Hvorfor er han slik?

[Anonym bruker]

Jeg har en 7 år gammel sønn. Han er fantastisk flink på skolen, oppfører seg eksemplarisk når det bare er oss hjemme. Men med en gang det kommer andre mennesker er han som byttet ut. Han tuller, han skriker, han høier, han hører ikke etter i det hele tatt. Altså det er så ille at folk har lurt på om han ikke har touretts!! Nå er vi på skiferie med stor familien tilsammen 6 barn forskjellige aldre. Jeg prøver virkelig å ikke alltid kjefte på han, men han gir meg en utfordring der gitt!! Skammer meg rett og slett! De andre barna uansett kjønn er så rolige og min er helt vill. Ingen for sett hvordan han egentlig er. Når han sier god natt jeg er glad i deg mamma osv.

 

Det eneste jeg vet at faren bare lar han holde på når han er der klatrer på huet hans leke slår han osv. Og dette synes pappa er heeelt topp! Barneoppdragelsen vår er veldig ulik for å si det sånn. Jeg vet bare ikke mitt arme råd lenger.. er så vanskelig for med en gang de andre er ute av hus er han eksemplarisk igjen😔

 

Anonymous poster hash: b75f8...e75

[Hjertefru]

Høres ut som han blir gira av å ha gjester og at dere er flere. Jeg har også et sånt barn. Hun er jo slik fordi hun er sosial og liker folk rundt seg(regner jeg med), men det er både rart og slitsomt når hun skifter personlighet, på en måte.

Hun er noen år eldre enn gutten din.

[Anonym bruker]

Det er jo litt rart at han skifter så totalt personlighet da. Hva er det han tror han må bevise? Har du snakket med han om det?

 

Anonymous poster hash: 6666e...0d5

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som at han blir usikker og ikke klarer å kontrollere følelsene sine. Jeg tror at det å kjefte ikke hjelper en millimeter. Da får han oppmerksomhet for den dårlige adferden. Dra han med i samtalen, ros han hver gang han gjør noe bra. Hvis du skal snakke med han om oppførselen hans, gjør det før sosiale settinger. Kanskje gjøre en avtalt om belønning.

 

Anonymous poster hash: 593ef...fe9

[Anonym bruker]

Min gutt på seks år kan være litt sånn. Jeg tror han er glad for å ha besøk, men samtidig blir litt usikker og skal vise seg litt. Han lever litt i de følelsene og føler seg nok lett litt underlegen andre, at de som er på besøk er så kule, morsomme... Han kan ofte snakke med meg om følelser sånn ellers å jeg har intrykk av at han føler at han har få venner enn han kunne tenkt seg, at noen av vennene ser han opp til og synes alt de gjør er morsomt, kult osv.

Anonymous poster hash: e2841...9de

[Anonym bruker]

Enig med den over, høres ut som usikkerhet. Må bare jobbe på å føle seg trygg i de situasjonene han blir sånn i, øve er vel det beste.

 

 

 

Anonymous poster hash: e82f1...1e2

[Anonym bruker]

Ja tror jo innerst inne det har med usikkerhet å gjøre jeg og. Føler bare at ting blir verre. Han lover alltid han skall være så flink men for det liksom ikke til😔 Prøver virkelig å la være å alltid kjefte da jeg jo ser han blir lei seg, og så sier han ting som jeg er uansett så dum og slem gutt osv. Noe jeg aldri sier til han ! Når han sier slikt så dr det alltid det er du ikke!! Bare fordi noe du gjorde var litt dumt betyr ikke at du er dum osv.

 

Anonymous poster hash: b75f8...e75

[Anonym bruker]

Er han slik om han er alene med andre voksne, altså snill og grei uten apestreker? For da tenker jeg det er settingen med besøk som er problemet

 

Har du forsøkt tilvenning? Altså over en lengre periode har dere jevnlig besøk f.eks 1-3 ganger per uke, men kun av en person (gjerne samme person), og sett om det da kan gå seg til og at han roer seg? 

Anonymous poster hash: f185a...1fc

[Anonym bruker]

Ja tror jo innerst inne det har med usikkerhet å gjøre jeg og. Føler bare at ting blir verre. Han lover alltid han skall være så flink men for det liksom ikke til😔 Prøver virkelig å la være å alltid kjefte da jeg jo ser han blir lei seg, og så sier han ting som jeg er uansett så dum og slem gutt osv. Noe jeg aldri sier til han ! Når han sier slikt så dr det alltid det er du ikke!! Bare fordi noe du gjorde var litt dumt betyr ikke at du er dum osv.

 

Anonymous poster hash: b75f8...e75

Ok. Prøv å lag avtale om at de 5 minuttene der det eller det skjer, da må han være rolig og snakke med innestemme. Får han det ikke til, må han få en ny sjanse. Ros han når han får det til. Snakk med han i ettertid om da han fikk det til.

 

Ene barnet mitt hadde en periode der det å sitte rolig på fanget var megavanskelig. Jeg sa at nå må du sitte stille på fanget, hvis ikke må du sitte ved siden av meg. Det ble vanskelig å sitte rolig. Måtte sette seg ved siden av meg. Så, etter en liten stund, spurte hn om å sitte på fanget igjen. Første innskytelsen i hodet sa nei, men så kom jeg på at å få en sjanse til å vise at hn hadde lært at å sitte rolig lønner seg, er det eneste hn lærer av.

Og når ønsket adferd oppnås må det gis ros. Da viser du at det er denne adferden du vil ha. Oppmerksomhet mot det du vil se mer av lønner seg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 593ef...fe9

[Leeloo76]

Kanskje prøv å korrigere i stede for å kjefte? Jeg møtte ei jeg kjenner sammen med ungene hennes, og det virket som de har en liten utfordring med en av dem. Barnet er veldig "på" og lar ikke andre slippe til (var inntrykket jeg fikk ut i fra slik moren korrigerte, kjenner dem ikke så godt). Moren sa bare vennlig i fra når barnet hadde snakket på inn- og utpust en stund at barnet kunne spørre hva mitt barn har gjort, eller hva vi skal i vinterferien. Gikk kanskje ikke helt igjennom hver gang, men det var en fin måte å minne barnet på hva ønsket/normal adferd er i gitt situasjon, uten at det ble dårlig stemning.

 

Jeg ser jo barn i omgangskretsen som blir veldig gira av mange mennesker, min yngste har også tidvis litt den tendensen, og de trenger veiledning, men ikke å bli kjeftet på. Det er en del av personligheten, og det å få følelsen av at man er "feil" og "for mye" må jo være vond.

 

Klarer han å konsentrere seg? Hva med å spore han og besøkende barn inn på lego, puslespill, tegning, eller noe annet som kan roe litt ned i starten?