Angrer på hund.

[Anonym bruker]

I fjor vår fikk vi hund.

Dette var nøye gjennomtenkt(faktisk) og forberedt. Hadde lest meg opp på hundehold og alt det innebærer, passet venners hunder mye, satt meg ned med ungene på 12 og 9 og gått nøye igjennom hva dette krevdes av oss som familie og hva vi måtte ofre og hvilke oppgaver vi alle skulle ha osv. (Jeg er alene med barna).

Vi fikk oss en nydelig tispe som nå nærmer seg året.

Hun er morsom, snill, kosete og leken. Hun passer på oss, flokken sin, og hun er forferdelig knyttet til meg spesielt.

Vi går mye turer, hun har fått meg til å trives mer med å være ute og jeg storkoser meg med henne. Jeg er delvis ufør pga kronisk sykdom, så hun slipper å være alene mange timer om dagen.

 

Men...

 

Jeg føler meg så fryktelig bundet til huset pga henne.

Hun er ikke glad i å være alene hjemme. Hun kan toppen være alene i 2 timer av gangen. Vi har øvd mye på dette men hun hater det virkelig.

Jeg kan knapt dra å handle alene, for hun er helt ulykkelig og hysterisk når jeg kommer hjem.

 

Jeg kjenner mye på dette siden jeg er alene med ungene mine og nå når de endelig er blitt så store, så går jeg hen å får meg hund.

Jeg kan ikke leve med den dårlige samvittigheten om jeg omplasserer henne. Hun er jo et familie medlem nå. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten henne også.

Likevel er det veldig slitsomt å ha det slik som nå. Jeg føler meg litt kvelt på en måte.

 

Dere som har hund, er dette liksom en normal kneik man må igjennom? Eller er dette et dårlig tegn?

 

Anonymous poster hash: e71ae...293

[Anonym bruker]

Helt normal kneik ja. Det går seg til.

 

Anonymous poster hash: e58fd...c03

[SuperFries]

Du må bare ta kontrollen og øve på litt og litt lengre tid. 5 min lengre hver gang, så vil det gå tilslutt.

[Anonym bruker]

Øve, øve, øve.

Anonymous poster hash: f8d40...968

[Anonym bruker]

Aldri hatt den kneiken og hunden er nå 8 år. Eneste rådet jeg har å gi er å øve som de andre skriver ovenfor her. Eller sette på en radio når du drar, så hun har lyder rundt seg?

Anonymous poster hash: 26aea...ef8

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hos oss eskalerte utfordringene, og jeg knakk helt så vi fikk hjelp til omplassering da valpen var 7 mnd. Det var grusomt. Jeg gråt og gråt. Dette er nå flere år siden og jeg har ikke angret en dag på valget. Veldig rart egentlig for jeg var veldig glad i valpen. Hunden har det i dag supert hos sin nye familie, og det er jeg så glad for. Og vi vet at vi ikke er en hundefamilie rett og slett. Selv om vi elsker hunder, så er det best for oss å hilse på og passe litt på andres hunder, men noen hundeeiere blir vi ikke. Den klaustrofobiske følelsen vi fikk var uhåndterbar.

 

Håper det ordner seg til det bedre for dere. Jeg ville bare dele litt av vår historie. Det er lov å snu. Innrømme at man tok feil. Bare man sørger for at hunden får en skikkelig ny familie.

Anonymous poster hash: 330d5...e48