, etter enda en abort (på julaften) og et mislykket fryseforsøk...

 

La henne sørge i sitt tempo...

 

Anonymous poster hash: 6dea1...3d4

[Anonym bruker]

Skjønner henne godt. Jeg har fått satt inn spiral denne uken, og setter dermed strek for prøvingen. Det er vondt samtidig som det er en lettelse.

Jeg mister i fjor sommer, og er absolutt ikke meg selv enda.

Det er som noe har gått i stykker i følelseslivet mitt, og jeg er usikker på om det vil bli bra igjen.

Hvilke tiltak har du iverksatt for å få det til å bli bra?

 

Jeg spør fordi jeg huset samme type tanker da mannen min døde. Noe var knust. Men sånn kunne jeg ikke leve. Så jeg griper etter alle virkemidler som kan reparere meg, og syns faktisk de har en effekt.

 

Anonymous poster hash: 682df...aed

[Anonym bruker]

Det er jo mulig at de som opplever det så inngripende kanskje er litt ustabile og skjøre i utgangspunktet. Eller bare har sklidd gjennom livet uten motgang.

 

Anonymous poster hash: 3171a...e60

[MammantilNurket]

Hvilke tiltak har du iverksatt for å få det til å bli bra?

 

Jeg spør fordi jeg huset samme type tanker da mannen min døde. Noe var knust. Men sånn kunne jeg ikke leve. Så jeg griper etter alle virkemidler som kan reparere meg, og syns faktisk de har en effekt.

 

Anonymous poster hash: 682df...aed

Så fryktelig trist at du har mistet mannen din.

Jeg gjør så godt jeg kan for å lete etter lysglimt: alle stunder med Kjæresten min og sønnen min, øyeblikk med familie, solen som skinner på fjeset mitt, vin, forsøker å alltid ha noe å glede meg til ... jeg forsøker å være bevisst alle øyeblikk som bringer meg lenger unna det vonde som har skjedd. Jeg skjermer meg selv, distanserer meg til andre vonde ting og unngår ubehag for enhver pris.

Dukker problemer opp forsøker jeg å løse dem. Eksempelvis hadde jeg store problemer med å få i meg frokost en periode. Jeg kjøpte derfor en smoothiemaker. Drikker grønnsakssmoothie til frokost hver dag.

Jeg sørger for at huset er brukbart ryddig og passer på å kle meg fint, perfekt sminket.

Noen ganger våkner jeg imidlertid om natten og er livredd, gråter litt eller mye. Andre ganger treffer det meg som er sleggeslag og tårene bare spruter, får ikke puste og må bare finne et rolig sted for å finne igjen pusten og roen. Deler lite med dem rundt meg.

Også drikker jeg vin.

[Anonym bruker]

Så fryktelig trist at du har mistet mannen din.

Jeg gjør så godt jeg kan for å lete etter lysglimt: alle stunder med Kjæresten min og sønnen min, øyeblikk med familie, solen som skinner på fjeset mitt, vin, forsøker å alltid ha noe å glede meg til ... jeg forsøker å være bevisst alle øyeblikk som bringer meg lenger unna det vonde som har skjedd. Jeg skjermer meg selv, distanserer meg til andre vonde ting og unngår ubehag for enhver pris.

Dukker problemer opp forsøker jeg å løse dem. Eksempelvis hadde jeg store problemer med å få i meg frokost en periode. Jeg kjøpte derfor en smoothiemaker. Drikker grønnsakssmoothie til frokost hver dag.

Jeg sørger for at huset er brukbart ryddig og passer på å kle meg fint, perfekt sminket.

Noen ganger våkner jeg imidlertid om natten og er livredd, gråter litt eller mye. Andre ganger treffer det meg som er sleggeslag og tårene bare spruter, får ikke puste og må bare finne et rolig sted for å finne igjen pusten og roen. Deler lite med dem rundt meg.

Også drikker jeg vin.

Uff, dette høres ikke bra ut. Får du hjelp av psykolog? Jeg ville tatt dette videre når du fortsatt har det så vondt. Klem💕

 

Anonymous poster hash: 66b76...098

[tante grusom master of law]

Så fryktelig trist at du har mistet mannen din.

