Mannen min er redd for å si meningen sin

[Anonym bruker]

Han er en "kuet hund" blitt utsatt for omsorgssvikt og mye mobbet i barndommen. Oppdratt til at dersom noen sier noe sårende, skal man ikke ta igjen. Ikke si noe igjen, bare la det passere i stillhet. Hold alt på innsiden.

 

Han sliter med dette idag, fordi han ønsker å si noe! Men tør ikke... Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal gi, men sa at jeg støtter ham hvis han sier noe. Om det hjelper, vet jeg ikke helt sikkert. Jeg er litt mer den typen at jeg ikke er redd for å si meningen min, om noe provoserer meg så sier jeg det jeg mener om saken, med mindre jeg er for sjokkert over uttalelsene. Men jeg kan nok være en smule krass. Noe han også er redd for, jeg er ikke redd for å krangle. Jeg krangler svært sjeldent, men det har hendt (særlig med mine egne foreldre/søsken). Mange år siden nå, da. 

Men jeg ønsker bare å støtte ham, gjøre ham sterk nok til å si meningen sin! Si ifra hvis han mener noen trår over en grense! 

 

Generelt sett er alle i familien vår dømmende, og skeptiske, til livssyn som ikke passer deres livssyn. De har ikke særlig med moral, og snakker dritt om de fleste de kjenner. Og i alle selskaper så dukker det opp diskusjoner, om livssyn. Nesten alltid. Vi har forskjellig livssyn fra våre foreldre, det er der problemet kommer inn. Vi er ikke enige i at det f.eks er greit å parodiere/snakke nedlatende om psykisk utviklingshemmede mennesker, eller utlendinger..

Anonymous poster hash: 10317...e75

[Anonym bruker]

Må dere har kontakt med familien hans, da? Høres ikke ut som om det er bra for ham.

 

Kan hende han kan ha hjelp av å snakke med noen om oppveksten. Det er gjerne selvbildet hans som må styrkes, og det må man regne med å jobbe med en god stund, kanskje år fremover.

 

Vet ikke om det kan hjelpe, men en terapeut spurte meg for mange år siden: "Hvorfor skal ikke du ha like mye rett til å si din mening som det alle andre har?"

Samme terapeut sa også at jeg måtte tørre å ta mer plass i mitt eget liv. Hun stilte seg opp med armene rett ut til siden i skulderhøyde, og så snurret hun rundt. "Alt det rommet som kroppen din når i alle retninger er ditt rom, du fyller bare en liten fyrstikkeske av det rommet og knapt det fordi du gjør deg usynlig. Begynn å ta mer plass i livet ditt! Ditt rom har du lov å fylle fullt og helt, så rett ryggen, ta den plassen du vil ha i eget liv og vis hvem du er."

Jeg var ekstremt beskjeden som barn, eller, jeg utviklet meg til å bli det som barn. Jeg skulle være det usynlige barnet som hverken skulle ses eller høres, og aldri si min mening, for da var jeg slem. Så jeg måtte jobbe veldig bevisst for å komme ut av den rollen jeg hadde lært meg å spille som barn. Det var jo egentlig ikke meg.

 

Dette er mange år siden, men de ordene den terapeuten sa til meg gjorde noe med meg. Hadde en god vei å gå, men jeg har i dag ingen problemer med å si fra om mine meninger, stå opp for meg selv og ta min plass. Så det er mulig

 

Siden du ikke er redd for å si din mening, kanskje dere kan være enig i at du i slike situasjoner begynner å si din (deres) meninger og så kan du si til ham ting som "vi snakket om det senest i går, ikke sant, Per". Han kan da si "ja, jeg er helt enig med Lise".

 

Jeg tror kanskje noe av det viktigste er å begrense tiden dere bruker hos hans destruktive familie. Når han er med familien sin så går han ganske sikkert inn i den gamle "rollen" sin, og da blir han innesluttet og stum. Vær heller sammen med venner og venners familie som er hyggelige og som kan være med på å gjøre ham tryggere og dermed se etterhvert at det er greit å si hva man mener.

Anonymous poster hash: 84157...de0

[Anonym bruker]

 

Må dere har kontakt med familien hans, da? Høres ikke ut som om det er bra for ham.

 

Kan hende han kan ha hjelp av å snakke med noen om oppveksten. Det er gjerne selvbildet hans som må styrkes, og det må man regne med å jobbe med en god stund, kanskje år fremover.

 

Vet ikke om det kan hjelpe, men en terapeut spurte meg for mange år siden: "Hvorfor skal ikke du ha like mye rett til å si din mening som det alle andre har?"

Samme terapeut sa også at jeg måtte tørre å ta mer plass i mitt eget liv. Hun stilte seg opp med armene rett ut til siden i skulderhøyde, og så snurret hun rundt. "Alt det rommet som kroppen din når i alle retninger er ditt rom, du fyller bare en liten fyrstikkeske av det rommet og knapt det fordi du gjør deg usynlig. Begynn å ta mer plass i livet ditt! Ditt rom har du lov å fylle fullt og helt, så rett ryggen, ta den plassen du vil ha i eget liv og vis hvem du er."

