Petter uteligger... lurer oppriktig på noe..

[Anonym bruker]

Hvilken hjelp kunne hun Gro Anita trenge?

Hvordan faktisk få hjelp?

 

Jeg skjønner ikke helt...

 

Anonymous poster hash: ca205...1bf

[Anonym bruker]

Hun kan ikke få hjelp av helsevesenet før hun faktisk ønsker det selv.

 

Anonymous poster hash: 2be95...06d

[Lovemychild]

Huff, fikk så utrolig vondt av de stakkars foreldrene.

[Anonym bruker]

Huff, fikk så utrolig vondt av de stakkars foreldrene.

Ja, det er kjipt det der. Og jeg kan love deg at det er kjipt å sitte som ansatt i rusomsorgen i andre enden av telefonen å snakke med fortvilte pårørende også. Både hvis deres familiemedlem motsetter seg behandling, og hvis vedkommende er i behandling, men ikke har gitt samtykke til at vi snakker ned pårørende. Har til og med sittet der å snakket med fortvilte foreldre og hatt informasjon som kunne vært beroligende og gode nyheter uten å ha mulighet til å si det pga taushetsplikt. Det er frustrerende.

 

Anonymous poster hash: 2be95...06d

[Anonym bruker]

Hun kan ikke få hjelp av helsevesenet før hun faktisk ønsker det selv.

 

Anonymous poster hash: 2be95...06d

Ja. Er nettop det.

Men foreldrene mener at hun ikke får hjelp..

 

Ja,fikk utrolig vondt av foreldrene 😔😔

 

Anonymous poster hash: ca205...1bf

[Anonym bruker]

Ja. Er nettop det.

Men foreldrene mener at hun ikke får hjelp..

 

Ja,fikk utrolig vondt av foreldrene 😔😔

 

Anonymous poster hash: ca205...1bf

Det føles jo sånn for pårørende, at de ikke for hjelp. Det er jo likevel ikke alltid sånn at det er hele sannheten. Men reglene er nå en gang sånn at selv om man har rett til behandling må man også selv ønske det. Kriteriene for bruk av tvang er veldig strenge, heldigvis. I tillegg så er det også sånn at mange får veldig mange sjanser til å komme i behandling, men ikke benytter seg av det eller avbryter. Og det er begrenset hvor mange sjanser man kan få, det er jo tross alt mange i kø som trenger hjelp. Så har man forspilt en sjanse kan det ta en stund før man får en ny igjen.

 

Men nå har jeg ikke sett hele programmet enda. Har det på opptak og fikk sett siste 1/3 eller noe sånt. Så uttaler meg på generell basis her.

 

Anonymous poster hash: 2be95...06d

[Anonym bruker]

De mener vel at hun burde ha fått psykiatrisk behandling før det gikk då langt at hun begynte å ruse seg.

Og det er jo merkelig som foreldrene sier at hun blir lagt inn med tvang fordi hun er suicidal. Mens 12 timer senere blir hun skrevet ut uten noen som helst oppfølging. Og dette gjentar deg gang på gang.

 

Anonymous poster hash: 4ecd5...72e

[Anonym bruker]

Tror ingen på dette forumet kan si noe som helst om denne situasjonen. Nettopp fordi vi vet for lite, og at denne type sykdom er så kompleks at det er umulig å sette seg inn i for oss friske.

Vi vet ingenting om hva som skjer/har skjedd her.

Får så vondt av disse menneskene som lever slik. Både jenta og ikke minst foreldrene! ❤️ Mange skjebner der ute.... all ære til både de som jobber med dette, og til alle foreldre som må stå i dette dag og natt, år ut og år inn. Beundrer disse foreldrene som aldri gir opp barnet sitt. Som dukker opp på døra hennes uansett tid på døgnet. Man slutter aldri å elske sine barn ❤️❤️❤️

 

Anonymous poster hash: a9853...9ed

[Anonym bruker]

Det virket som om hun hadde prøvd å motta hjelp flere ganger men gitt opp og heller driver med selvmedisinering. Det er utrolig frustrerende sikkert, når man er ung, har psykiske problemer og rusproblemer (det er jo ikke et rusPROBLEM i starten - det er en hjelp til å føle seg vel) og tar imot hjelp. Så viser det seg at det er masse venting, man må tilpasse seg både det ene og det andre, man får ikke tilstrekkelig info om akkurat hva som skal skje framover og når, man får ikke annet enn vag tilbakemelding på det man sier.

Da er det lettere å avbryte behandlingen og fortsette der man slapp. Man føler egentlig ikke at man har særlig valg, tror jeg.

Det blir for vanskelig, og at man helt mister kontrollen.

Det er stor forskjell på folk, og ulike mennesker har behov for ulik tilnærming og hjelp til problemene. Og med rus og psykiatri er det så omfattende, så mye, så vanskelig.... behandlingssystemene klarer ikke tilpasses hver enkelt så fort og så godt som man skulle ønske. Jeg tror mye av problemet kan ligge i det.

 

 

Anonymous poster hash: 71318...5a7

[Lovemelikeyoudo]

Jeg fikk vondt av jenta, men enda mer vondt av foreldrene! De må lære å sette grenser for seg selv...