Jeg gjør så godt jeg kan for å lete etter lysglimt: alle stunder med Kjæresten min og sønnen min, øyeblikk med familie, solen som skinner på fjeset mitt, vin, forsøker å alltid ha noe å glede meg til ... jeg forsøker å være bevisst alle øyeblikk som bringer meg lenger unna det vonde som har skjedd. Jeg skjermer meg selv, distanserer meg til andre vonde ting og unngår ubehag for enhver pris.

Dukker problemer opp forsøker jeg å løse dem. Eksempelvis hadde jeg store problemer med å få i meg frokost en periode. Jeg kjøpte derfor en smoothiemaker. Drikker grønnsakssmoothie til frokost hver dag.

Jeg sørger for at huset er brukbart ryddig og passer på å kle meg fint, perfekt sminket.

Noen ganger våkner jeg imidlertid om natten og er livredd, gråter litt eller mye. Andre ganger treffer det meg som er sleggeslag og tårene bare spruter, får ikke puste og må bare finne et rolig sted for å finne igjen pusten og roen. Deler lite med dem rundt meg.

Også drikker jeg vin.

Det høres ut som du trenger litt hjelp til å komme deg videre og å få det bedre. Har du tenkt på å få snakket med en psykolog for å bearbeide følelsene?

[Anonym bruker]

Hi, din venninne har mistet to ganger, og det er bare tre måneder siden. Som andre sier, sorg er individuelt.

 

Jeg ville prøvd å få henne til å snakke med helsepersonell om dette, spesielt om det går ut over ekteskapet hennes også.

Kanskje hun og han også vil ha nytte av parterapi. Hun vil jo kjenne sorgen og reaksjonen mer på kroppen enn det mannen hennes vil gjøre. Abort er faktisk ganske tøft for kroppen pga. brå hormonendringer, og dette kan påvirke mye i kroppen hennes, hormoner, mangler m.m. Det hun kjenner på kroppen kjenner jo ikke mannen hennes. Likevel så har nok også han en sorg. Hun og han "løser" det på motsatt måte - hun vil aldri sette seg i en slik risiko igjen, han vil for all del prøve igjen. Om de ikke ser hverandre i dette så risikerer de å støte hverandre fra seg. Og kanskje vil de også uten å ville det forsterke den andres reaksjon - jo mer hun distanserer seg, jo mer ivrig blir han på å prøve igjen, og jo mer ivrig han blir for å prøve igjen, jo mer press vil hun trolig oppfatte deg som og dermed motsette seg det enda mer. Så uten å ville det kan de risikerer å støte den andre fra seg og til og med forsterke den andres reaksjon på abortene.

 

Så jeg tenker at både hun alene og de sammen trolig trenger hjelp i dette.

Anonymous poster hash: 66e7c...40d

[MammantilNurket]

Ved første øyekast virker det sikkert ikke dumt å gå inn i en behandlingssituasjon. Jeg vet hva som er galt, hva som gjør at jeg har det slik jeg har og det er greit.

Det er ikke tapet av barnet i seg selv som skaper trøbbel. Jeg kjenner til tider en enorm lettelse for at det gikk som det gikk. Heller MA enn å måtte terminere i uke 12. Heller MA enn å sette et barn med avvik til verden.

Problemet er opplevelsene rundt - før, under og etter. Jeg er veldig klar over at dette er et traume, jeg reagerer helt normalt og jeg må bare leve med det. Det vil bli mindre etterhvert og de gode dagene blir flere enn de dårligere.

Dessuten er jeg kjempeheldig som _har_ et barn.

[Anonym bruker]

Jeg mistet i ca uke 9.men noe var galt, og jeg fikk aldri noen positiv test. Husker jeg skrev mail til traumepsykolog at jeg ikke kunne komme til timen pga dette.