Jeg var ekstremt beskjeden som barn, eller, jeg utviklet meg til å bli det som barn. Jeg skulle være det usynlige barnet som hverken skulle ses eller høres, og aldri si min mening, for da var jeg slem. Så jeg måtte jobbe veldig bevisst for å komme ut av den rollen jeg hadde lært meg å spille som barn. Det var jo egentlig ikke meg.

 

Dette er mange år siden, men de ordene den terapeuten sa til meg gjorde noe med meg. Hadde en god vei å gå, men jeg har i dag ingen problemer med å si fra om mine meninger, stå opp for meg selv og ta min plass. Så det er mulig

 

Siden du ikke er redd for å si din mening, kanskje dere kan være enig i at du i slike situasjoner begynner å si din (deres) meninger og så kan du si til ham ting som "vi snakket om det senest i går, ikke sant, Per". Han kan da si "ja, jeg er helt enig med Lise".

 

Jeg tror kanskje noe av det viktigste er å begrense tiden dere bruker hos hans destruktive familie. Når han er med familien sin så går han ganske sikkert inn i den gamle "rollen" sin, og da blir han innesluttet og stum. Vær heller sammen med venner og venners familie som er hyggelige og som kan være med på å gjøre ham tryggere og dermed se etterhvert at det er greit å si hva man mener.

 

Anonymous poster hash: 84157...de0

 

Nei, vi må ikke, og det har blitt redusert til et minimum. Men min familie er virkelig ikke noe bedre! Han er enda mer stille hos min familie, fordi han er mer usikker. De er litt ustabile, man vet ikke alltid hvor man har dem. Takk for råd  

Jeg skal jo støtte ham, så godt jeg kan... Men det var ganske greit å bli mer bevisst på hvordan han føler det, så jeg kan stå bak ham og støtte hvis han sier noe. Og også kanskje ta initiativ til å være "uenig" i en diskusjon, når jeg vet mannen min ivrer etter å si noe.

 

Anonymous poster hash: 10317...e75

[Anonym bruker]

 

Nei, vi må ikke, og det har blitt redusert til et minimum. Men min familie er virkelig ikke noe bedre! Han er enda mer stille hos min familie, fordi han er mer usikker. De er litt ustabile, man vet ikke alltid hvor man har dem. Takk for råd  

Jeg skal jo støtte ham, så godt jeg kan... Men det var ganske greit å bli mer bevisst på hvordan han føler det, så jeg kan stå bak ham og støtte hvis han sier noe. Og også kanskje ta initiativ til å være "uenig" i en diskusjon, når jeg vet mannen min ivrer etter å si noe.

 

Anonymous poster hash: 10317...e75

 

 

Dere to høres ut som den bedre delen av begges familier

 

Se om du finner en balanse mellom å støtte ham og passe på at du ikke tar over for ham. Du skal bare gi ham følelse av støtte, for det tror jeg gjør at han føler seg sterkere.

 

Anonymous poster hash: 84157...de0

[Anonym bruker]

 

Dere to høres ut som den bedre delen av begges familier

 

Se om du finner en balanse mellom å støtte ham og passe på at du ikke tar over for ham. Du skal bare gi ham følelse av støtte, for det tror jeg gjør at han føler seg sterkere.

 

Anonymous poster hash: 84157...de0

 

Ja, det er nok et godt poeng. At han må klare det selv, men det kan vel gå litt gradvis, kanskje? Jeg har blitt mer bevisst på å ikke snakke for ham. 

 

Anonymous poster hash: 10317...e75

[Anonym bruker]

 

Ja, det er nok et godt poeng. At han må klare det selv, men det kan vel gå litt gradvis, kanskje? Jeg har blitt mer bevisst på å ikke snakke for ham. 

 

Anonymous poster hash: 10317...e75

 

 

Det er nok en gradivs prosess, ja. Du kan også begynne å snakke positivt om ham når dere er kommet for dere selv etter at han har sagt sin mening om noe. Eller at du har sagt noe til noen andre og han har støttet deg. "Jeg er så enig i det du sa til xxx, bra du sa fra om det! " eller "Det var så godt da du sa at du støttet meg da jeg sa sånn og sånn i sted". Da blir det litt ros uten at det blir kleint, og heller ikke foran andre personer. Du er hans viktigste, og når han får positive tilbakemeldinger når han sier fra om ting (selv om det bare er småting til å begynne med) så vil det bety mye, tror jeg.

 

Du er god

 

Anonymous poster hash: 84157...de0

[Gjest]

Innlegget er moderert grunnet personangrep, latterliggjøring, samt svar til dette.

 

Mod K. Taylor