Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg over graviditeten?

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å glede meg og det plager meg.

jeg tror selv litt av grunnen er pga jeg mistet barnet i magen ved forrige svangerskap.

Det var i tillegg 1 jente. Nå venter jeg gutt nr.3 😕😕😕

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre 😕😕

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Noen med erfaring?

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Huff. Så trist!

Men hva om du prøver å tenke slik: du behøver ikke å glede deg over den her og nå. Hva du føler nå, påvirker ikke hvor glad du blir i babyen senere.

 

Jeg har ikke mistet noen gang, men da jeg fikk nr 3, var jeg så sliten at jeg heller ikke gledet meg. Det var allikevel en flott fødsel, en nydelig gutt nr. 3, og jeg er nå kjempelykkelig med den flotte familien. Den minste er en skikkelig godklomp og har blitt vår solstråle.

 

Anonymous poster hash: 5f614...a89

[Anonym bruker]

Huff. Så trist!

Men hva om du prøver å tenke slik: du behøver ikke å glede deg over den her og nå. Hva du føler nå, påvirker ikke hvor glad du blir i babyen senere.

 

Jeg har ikke mistet noen gang, men da jeg fikk nr 3, var jeg så sliten at jeg heller ikke gledet meg. Det var allikevel en flott fødsel, en nydelig gutt nr. 3, og jeg er nå kjempelykkelig med den flotte familien. Den minste er en skikkelig godklomp og har blitt vår solstråle.

 

Anonymous poster hash: 5f614...a89

Godt å høre at det er håp 💙

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Det er naturlig at du er mer reservert nå, du prøver å beskytte deg selv i tilfelle du mister igjen. Hvor langt er du på vei? Siden du vet kjønn er du kanskje over halvveis?

 

Jeg tror du må tillate deg selv å slappe av, prøve å tenke.at det vil gå bra og du faktisk skal få dette barnet. Se for deg hvordan det blir og se deg selv i den situasjonen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8c396...0ab

[Anonym bruker]

Det er naturlig at du er mer reservert nå, du prøver å beskytte deg selv i tilfelle du mister igjen. Hvor langt er du på vei? Siden du vet kjønn er du kanskje over halvveis?

 

Jeg tror du må tillate deg selv å slappe av, prøve å tenke.at det vil gå bra og du faktisk skal få dette barnet. Se for deg hvordan det blir og se deg selv i den situasjonen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8c396...0ab

Ja,du har sikkert rett.

Men trodde selv gleden ville komme mer og mer jo nærmere termin jeg kom. Er i uke 34.

Gleden er ikke her enda 😕😔

Hi

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Ja,du har sikkert rett.

Men trodde selv gleden ville komme mer og mer jo nærmere termin jeg kom. Er i uke 34.

Gleden er ikke her enda 😕😔

Hi

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

Legen sa til meg: "Det blir ofte enda verre fordi dine egne og samfunnets forventinger spiller opp til at man absolutt skal være så lykkelig."

 

Man får skyldfølelse, men den kan man bare legge av seg. Ikke pisk deg selv med dette. Nå er du i uke 34, ungen er rett rundt hjørnet, så nå kan det omtrent ikke gå galt mere. Bruk tida på å ruge og å bli klar til en endret hverdag. Den store kjærligheten kommer jo uansett langsomt.

 

Anonymous poster hash: 5f614...a89

[Anonym bruker]

Legen sa til meg: "Det blir ofte enda verre fordi dine egne og samfunnets forventinger spiller opp til at man absolutt skal være så lykkelig."

 

Man får skyldfølelse, men den kan man bare legge av seg. Ikke pisk deg selv med dette. Nå er du i uke 34, ungen er rett rundt hjørnet, så nå kan det omtrent ikke gå galt mere. Bruk tida på å ruge og å bli klar til en endret hverdag. Den store kjærligheten kommer jo uansett langsomt.

 

Anonymous poster hash: 5f614...a89

Tusen takk 💙😍

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Jeg klarte heller ikke glede meg.

Seks SA før den satt. Hele svangerskapet var preget av "dette går vel galt dette også" tanker.

Jeg ønsket meg barnet og likte å være gravid men turte ikke glede meg.