[Anonym bruker]

Fikk vondt av de uskyldige dyrene som  lever med henne.Hun  burde vært fratatt hundene.

Anonymous poster hash: b4efe...952

[Anonym bruker]

De mener vel at hun burde ha fått psykiatrisk behandling før det gikk då langt at hun begynte å ruse seg.

Og det er jo merkelig som foreldrene sier at hun blir lagt inn med tvang fordi hun er suicidal. Mens 12 timer senere blir hun skrevet ut uten noen som helst oppfølging. Og dette gjentar deg gang på gang.Anonymous poster hash: 4ecd5...72e

Det er egentlig ikke så merkelig!

 

Når vilkårene for tvang ikke lenger er tilstede så kan hun ikke holdes innlagt. Hvis hun da ikke ønsker frivillig innleggelse eller hun ikke ønsker oppfølging utenfor institusjon, så er det dessverre fint lite helsevesenet kan gjøre.

 

Hver eneste dag skriver folk seg ut av institusjon når tvangsvedtaket oppheves. Utenfor venter halliken, langeren, dopvennene osv..... Forferdelig trist, men veldig vanskelig å gjøre noe med!

 

 

 

Anonymous poster hash: 66475...63d

[Anonym bruker]

Jeg fikk vondt av jenta, men enda mer vondt av foreldrene! De må lære å sette grenser for seg selv...

Det er lett å si at de må sette grenser for seg selv for de som ikke har vært i deres sko...

 

Anonymous poster hash: 71318...5a7

[Anonym bruker]

Det er lett å si at de må sette grenser for seg selv for de som ikke har vært i deres sko...

 

Anonymous poster hash: 71318...5a7

Jeg har vært i deres sko, og det er kjempeviktig å lære seg å sette grenser. Jeg ble helt utslitt av å prøve å hjelpe og være tilgjengelig hele tiden når han trengte meg/oss. Ikke gjorde det annen nytte en at jeg/vi ble utnyttet og faktisk la tilrette for at min sønn kunne fortsette å ruse seg, og så få sine foreldres trøst og omsorg når han ville ha den.Hjelpen ønsket han først når vi begynte stille krav og og sette grenser, og livet ble for vanskelug for ham å holde ut uten at vi holdt ham over yten. Det høres brutalt ut men så nødvendig. En rusavhengig blir ikke hjulpet av at pårørende blir medavhengig. Men hjerteskjørende vanskelig er det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3983a...fed

[Anonym bruker]

Jeg har vært i deres sko, og det er kjempeviktig å lære seg å sette grenser. Jeg ble helt utslitt av å prøve å hjelpe og være tilgjengelig hele tiden når han trengte meg/oss. Ikke gjorde det annen nytte en at jeg/vi ble utnyttet og faktisk la tilrette for at min sønn kunne fortsette å ruse seg, og så få sine foreldres trøst og omsorg når han ville ha den.Hjelpen ønsket han først når vi begynte stille krav og og sette grenser, og livet ble for vanskelug for ham å holde ut uten at vi holdt ham over yten. Det høres brutalt ut men så nødvendig. En rusavhengig blir ikke hjulpet av at pårørende blir medavhengig. Men hjerteskjørende vanskelig er det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3983a...fed

Dette tror jeg på

 

Anonymous poster hash: ca205...1bf

[Anonym bruker]

Jeg har vært i deres sko, og det er kjempeviktig å lære seg å sette grenser. Jeg ble helt utslitt av å prøve å hjelpe og være tilgjengelig hele tiden når han trengte meg/oss. Ikke gjorde det annen nytte en at jeg/vi ble utnyttet og faktisk la tilrette for at min sønn kunne fortsette å ruse seg, og så få sine foreldres trøst og omsorg når han ville ha den.Hjelpen ønsket han først når vi begynte stille krav og og sette grenser, og livet ble for vanskelug for ham å holde ut uten at vi holdt ham over yten. Det høres brutalt ut men så nødvendig. En rusavhengig blir ikke hjulpet av at pårørende blir medavhengig. Men hjerteskjørende vanskelig er det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3983a...fed

Jeg har også vært i deres sko, og min erfaring er at hvis jeg ikke hadde vært tilgjengelig for min datter da hun trengte meg, ville hun ikke bedt om hjelp fra noen andre. Hun bad ikke om hjelp unntatt når hun virkelig trengte det - og det kunne være når som helst på døgnet. Jeg ble som en slags link til profesjonell hjelp i enkelte tilfeller. Og en pådriver for å få henne til å søke annen hjelp. Hadde jeg slått av telefonen ville hun nok ha følt seg rimelig avvist og alene, og ville vært et svik fra meg, når jeg sa jeg ville hjelpe henne. men det er selvsagt forskjell når det har pågått i ti år... Poenget er at det er vanskelig å si til pårørende at de BØR gjøre slik eller slik, fordi det er så individuelt.

 

Anonymous poster hash: 71318...5a7

[Anonym bruker]

Hvem er disse menneskene dere snakker om?

 

Anonymous poster hash: c8f95...35e