Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Anonym bruker]

Noen her som har denne diagnosen?

Hvem er du og hvordan er din situasjon? Hvordan håndterer du morsrollen? Ektefelle? Jobb? Barndom? Osv...

 

Selv er jeg under utredning for dette.

Jeg er for tiden sykemeldt for moderat depresjon og angst. Normalt jobber jeg, har 3 årig høyrer utdannelse, gift, 2 barn og fungerer normalt sett bra, sett utende fra.

 

Jeg er usikker på om det er PF eller dep./angst som isolerer meg. Jeg har alltid vært "folkesky" og tenkt at jeg er et lite sosialt vesen som takler dårlig slike ting og har hatt nedsettende tanker om meg selv i flere år.. Jeg er ikke spennende, interesseant, så hvorfor skal mennesker ha interesse av å snakke med meg? Jeg har også en hel del andre symptomer, muligens et klassisk eksempel..

 

Jeg går på antidepressiva, usikker på om effekten er så god som den burde være, jevnlig samtaler med psykolog og fastlege.

 

Utfordringen min i dag er fremtidsutsikter. Jeg vil ingenting, jeg orker ikke tanken på å "bli frisk". Samtidig er det ikke noe heller jeg ønsker mer, å fungere normalt, mestre jobb og sosiale situasjoner.. ambivalent, ja jeg vet..

 

Jeg håper på at andre med UPF vil svare og fortelle litt om hvordan de har det og hvordan livet arter seg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 297a3...153

[Anonym bruker]

Er akkurat som deg. Men har ikke gått til lege. Noen ganger ser jeg ikke vitsen med å leve lenger. Det eneste som holder meg gående er barna mine.

 

Følger denne, håper du får gode svar. Og klem til deg!

 

Anonymous poster hash: fd3be...aa5

[Love my kidz]

Jeg har noe jeg kan fortelle, men ikke åpenlyst her, send meg pm 🌹

[Anonym bruker]

Søsteren min har det, og hun takler ingenting i livet særlig godt dessverre.

 

Klarte aldri å fullføre høyere utdanning, klarer ikke å stå i full jobb, har aldri hatt kjæreste og har ikke venner lenger heller.... Håper hun får det bedre snart, for jo lenger tid som går jo "rarere" blir hun jo som totalt mangler normal livserfaring. Hun er en einstøing og jo flere år man er det, jo mer fjerner man seg fra det normale livet.

Anonymous poster hash: 2fe28...035

[Anonym bruker]

Jeg har hatt den diagnosen. Usikker på om jeg kvalifiserer fremdeles, tviler i grunn. (For det er nemlig bare en myte at personlighetsforstyrrelser varer evig; tvert i mot er det mange som med riktig behandling blir "friskmeldte").

 

For min del handlet det i hovedsak om et gedigent behov for kontroll, og var noe jeg hadde med meg fra en barndom hvor jeg opplevde mye mangel på kontroll, forutsigbarhet, oversikt osv. Min nærmeste omsorgsperson var ekstremt svingende i fungering.

 

Etter år i terapi og med bistand fra antidepressiva, opplever jeg å ha det vesentlig bedre. Og jeg er i større grad i stand til å slappe av i å være meg selv. Dermed orker jeg også å håndtere relasjoner bedre: Det er ikke lenger livsfarlig å slippe noen nær, jeg kan holde ut at jeg ikke har oversikt over alt og alle. Og når man er der, er det ikke like nødvendig å vike unna lenger. Fremdeles er min første impuls ofte unngåelse, men jeg kan i større grad tåle å skvise komfortsonen min. Det betaler seg i form av flere nære relasjoner, som igjen gir en følelse av tilhørighet og mening. Da oppleves livet mindre meningstomt og utmattende, sånn generelt.

 

Jeg karret meg gjennom høyere utdanning, med enormt fravær og betydelige vansker med alt som krevde regelmessig oppmøte. Har stått i 100% jobb, men med mange og lange sykmeldingsperioder. Kjernefamilie har fungert greit hele veien; ektefelle og barn er og har vært trygge for meg. Vennskap vesentlig vanskeligere. Jeg ga aldri nok av meg selv til at relasjonene ble ordentlig nære. Jobber fremdeles med saken, og det vil nok alltid oppleves krevende til en viss grad, og jeg kan stadig ha tilbakefall og tunge perioder. Men det fungerer greit, sånn på det jevne. Når det ikke gjør det har jeg en finfin fastlege og en enda finfinere psykiater som kan dra meg ut av grøfta, børste bort litt møkk og gi meg et spark bak igjen.

 

Terapiperiodene var krevende. Slitsomme. Intense. Og verdt det. Jeg motiverte meg i hovedsak ved at jeg hadde barn og jeg har mye kunnskap om sosial arv, hvordan det kan være å leve med en psykisk syk forelder osv. - så jeg bestemte meg tidlig for at jeg nektet å akseptere at mine barn skulle preges av forelders psyke på samme måte som jeg ble preget av min forelders psyke. Ungene valgte ikke meg, jeg valgte dem - mitt ansvar. Ditt også.