Dette preget meg også endel ut i barselperioden, hadde mye katastrofetanker.

 

 

Anonymous poster hash: af8ac...4b3

[Anonym bruker]

Jeg klarte heller ikke glede meg.

Seks SA før den satt. Hele svangerskapet var preget av "dette går vel galt dette også" tanker.

Jeg ønsket meg barnet og likte å være gravid men turte ikke glede meg.

Dette preget meg også endel ut i barselperioden, hadde mye katastrofetanker.

 

 

Anonymous poster hash: af8ac...4b3

Håper du har det bra nå 😊😊

Og godt for meg å høre at vi er flere med disse følelsene

Hi

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Hei min mor mistet sin første gutt i dødfødsel. Så kom jwg og så min søster. Hun ble gravid igjen med en gutt noen år etter min lillesøster.

Hun gledet seg veldig. Endelig skulle gutten komme.

Men dessverre gikk det galt igjen. Hun mistet også den gutten i dødfødsel.

 

Prøvde igjwn noen ganger. Men da endte det endten i ma eller i spontan abort.

 

De besmtemte seg for og ikke prøve mer.

 

Da jeg fikk min første sønn holdt hun rundt han og sa: endelig kom du gutten min.

 

Hun hadde alltid følt hun manglet en gutt. Og hun forgalte meg at hun ofte sørget over det barnet hun aldri fikk, en sønn. Jeg og min søster har aldri merket noe til det.

 

Dine tanker og følelser er forståelig. Du skulle få en jente, en jente med to storebrødre.

Men så ble det ikke slik. En til liten gutt kommer.

 

Jeg er sikker på at når den lille kommer glemmer du alle sorgene for en liten stund. Men du vil nok alltid bære de med deg. Sånn som min mor gjorde.

 

Anonymous poster hash: 440b3...55a

[Anonym bruker]

Hei min mor mistet sin første gutt i dødfødsel. Så kom jwg og så min søster. Hun ble gravid igjen med en gutt noen år etter min lillesøster.

Hun gledet seg veldig. Endelig skulle gutten komme.

Men dessverre gikk det galt igjen. Hun mistet også den gutten i dødfødsel.

 

Prøvde igjwn noen ganger. Men da endte det endten i ma eller i spontan abort.

 

De besmtemte seg for og ikke prøve mer.

 

Da jeg fikk min første sønn holdt hun rundt han og sa: endelig kom du gutten min.

 

Hun hadde alltid følt hun manglet en gutt. Og hun forgalte meg at hun ofte sørget over det barnet hun aldri fikk, en sønn. Jeg og min søster har aldri merket noe til det.

 

Dine tanker og følelser er forståelig. Du skulle få en jente, en jente med to storebrødre.

Men så ble det ikke slik. En til liten gutt kommer.

 

Jeg er sikker på at når den lille kommer glemmer du alle sorgene for en liten stund. Men du vil nok alltid bære de med deg. Sånn som min mor gjorde.

 

Anonymous poster hash: 440b3...55a

Ååå tusen takk for svaret ditt.

Er godt å høre at det mest sannsynlig vil ordne seg ❤

Stakkars mammaen din. Trist å høre 💔

 

Anonymous poster hash: 7131f...818

[Anonym bruker]

Du har en tøff tid bak deg. Kanskje er du redd for dette svangerskapet. Kanskje du lager paralleller med forrige. Kanskje du enda sørger over jenta di. Jeg har aldri mistet men hadde en tøff svangerskap da leger flere ganger trodde det skal gå den gale veien. Jeg var hele tiden og da mener jeg hele tiden under press. Først var det truende abort så truende for tidlig fødsel. Jeg klarte ikke å knytte meg med barnet i magen, enda alt handlet om ham. Det gikk seg til til slutt. Jeg har nå 3 sønner,minsten 4 måneder. Mannen min ønsket seg jente. Jeg ser at han av og til tenker på den jenta han aldri skal ha. Men vi har det kjempefint i grunn. Dette var det beste svangerskaoet og fødselen sålangt. Minsten er virkelig en flott gutt,ett flott barn,det vi håpet å få. Den jenta du ønsker deg kommer nok i en annen form,som anonym over skrev om mora hennes.

 

Anonymous poster hash: ff784...8a3