Han skrev: jeg kondolerer dypt. At det var trist at jeg mistet barnet mitt osv. Jeg så helt rødt! Han maste og maste om at han kondolerte ,men jeg prøvde å overbevise meg om at det ikke var noe barn.og at det var jo noe galt med det.Han fikk så hatten passet.men han hadde rett.. jeg tok det veldig tungt. Trist at det eeegentlig skulle blitt et barn. Hjalp ikke da jeg tok mr og han legen spurte om jeg var gravid, dagen etter jeg mistet . Nei,ikke nå lenger..

Jeg ble vel så trist fordi jeg trodde drømmen brast. Mannen holdt igjen, men jeg ville bli gravid igjen med engang. Det var tøft å måtte vente..så et år senere ble jeg gravid med et friskt barn. Jeg syns venninnen din burde komme seg opp på hesten igjen. Kanskje snakke med en psykolog om dette?

 

Anonymous poster hash: e7cee...248

[Anonym bruker]

Jeg mistet i ca uke 9.men noe var galt, og jeg fikk aldri noen positiv test. Husker jeg skrev mail til traumepsykolog at jeg ikke kunne komme til timen pga dette.

Han skrev: jeg kondolerer dypt. At det var trist at jeg mistet barnet mitt osv. Jeg så helt rødt! Han maste og maste om at han kondolerte ,men jeg prøvde å overbevise meg om at det ikke var noe barn.og at det var jo noe galt med det.Han fikk så hatten passet.men han hadde rett.. jeg tok det veldig tungt. Trist at det eeegentlig skulle blitt et barn. Hjalp ikke da jeg tok mr og han legen spurte om jeg var gravid, dagen etter jeg mistet . Nei,ikke nå lenger..

Jeg ble vel så trist fordi jeg trodde drømmen brast. Mannen holdt igjen, men jeg ville bli gravid igjen med engang. Det var tøft å måtte vente..så et år senere ble jeg gravid med et friskt barn. Jeg syns venninnen din burde komme seg opp på hesten igjen. Kanskje snakke med en psykolog om dette?

 

Anonymous poster hash: e7cee...248

Enig at hun må komme seg over dette om en stund. Det er virkelig ikke normalt å la hele livet sitt sirkle rundt en spontanabort. Forstår virkelig ikke de som ikke vil prøve igjen heller. Men det er muligens fordi de kanskje ikke ønsker seg flere barn egentlig. Hvis alle kvinner skulle reagere slik ville det ikke blitt født mange barn årlig i Norge.

 

Anonymous poster hash: 3171a...e60

[Anonym bruker]

Hvilke tiltak har du iverksatt for å få det til å bli bra?

 

Jeg spør fordi jeg huset samme type tanker da mannen min døde. Noe var knust. Men sånn kunne jeg ikke leve. Så jeg griper etter alle virkemidler som kan reparere meg, og syns faktisk de har en effekt.

 

Anonymous poster hash: 682df...aed

Hvordan har du jobbet deg gjennom dette? Hvordan har barna dine klart seg? Jeg kan stå overfor det samme snart og aner ikke helt hvordan jeg skal takle dette.

 

Anonymous poster hash: b5d4d...a74

[Anonym bruker]

Mennesker er forskjellige,og reagerer uikt på de samme opplevelsene. Det som er riktig for deg er ikke nødvendigvis riktig for din vennine. Jeg tror det er stor forskjell på hvor nært man knytter seg følelsesmessig til fosteret tidlig i svangerskapet, noe som vil kunne ha en stor betydning for hvordan sorgen arter seg. Du sørget over spiren som aldri ble, mens hun sørget over babyen sin. (Jeg mener ikke her å si at det er feil å ikke knytte seg så sterkt til et foster, det er bare det at vi mennesker ikke er like i følelseslivet vårt). Om teorien min er feil, og dere hadde lik tilknyttning til fosteret, så er det fortsattslik at mennesker sørger på ulike måter, og en måteå sørge påer ikke riktigere enn en annen. Tre mnd er ikke lang tid. Hun trenger den tiden hun trenger. Hvis man prøverå skynte seggjennom en sorgprosess er det lett for at man ikke går gjennom hele prosessen, også ender man opp med at dette ligger å gnager mye lenger enn det hadde trengt. Anonymous poster hash: f833e...d3c