Anonymous poster hash: f7578...653

[Anonym bruker]

Jeg har denne diagnosen og jobber aktiv med dette i behandling med psykolog.. 

Anonymous poster hash: 33240...2d5

[Anonym bruker]

 

Jeg har hatt den diagnosen. Usikker på om jeg kvalifiserer fremdeles, tviler i grunn. (For det er nemlig bare en myte at personlighetsforstyrrelser varer evig; tvert i mot er det mange som med riktig behandling blir "friskmeldte").

 

For min del handlet det i hovedsak om et gedigent behov for kontroll, og var noe jeg hadde med meg fra en barndom hvor jeg opplevde mye mangel på kontroll, forutsigbarhet, oversikt osv. Min nærmeste omsorgsperson var ekstremt svingende i fungering.

 

Etter år i terapi og med bistand fra antidepressiva, opplever jeg å ha det vesentlig bedre. Og jeg er i større grad i stand til å slappe av i å være meg selv. Dermed orker jeg også å håndtere relasjoner bedre: Det er ikke lenger livsfarlig å slippe noen nær, jeg kan holde ut at jeg ikke har oversikt over alt og alle. Og når man er der, er det ikke like nødvendig å vike unna lenger. Fremdeles er min første impuls ofte unngåelse, men jeg kan i større grad tåle å skvise komfortsonen min. Det betaler seg i form av flere nære relasjoner, som igjen gir en følelse av tilhørighet og mening. Da oppleves livet mindre meningstomt og utmattende, sånn generelt.

 

Jeg karret meg gjennom høyere utdanning, med enormt fravær og betydelige vansker med alt som krevde regelmessig oppmøte. Har stått i 100% jobb, men med mange og lange sykmeldingsperioder. Kjernefamilie har fungert greit hele veien; ektefelle og barn er og har vært trygge for meg. Vennskap vesentlig vanskeligere. Jeg ga aldri nok av meg selv til at relasjonene ble ordentlig nære. Jobber fremdeles med saken, og det vil nok alltid oppleves krevende til en viss grad, og jeg kan stadig ha tilbakefall og tunge perioder. Men det fungerer greit, sånn på det jevne. Når det ikke gjør det har jeg en finfin fastlege og en enda finfinere psykiater som kan dra meg ut av grøfta, børste bort litt møkk og gi meg et spark bak igjen.

 

Terapiperiodene var krevende. Slitsomme. Intense. Og verdt det. Jeg motiverte meg i hovedsak ved at jeg hadde barn og jeg har mye kunnskap om sosial arv, hvordan det kan være å leve med en psykisk syk forelder osv. - så jeg bestemte meg tidlig for at jeg nektet å akseptere at mine barn skulle preges av forelders psyke på samme måte som jeg ble preget av min forelders psyke. Ungene valgte ikke meg, jeg valgte dem - mitt ansvar. Ditt også.

 

Anonymous poster hash: f7578...653

Ooiihh, hjelp, du beskriver jo meg på en prikk! Jeg fungerer SVÆRT dårlig utenom kjernefamilie og jobb (nesten ikke på jobb heller, men jeg skjuler mitt kontrollbehov der). Jeg slipper ingen inn på meg, har en fasade. Og føler meg konstant ensom og forlatt, til og med barn og mann rundt meg.

 

Men jeg visste ikke at det fantes behandling for slikt! Hva skal jeg liksom si til legen..... 'Jeg tror barndommen min gjorde meg rar, kan du sende meg til psykolog?'. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram, altså!

 

Anonymous poster hash: fd3be...aa5

[Anonym bruker]

Jeg fikk henvisning fra fastlegen til privatpraktiserende psykiater/psykolog, stod vel noe slikt som tilbakevendende depresjon/sosial fobi i henvisningen mener jeg. Så gikk jeg løs på den lange listen over slike og sendte behandlingssøknad per brev - egenskriv og henvisning.

 

Det som fungerte for meg var en kombinasjon av psykodynamisk terapi og faktisk psykoanalyse. Hos psykiater. Jeg valgte bevisst psykiater fremfor psykolog, da jeg ønsket noen som også kunne mene noe om psykofarmaka.

 

...i begynnelsen var det å snakke om det, både til fastlege og terapeut, så vanskelig at jeg stort sett gjorde det skriftlig. Det fungerte for meg. Nå har jeg utviklet et mer dekkende språk for hvordan jeg har det og har hatt det, og er i stand til å ta det muntlig også så lenge settingen er trygg nok.

 

Og heldigvis for meg bor jeg i Oslo, hvor det finnes et ganske godt utvalg i privatpraktiserende. Det tok en del tid å finne en som hadde ledig kapasitet og som jeg opplevde meg noenlunde trygg hos.

Anonymous poster hash: f7578...653