Tror ikke den følelsemessige tilknytningen var så veldig ulik for meg og henne. Som jeg skrev har jeg jo barn fra før så med en gang jeg var gravid begynte jeg jo å forestille meg livet med lillebror eller lillesøster. Var jo babyen min der inne. Men så mistet vi da, trist såklart, men slik er det jo. Mange mister, da er ikke fosteret levedyktig. For meg ble det ikke å miste barn nr to men en utsettelse av når barn nr to kom. For vi måtte jo begynne på nytt. Mulig min biologi bakgrunn gjør at jeg ser mer realistisk på dette og ikke bare dynger meg ned i tapet og hva som skulle bli. For meg kunne jo dette fortsatt bli bare med ny spire.

 

Føler at min venninne ikke ser noe annet enn at denne babyen var akkurat den som skulle komme til dem. Greier ikke se det hvor vanlig dette er og at dette ikke hadde blitt noen baby uansett pga noen feil. Hun vil heller ikke gi slipp på sorgen, dyrker den og det er jo ikke bra. Ikke normalt å la dette gå så inn på seg. Tenker hva hvis hun hadde mistet barnet eller mannen sin? Hun hadde jo ikke overlevd det? Nå skal det sies at hun ikke har oppleve mye tøft i livet, hun har vel aldri blitt herdet.

 

Anonymous poster hash: 98f0b...70c

[Anonym bruker]

Så fryktelig trist at du har mistet mannen din.

Jeg gjør så godt jeg kan for å lete etter lysglimt: alle stunder med Kjæresten min og sønnen min, øyeblikk med familie, solen som skinner på fjeset mitt, vin, forsøker å alltid ha noe å glede meg til ... jeg forsøker å være bevisst alle øyeblikk som bringer meg lenger unna det vonde som har skjedd. Jeg skjermer meg selv, distanserer meg til andre vonde ting og unngår ubehag for enhver pris.

Dukker problemer opp forsøker jeg å løse dem. Eksempelvis hadde jeg store problemer med å få i meg frokost en periode. Jeg kjøpte derfor en smoothiemaker. Drikker grønnsakssmoothie til frokost hver dag.

Jeg sørger for at huset er brukbart ryddig og passer på å kle meg fint, perfekt sminket.

Noen ganger våkner jeg imidlertid om natten og er livredd, gråter litt eller mye. Andre ganger treffer det meg som er sleggeslag og tårene bare spruter, får ikke puste og må bare finne et rolig sted for å finne igjen pusten og roen. Deler lite med dem rundt meg.

Også drikker jeg vin.

Trist at du har opplevd dette og at du fortsatt har det så tungt. Hvorfor vil du ikke heller prøve på nytt slik at sårene kan leges ved å få en ny baby inn i livet ditt?

 

Du må få hjelp, ikke sunt med slik sorg så lenge pga en abort. Folk mister barn og partner og blir likevel ikke så ødelagt som deg. Når livskvaliteten blir påvirket må du få hjelp. Skjønne hvorfor du tar det så hardt. Greier du sette ord på hvorfor det var så fryktelig for deg?

 

Anonymous poster hash: 98f0b...70c

[Anonym bruker]

Hi, din venninne har mistet to ganger, og det er bare tre måneder siden. Som andre sier, sorg er individuelt. Jeg ville prøvd å få henne til å snakke med helsepersonell om dette, spesielt om det går ut over ekteskapet hennes også.Kanskje hun og han også vil ha nytte av parterapi. Hun vil jo kjenne sorgen og reaksjonen mer på kroppen enn det mannen hennes vil gjøre. Abort er faktisk ganske tøft for kroppen pga. brå hormonendringer, og dette kan påvirke mye i kroppen hennes, hormoner, mangler m.m. Det hun kjenner på kroppen kjenner jo ikke mannen hennes. Likevel så har nok også han en sorg. Hun og han "løser" det på motsatt måte - hun vil aldri sette seg i en slik risiko igjen, han vil for all del prøve igjen. Om de ikke ser hverandre i dette så risikerer de å støte hverandre fra seg. Og kanskje vil de også uten å ville det forsterke den andres reaksjon - jo mer hun distanserer seg, jo mer ivrig blir han på å prøve igjen, og jo mer ivrig han blir for å prøve igjen, jo mer press vil hun trolig oppfatte deg som og dermed motsette seg det enda mer. Så uten å ville det kan de risikerer å støte den andre fra seg og til og med forsterke den andres reaksjon på abortene. Så jeg tenker at både hun alene og de sammen trolig trenger hjelp i dette. Anonymous poster hash: 66e7c...40d

Hun har bare mistet en gang, hun har et barn fra før. Ja, parterapi ville nok være bra for dem. Men det er litt som om hun ikke vil bli bedre, hun vil liksom være der midt i dypeste sorgen. Når ikke inn føler jeg.

 

Anonymous poster hash: 98f0b...70c

[Anonym bruker]

 

Hvordan har du jobbet deg gjennom dette? Hvordan har barna dine klart seg? Jeg kan stå overfor det samme snart og aner ikke helt hvordan jeg skal takle dette.

 

Anonymous poster hash: b5d4d...a74

Sykmelding i ganske lang tid... Har også en terapeut jeg snakker med.

 

Har også prøvd å dele sorgen inn i seksjoner, jeg kan ikke ta inn alt på en gang. Tar inn ting bit for bit: hytta, for eksempel, bruke en uke der alene for å ta den tilbake og gå meg inn i det. At det skal bli ok å være der alene.

 

Samme med andre deler av livet, f eks firmaet vi drev sammen, at jeg går inn i ett og ett område av arbeidet vi drev med sammen.

 

Prøver å holde fast på noen ting slik vi "alltid har hatt", f eks noen faste ting på visse ukedager; men også jobbe med å endre ting så det blir "mitt". Flytte litt på møblene og sånt.

 

Med ungene går det bra. De går litt inn og it av tingene. De har hatt behov for mer tid med meg, mer samsoving og generelt å være mer hjemme. Selv om de også går til kompiser, så er de mer rundt meg enn før. Jeg gjør ikke noe nummer av det. Vi snakker om ham, siterer vitsene hans og har et stort bilde hengende synlig der vi oppholder oss.

 

NB - man skal være forsiktig med å gi folk råd. Men hvis det er slik at dere nå har noen dager eller uker til å forberede dere, så bruk dem godt. Still spørsmålene som må stilles. Man kan aldri bli riktig "forberedt", men hos oss kom det veldig brått, det var som et sjokk. Og det var vondt å ikke kunne ta farvel.

 

Anonymous poster hash: 682df...aed

[Anonym bruker]

Så fryktelig trist at du har mistet mannen din.

Jeg gjør så godt jeg kan for å lete etter lysglimt: alle stunder med Kjæresten min og sønnen min, øyeblikk med familie, solen som skinner på fjeset mitt, vin, forsøker å alltid ha noe å glede meg til ... jeg forsøker å være bevisst alle øyeblikk som bringer meg lenger unna det vonde som har skjedd. Jeg skjermer meg selv, distanserer meg til andre vonde ting og unngår ubehag for enhver pris.

Dukker problemer opp forsøker jeg å løse dem. Eksempelvis hadde jeg store problemer med å få i meg frokost en periode. Jeg kjøpte derfor en smoothiemaker. Drikker grønnsakssmoothie til frokost hver dag.

Jeg sørger for at huset er brukbart ryddig og passer på å kle meg fint, perfekt sminket.

Noen ganger våkner jeg imidlertid om natten og er livredd, gråter litt eller mye. Andre ganger treffer det meg som er sleggeslag og tårene bare spruter, får ikke puste og må bare finne et rolig sted for å finne igjen pusten og roen. Deler lite med dem rundt meg.

Også drikker jeg vin.

Syns du gjør gode ting for deg selv. Så synd at du fortsatt våkner med skrekk og gråt. Jeg har det også en sjelden gang, men så er det heller ikke så lenge siden dødsfallet.

 

Jeg har imidlertid gått vekk fra tanken om at jeg er ødelagt innvendig. Det er ikke sånn at det som gikk i stykker i meg alltid må forbli i stykker. Det tar bare tid.

 

Anonymous poster hash: 682df...aed